Eventyrerspirenes eventyrekspedisjon med eventyreren Stein P. Aasheim

Jobber du på Toppen? (altså Vefsn Folkehøgskole), spurte ordføreren i Hemnes kommune og ekspedisjonens høye beskytter. Det er litt væravhengig, svarte jeg, og trodde han spurte om vi hadde tenkt oss på toppen (altså Oksskolten). Første dag på ekspedisjon var i gang.

Okstindan rundt

”Jeg har egentlig ikke tenkt meg å jobbe så mye”, innrømmet en venn av meg for en stund siden. Vi diskuterte fremtidsplaner og hvordan vi ønsket at hverdagen skulle se ut. Skal vi tro undersøkelsen fra Manpower som ble publisert tidligere i år er han ikke alene om å ville leve ut ”barnet” i seg. Det noe uspesifiserte yrket ”eventyrer” kommer på fjerdeplass som drømmejobb blant norske menn (at det ikke engang fantes på listen til norske kvinner krever nok et innlegg for seg).

Og nå skulle vi altså på eventyr med en av Norges mest garvede eventyrere, Stein P. Aasheim. Ekspedisjonen (som det ble kalt) skulle gå ”Okstindan rundt”, en distanse på omtrent 38 km fordelt på tre dager. Forskjellen fra tidligere turer var at vi denne gangen skulle tilbringe dagene sammen med 25 andre turdeltakere fra Høgskolen i Nesna og Polarsirkelen videregående skole. Onsdag kveld var det derfor oppmøte på Karihaugen leirsted i Bleikvasslia for at gruppa skulle bli kjent og gjøre de siste forberedelsene til ekspedisjonen.

Hele ekspedisjonen startet tidligere samme dag med at vi hadde lastet minibussen full av ski, pulker og sekker. Elevene var om bord, og jeg hoppet inn i førersetet. Det var bare det at det luktet så rart i bussen. Etter å ha anklaget elevene for både å lukte hund og det ene med det andre, fant jeg til slutt ut av at jeg hadde dratt med meg en av Auroras etterlatenskaper inn på gulvet. Noe flau måtte jeg til med en bussvask før vi kunne sette kurs mot Bleikvasslia og eventyret.

På Karihaugen ble vi møtt av Knut Berntsen fra Polarsirkelen Friluftsråd, ekspedisjonens organisator. Dit kom også Per Jomar Hoel og holdt foredrag for oss om Okstindan, Norges 8. største bre og Nord Norges tak med Nord Norges høyeste topp, Oksskolten (1916 moh). Etter litt busslogistikk ble kvelden avsluttet med at Stein P. delte av sine erfaringer om hvordan han forbereder seg til en ekspedisjon. Vi ble enige om at det var litt i seneste laget å gjøre forbedringer på den fysiske fronten, men vi kunne enda rekke å gjøre noe med innstillingen og holdningene våre til turen. Tørre å bevege oss ut av komfortsonen, som det heter. Kort oppsummert handler det om å tro på at det sprekker opp fremfor at det skyer over når du ser en enslig blå flekk på himmelen. Hvis du samtidig imiterer Vegard Ullvangs høylytte begeistring over de små gleder er du kommet godt på vei.

Stein P. Aasheim filosofi.

På tur med facebook 

Jobber du på Toppen? (altså Vefsn Folkehøgskole), spurte ordføreren i Hemnes kommune og ekspedisjonens høye beskytter. Det er litt væravhengig, svarte jeg, og trodde han spurte om vi hadde tenkt oss på toppen (altså Oksskolten). Første dag på ekspedisjon var i gang, og jeg hadde vært oppe kvart over seks for å hjelpe kjøkkenpersonalet med å koke vann til hele bølingen. Nå hadde vi gått 200 meter opp i lia. En fotograf og altså ordføreren fulgte oss på veien, og her var det duket for én av turens mange tilrettelagte fotoshoot.

Klar for ekspedisjon Okstindan Rundt.

