Baby om bord – når kartbordet blir til stellebord

Når vi har blitt spurt så har vi svart at joda, vi tror vi kan komme til gjøre mye av det samme, men på litt andre premisser og med et litt annet fokus. Vel vitende om flere som har lagt av sted på jordomseiling med spedbarn, tenkte vi at det må jo bety at det er fullt mulig å styre båt og passe baby samtidig. Konklusjonen etter årets seilsesong er at mye er mulig med baby hengende på magen, men at stekende sol er en utfordring for små knøtt og at det tar lenger tid å fikse ting om bord fordi bare en av oss kan henge på hodet ned i en kasse eller ligge i nitti graders vinkel under bordet for å reparere hva det nå enn er som må fikses der og da. 

Seilforeningen vi tilhører hadde sjøsetting av båtene seks dager før termin. Etter at vi hadde brukt de siste helgene på iherdig båtpuss var jeg spent på om vi ville rekke å få henne på vannet. Men knøttet spilte på lag, og jeg pustet lettet ut da jeg kunne starte opp motoren og buksere Anastasia til sommerplassen sin. Nå kunne baby komme!

Til tross for optimismen hadde vi ikke så store ambisjoner hva angikk sommerens seilingsdistanser, og ikke hadde vi annet enn helgene til å seile i heller. Det er kanskje en underdrivelse å si at etter en måned hjemme i varmen trengte jeg til vind og saltvann (riktignok uten lov til å dyppe annet enn tærne i vannet…), og vi bestemte oss for å lufte Anastasia. Vinden uteble, men til gjengjeld kunne vi la båten drive fritt i fjorden mens vi spiste middag. Den største utfordringen var som nevnt varmen, spesielt med et knøtt som helst ikke vil ligge og sove i en bag, men heller henge på magen. Det fungerte utmerket å stå til rors med baby i bæreselen, men vi måtte hele tiden jobbe med løsninger for å unngå at han fikk sol på seg. Selv med biminien oppe, noe som kun er mulig når vi ikke bruker storseilet, snek sola seg inn fra sidene. Utover sommeren ble det flere fine helgeturer, også med litt mer vind og tidvis ikke fullt så stekende varmt. Tredje turen med baby om bord ble hans første overnatting for svai. På hjemturen fikk vi 10-12 m/s og revede seil, men knøtt hang på magen og tok det hele med knusende ro.

Men så har det også vært de turene hvor ting ikke har gått så knirkefritt. Som da Martin ble stående igjen på brygga mens jeg bakket ut og jeg måtte plukke han opp på en utstikker lenger ut. Den turen hvor vi hadde en annen barnefamilie om bord og hvor dreggen bare ikke ville sitte noe sted i den uthavna vi tok de med til, slik at vi til slutt ga opp og la oss longside på brygga for en liten halvtime (og fikk noen sinte kommentarer fra nabobåtene) sånn at vi nå bare kunne få spist den lunsjen vår og hunden kunne få tisset på land, men hvor jeg nesten ikke kunne komme meg raskt nok bort derfra. Bortsett fra at det kunne jeg ikke, for det var såpass mye vindpress på båten at det var ikke bare bare å komme seg ut fra brygga igjen. Det eneste som funka skikkelig den dagen var tilleggingen i hjemmehavna vår. Det finnes sånne dager også, men de er heldigvis i fåtall.

Vi vennet oss ganske raskt til at kartbordet har blitt til stellebord, men om vi slår for mye i bøgene så er bunnen av cockpit å foretrekke til bleieskift. Vi oppdaget at baby sover litt for godt til motorens dunking, slik at vi nesten ikke tør slå den av for å seile når vi har kommet utpå. Vi måtte finne oss i at bare én av oss kan reparere på Anastasia av gangen og at enten må vi time inn og ut av havn med at baby sover eller så må han opp og henge på magen. Vi erfarte også at det å skylle tøybleier i fiskenettet hengende etter Anastasia hadde begrenset effekt og at bilstolen ikke skal stå i cockpit hvor hunden hopper opp og ned gjennom luka.

Neste sommer er han stor nok til at han må lære å sette sjøbein og vi kommer til å få en haug med andre utfordringer og sannsynligvis tenke tilbake til denne sommeren som en tid da det var rimelig enkelt med barn om bord.

Klare for sjøsetting! 

Overmåte fornøyd med å ha fått Anastasia på vannet seks dager før termin! 

Første kveldstur med baby hengende på magen

For svai i Ertsvika.

Strålende glad for å endelig kunne bade igen!

God vind hjemover! 

Ikke helt sjøklart skip enda, men baby har i det minste spist opp frokosten sin (eller var det pappa?)

Husky er fortsatt med!

Vinden forsvant i takt med at skylaget sprakk opp. 

Formiddagslur

Søndre Missingen

Vi tok gjerne hver vår kveldstur med Aurora

Martin rydder opp! 

Oslofjorden har sine perler!

Tøybleieskylling fungerte så som så... 

Siste tur for sesongen. Martin får hjelp til å styre