Den store forskjell nummer to fra våre tidligere turer var mediadekningen på denne ekspedisjonen. Det var intervjuer, bilder, film og facebookoppdateringer minimum en gang i timen. Det kan godt tenkes at det var Stein P. Aasheim som var ekspedisjonslederen på ”Okstindan rundt”, men det var uten tvil Knut Berntsen som var den store orkestratoren. Berntsen er et fyrverkeri uten sidestykke, med en beundringsverdig (og smittende) entusiasme. Alltid klar med iphonen for å fange opp et gnagsår eller et bakkefall. Får man ikke det man trenger så iscenesetter man det i stedet. (Det mest kjente bildet av Amundsen fra Sørpolekspedisjonen er jo tross alt også tatt på Hardangervidda).

Berntsen er orkestrator når bildene skal tas.

Når fotografen har brukket hånda og ikke kan følge oss hele veien må bildene tas på starten.

Det er mye og mangt som kalles for en "ekspedisjon" i dag. Så mye at jeg etter hvert lurer litt på forskjellen mellom tur og ekspedisjon (det meste kan jo være et eventyr, så det får stå som en egen benevnelse). Hvis det er logistikkapparat og mediadekning som avgjør om noe kvalifiserer til benevnelsen ekspedisjon ligger vi i det minste godt innenfor på denne turen. Jeg må likevel innrømme at jeg underveis tok meg selv i å forherlige friheten ved å være på tur utenfor dekning. Friheten ved å ikke skulle rekke noe til et bestemt tidspunkt slik at man må bruke GPS i klarvær for å beregne gjennomsnittsfart og tid til ankomststed. 

Det var uten tvil en tettpakket opplevelsesekspedisjon hvor både Statsskog, Fjelltjenesten og reineiere møtte oss og delte av sine erfaringer fra området. Det var bare å innstille seg på at dette var et eventyr utenom det vanlige. Det eneste som kanskje minte om tidligere turer var rutinene rundt leirslagning. Mens de andre sov i hyttene bar vi med oss telt og primus. Elevene høstet da også ros og anerkjennende kommentarer fra de andre ungdommene. De har blitt en sammensveiset gjeng med stor omsorg for hverandre, og det ble lagt merke til.

Å lede og å veilede

Endelig var vi så på vei innover Speltfjelldalen. Vi var mange, og vi var mange med ulike forutsetninger og erfaringer. Spennet strakte seg fra de som var oppvokst i hardbarka friluftslivsfamilier til de som hadde kjøpt sine første ski med tanke på denne ekspedisjonen. Det krever sitt av vi som er med som lærere, veiledere og ekspedisjonsledere. Og det er til tider krevende når også vi har ulike oppfatninger av hva som skal vektlegges på tur.

Det kan ikke være helt enkelt å gå fra å være "en skarve eventyrer" (som han selv sier) til å skulle lede en gjeng med 26 elever og studenter. Kanskje er det her forskjellen mellom det å jobbe med friluftsliv (hvor det er menneskene man jobber med som er i sentrum og friluftsliv som er rammen) og det å ha friluftsliv som jobb (hvor det i større grad dreier seg om å reise på tur/ekspedisjon/eventyr, og så skrive om det og/eller holde foredrag) kommer til uttrykk. Det er uten tvil noe annet å være eventyrer på ekspedisjon alene eller sammen med likesinnede og det å være veileder, lærer eller pedagog for en sammensatt gruppe unge mennesker.

Jeg vet ikke hvilke mentale forberedelser Stein P. gjorde seg i forkant av turen, men vi ble møtt av en sympatisk mann. Ydmyk, selvironisk, men likevel full av erfaringer og historier. 60 år med friluftsliv setter spor, som en av elevene bemerket: ”Han går utrolig jevnt, han Aasheim”.

Som ekspedisjonens leder var det naturlig at Stein P. gikk først i rekka. Det passet meg utmerket. Min jobb består i hovedsak i å vekke glede og begeistring ved det å være ute i naturen. Jeg går sjelden fremst, med mindre situasjonen krever det, når jeg jobber med elever eller studenter (det blir noe annet når jeg guider på bre, og her kommer da den berømte forskjellen mellom å lede og å veilede til uttrykk). For det første er det liten læring i at jeg forteller elevene hvor de skal gå og for det andre er det ofte de som går sist som trenger litt ekstra oppmuntring. Jeg fikk derfor også plukket med meg forholdvis mange elever og studenter på min vei som syntes det var vanskelig å fortsette, at sekken var tung, skiene bakglatte og lunsjen på overtid. Den store forskjell nummer tre må være at på denne ekspedisjonen ble elevene mine i større grad tatt med på tur, fremfor at de skulle lære å orientere seg frem selv slik de hadde gjort på turene tidligere i år.

Endelig på vei inn Speltfjelldalen.

Været skifter fort ved breen.

Vinnere av "Guts-prisen" sammen med Statsskog og Fjelltjenesten.

”Bretur” eller eventuelt tur til breen

Ekspedisjonens første etappe var på rundt 15 km. Dag to skulle vi gå omtrent halvparten. Dermed var det mulighet for å legge inn andre aktiviteter for de som ønsket det. Noen dro på isfiske sammen med Tom Sandberg, læreren for elevene ved Polarsirkelen videregående og Olympisk mester i kombinert. Fisk ble det også. Fire flotte ovnsbakte røyer servert med flattbrød og smør til kveldsmat.

Stein P. og undertegnede tok seg av gjengen som ville på topptur (4 av 5 var mine egne elever). Været var riktignok forholdsvis skiftende, fra sol og t-skjortevær til fullstendig white out. Dermed ble det ikke topptur, men det ble bretur. Det vil si tur inn til foten av breen. Og en liten fin nedkjøring tilbake igjen. Føret var vanskelig med våt og kald nysnø. Det betød klabber under skiene hvis man gikk med feller og bakglatte ski nesten uansett hva man smurte med hvis man gikk uten. Det våte føret gjorde nok sitt til at gnagsårprosenten innad i gruppa steg betraktelig sammenlignet med tidligere turer.

Bretur med Stein P. 

Første isfiske-fisk! 

Vonde hæler ber om hjelp før siste dag på ekspedisjon.

Vi skal bruke dagen

Derfor proklamerte jeg også overfor mine tre mannlige ”kollegaer” på turen at vi skulle starte tidlig siste dagen. Vi er nødt til å ha god tid og kunne bruke dagen, sa jeg og følte at jeg nok en gang albuet meg vei blant alle mannfolkene. Vi skulle starte siste dagen med en oppstigning på 300 høydemetere. Intet stort problem, alle kom til å klare det, men det ville helt klart være en fordel å ha dagen foran seg. Tom og jeg startet derfor med første pulje, mens noen få ”sprintere” ble igjen for å rydde opp i hytta. 

Jeg hadde fått trumfet igjennom start klokken 9, hvilket betød at vi innad i gruppa avtalte riving av telt klokka halv 9. Da skulle alle være ferdige med sitt personlige utstyr. Men så var det disse gnagsårene da. Klokka ble kvart på 9 og jeg satt og klippet liggeunderlag og teipet hæler på elevene for harde livet. Jeg ser at vi ikke er klar til tida, sa Tom. Teltene stod fortsatt. Vi får se, sa jeg, og håpet at rutinene vi hadde jobbet med i hele år endelig skulle komme til uttrykk. Det gjorde de også. Teltene ble pakket på rekordtid, og vi stod klare for siste dag på eventyr.

Etter 300 høydemetere opp og litt bortover begynte vi på de 500 høydemeterne vi skulle ned igjen. Tom, Knut og jeg dannet baktropp og ble enige om at det uten tvil er morsommere å gå bakerst. Det ble mange prisverdige fall og nesten-fall før vi alle var trygt nede i Leirskardalen. En siste liten nedkjøring i den våte snøen måtte til før vi nådde bussene og takket for oss. Den siste ”lange” turen for elevene på Toppen var overstått. Og selv om avslutningen på skoleåret er et ikke-tema nærmer det seg ubønnhørlig. Forhåpentligvis var det ikke det siste eventyret for elevene. Men det er lov å skru av telefonen underveis.

Vannhenting tidlig om morgenen.

Leir nummer to i kveldssol. 

Lang lang rekke. På vei ned mot Leirskardalen. 

Ruta vår i Okstindan.

Med Kajakk i Vintervær på Helgelandskysten

Snødrevet møtte oss etter første sving ut fra Mosjøen. Jeg hadde hatt mosjon for noen av elevene på skolen tidligere samme morgen, mens friluftslivselevene hadde pakket minibussen. Nå var vi endelig på vei for å padle havkajakk på Helgelandskysten. Martin skulle være med som timelærer, så Aurora skulle i kennel for første gang. Men nå møtte altså snøen oss. Fra ett øyeblikk til et annet lå det 20 cm på veibanen, og det fortsatte å lave ned. Vi skulle rekke en ferge over til Nesna, og hadde avtalt med kenneleieren at vi skulle møtes på veien. Nå ringte han og beklaget at han var snødd inne. Dermed var det bare å ta med Aurora videre.

Jeg hadde bestemt at vi skulle starte med en dag i bassenget på Høgskolen i Nesna, og priste meg lykkelig for innendørspadlingen mens vinterkaoset stod på ute. Vi øvde tilvenning til kajakken, intro til padletak, kameratredning og selvredning. Magne, vår mann på Nesna, kom kjørende med en tilhenger ferdig lastet med kajakker og alt annet nødvendig utstyr vi trenger når vi padler så tidlig på året. Han hadde måttet grave frem diverse naust for å få tak i padleutstyret til oss. Så mye snø hadde de ikke hatt på Nesna i april før. Magne var da også noe bekymret for å sende oss over Sjonfjellet i uværet (og ringte også senere for å høre om det var oss som hadde kjørt ut, men det var det heldigvis ikke). Vi skulle over fjellet og ut til Stokkvågen. Der skulle vi ta enda en ferge for å komme ut til øyparadiset Sleneset.

I utgangspunktet skulle vi bo i telt på Sleneset, og uka før turen ringte jeg utover for å forhøre meg om gode leirplasser. Det viste seg at det var ikke bare på Nesna det lå mye snø. Ute på øyene lå det mellom en halv og en meter snø. Det var ikke fullt så fristende å skulle tørke våte padleklær i telt med snø på alle kanter. Igjen var det denne balansen mellom å la elevene få prøve seg litt, pushe litt grenser, samtidig som det ikke skal bli en så dårlig opplevelse at de verken vil bo i telt eller padle kajakk igjen. Vi kom til Sleneset utenfor sesong og jeg fikk leie en rorbu forholdsvis rimelig. Det var ren luksus på slutten av skoleåret. Som en av elevene henrykt utbrøt da hun løp inn: ”Det er jo do her!”.

Været klarna opp da vi tok ferga utover, og fra total white out kom nå de nydelige snødekte toppene på Helgelandskysten til syne. Rett vest for Sleneset finner vi Lovunden (hvor lundefuglene kommer tilbake 14. April hvert år), og nordvest for Sleneset ser vi over mot Træna. Her vi befinner oss nå er det en mengde småøyer, og en kan velge om en vil padle ut i det mer åpne eller bli i kanalene mellom øyene. ”Det er bare å ta frem kartet og forsøke å holde styr på hvor man er,” sa Magne. Og det skulle vise seg ikke bare enkelt når man sitter nede i en kajakk og fullstendig mangler oversikten.

Første dagen var det meldt 17 m/s, og vi var spente på om vi ville finne le inne blant øyene. Martin og jeg var ute på en rekognoseringstur mens de elevene spiste frokost, og hadde i løpet av et kvarter kjørt på de veiene som var å kjøre på. Vi fant et lite sund hvor vannet var forholdsvis rolig, skjønt helt vindstille ble det jo ikke. Vi var nødt til å padle på og holde kajakken opp mot vinden for å ikke bli blåst baklengs enkelte steder. Snøen på land var sånn sett en god påminnelse om at temperaturen i vannet var noe kaldere enn inne i bassenget. Ull fra topp til tå, gjerne flere lag, padlebukser og –anorakker, våtsko med plass til ullsokker og pogies (etter hvert ble jeg venner med disse padleluffene jeg også).

Fordelen med å være to veiledere på tur er at man har muligheten til å være to steder på én gang. Når en av elevene tar seg en svømmetur på starten av dagen kan den ene av oss (det vil si hun med minibussførerkort) kjøre tilbake for en varm dusj og skifting, mens den andre  drar ut med resten av gjengen for å sette garn så lenge. Avstandene er som sagt små på øyene, og det tok ikke lang tid før vi var tilbake igjen. At det er store forskjeller mellom flo og fjære (i hvert fall så store at de er av betydning) fikk vi en tydelig påminnelse om da vi hentet garnene rett før sengetid. Men vi hadde jo et par dager til på oss.

Vinden minket noe utover i uka, og neste dag satte vi av hele dagen til en lengre padletur. Matpakke, termos og ekstra skift ble pakket i pakkposene. Vi fikk etter hvert teken på organiseringen ved sjøsetting, og det tok kortere og kortere tid fra kajakkene var på hengeren til vi satt padleklare på vannet. Noen av kanalene (eller valene som det heter) er kun padlebare når det er flo. Der fant vi ofte ly for vinden og passet på å komme dit når vannet var på vei opp. Vannet er utrolig klart, ofte med en turkisblå gjennomsiktighet som kan forlede deg til å tro at du befinner deg i varmere strøk. Et blikk på snøen rundt fikk deg på andre tanker, men så er jo snø heldigvis også noe av det morsomste som finnes. Pausene ble derfor utnyttet til snøleik, det ble til og med bygget snømenn ute på noen av de små holmene.

Siste dagen på tur hentet vi garnene tidlig om morgenen. Vi lurte litt på om det i det hele tatt var noen fisk inne mellom øyene. Det viste seg å være i hvert fall én. En enslig sei (og et par kråkeboller og en sjøstjerne) hadde satt seg fast i garnet vårt. Det var nok til en smakebit til hver av oss. (Vi er ikke storforlangende). Vår smakebit av Sleneset ga også mersmak. Dessuten er det jo noen tusen andre øyer på Helgelandskysten som venter på besøk.

Bassengtrening

Snømannen som kajakkvokter i lunsjpausen

Supermann! 

Snøleik 

Hvor er vi og hvor skal vi? 

Fisk i garnet!!!

Pogies!

Med Lovunden i bakgrunnen

På langs - fenomenet

”Du vet det går an å gå Reinfjellet på langs også?”. Mannen så ivrig på meg. Her hadde han funnet lyttere som villig søkte hans lokalkunnskap om fjellområdet. ”Jada, jeg er klar over det”, sa jeg. ”Men samboeren min skal på nattevakt, så i dag blir det topptur.” Jeg følte jeg måtte forklare hvorfor vi ”bare” gikk på toppen av Ølløvtuva og ikke videre over resten av fjellpartiet. Det slo meg at det ikke lenger er nok å nå toppen. Du må gjøre noe mer, forsere en travers eller gå noe på langs, kanskje til nød på tvers.

Jeg kjenner det jeg også. En dragning mot de lange turene. Vet det er der jeg finner roen, der friheten er størst. Men det er ikke dermed sagt at det alltid er de lange turene som rommer de mektigste naturopplevelsene. Så hvorfor er det likevel slik at vi strekker oss mer og mer mot det ekstreme? Er det noe ”naturlig” som ligger i meg, et ønske om å dra det litt lenger for å se om jeg kan? Eller er henger det sammen med nok et forventningspress fra samfunnet rundt meg?

Etter ti dager i Tyrkia landet elevene og jeg på Gardermoen like før påske. Jeg stod overfor ett av livets dilemma. Skulle jeg reise nordover, pakke pulk og telt, tørke mat og plotte inn en langtur på kartet? Eller skulle mann og hund komme sørover og vi kunne ha hytta i Trysil Knuts fjellverden som base for dagsturer?

Jeg veide for og imot. Det var nok av områder i nord jeg kunne tenke meg å utforske. Hva med Sarek, Sulitjelma eller kanskje et gjensyn med Børgefjell? Jeg hadde et ønske om å utnytte fridagene maksimalt (uten at det vel finnes én fasit på hva det vil si), og i tillegg kjente jeg jo et press om å komme hjem og fortelle om nok en langtur. Om å ha gjort det vanskelige med et smil, som Nalle sier.

Det var derfor meningen at jeg skulle ta nattoget nordover mandag. Det var bare det at værmeldingen ble bedre og bedre i sør, mens det lovet dårligere og dårligere for langtur i nord. Dessuten fristet det faktisk med en fast base for en gangs skyld. Å ikke skulle forflytte seg hver dag med full oppakning. Tvilen kom likevel snikende. Er dette bra nok for en friluftslivsveileder? Skal ikke jeg helst ville sove ute og bære så tungt og langt som mulig?

Randulf Valle skriver på lederplass i magasinet friluftsliv: ”Å ligge i lyngen, koke en kjele kaffe på primusen og rusle hjem etterpå, er akkurat like mye friluftsliv som å henge etter lillefingeren i en loddrett fjellvegg” (for de som nå får til det). Folk har likevel til alle tider sett opp til de som har turt mer, presset seg mer, fått til mer. I noen epoker foregikk heltedyrkingen i smug, noen ganger i ærefrykt og andre ganger i åpenlys beundring. Citius, altius, fortius har for lengst sneket seg inn i friluftslivet også. Det blir en utfordring hvis det innebærer en forventning om at dette er den eneste riktige måten å drive friluftsliv på.

Riktignok, om vi måler anerkjennelsen av ens friluftsliv ut i fra antall likes på facebook kan bålkaffe faktisk høste like mye oppmerksomhet som klatring, så lenge bildet er appellerende nok. For det hjelper lite om du har foretatt om en klatreekspedisjon av de sjeldne hvis ”ingen” (les facebook) vet om det. At alt vi gjør skal dokumenteres, noe som kanskje medfører et enda større krav om å mestre og prestere, fikk jeg nok en bekreftelse på da jeg beveget meg inn på de sosiale mediers arena etter Tyrkia-turen.

Etter nesten to uker med fri vegret jeg meg for å gjenoppta forholdet med facebook. Da jeg til slutt lot det stå til var det bokstavelig talt en vegg av påskebilder som møtte meg (før påsken hadde begynt). ”Alle” skulle på fjellet, og selv bekjente som tidligere aldri viet naturen særlig interesse hadde pakket sekken. Friluftsliv er på moten som aldri før, og iveren etter å laste opp det mest fantastiske påskebildet var stor. Muligens har NRKs radioreporter rett når han påpeker at de fleste vil ha det så travelt med å følge med på antall ”likes” på sitt eget bilde at de ikke engang rekker å kaste et blikk på hva andre laster opp.

Nå kan en jo argumentere for at det å blogge gjør en selv til en del av dette selviscenesettelseshysteriet. Det får så være ett av hverdagens dilemma. Jeg tror det illustrerer ganske godt hva det vil si å livnære seg av friluftsliv i dag. For friluftsliv har endret form og karakter de siste årene. Til at det har oppstått en rekke spesialiserte undergrupper enkelte vil ha seg frabedt å kalle friluftsliv, men som kanskje er mer i tråd med fri-luft-liv enn søndagsturens gjenoppstandelse som motefenomen, tett fulgt av facebook og instagram.

Som blant annet Ida Sollie påpeker, er erfaring til salgs. Du kan kjøpe deg til et toppforsøk på Everest eller en weekendtur til Sørpolen. At flere og flere vil ut i fjellene uten den nødvendige kunnskapen, ferdighetene eller erfaringen får tale for seg. Skyhøye rednings- og utrykningstall fra røde kors i Sør Norge i påsken vitner om at flere og flere legger ut på langtur, men ikke alltid med den nødvendige treningen. Kombinasjonen av at de færreste av oss er tilpasset et liv i naturen på samme måte som tidligere, og at flere og flere oppsøker fjellene våre gjør sitt til at redningsmannskapene får det travelt.

Nesten like skummelt er trenden med å foreta ”ekspedisjoner” for å kunne ”krysse de av på lista”. Naturen er så absolutt en utmerket arena for å utfordre seg selv, teste grenser, strekke seg litt lenger, se om det er mulig. Samtidig må vi verne om den frisonen naturen kan og bør representere. Trekker vi prestasjonspresset med inn i friluftslivet får det være selvvalgt fra den enkeltes side. I det lange løp er det flest hverdager for de fleste av oss. Kanskje bør vi heller etterstrebe gode naturopplevelser i flertall fremfor en merittliste med avkrysningsbokser?

Det ble hyttepåske. Like fullt med topptur, rundtur om Kampflåhøgda, løpetur med Aurora til Munkbeitsetra og Eltdalsryggen på langs (for vi måtte jo ha en ”på langs” å slå i bordet med vi også, riktignok i miniatyrklassen). Siste dag på fjellet er det nesten tomt for mennesker. Jeg får følelsen av at de hvite toppene er våres alene. Sola varmer fremdeles, istappene er lange og det smelter fra hyttetaket. Det er 750 km å kjøre neste dag. Det meste er fortsatt nord.

  

På løpetur.

Lek i matpausen.

Topptur med hund er innimellom ekstremsport i seg selv. I hvert fall enkelte nedkjøringer!

Med Rendalssølen i bakgrunnen.

Fotolek.

Jeppestua by night.

Påskefølelse.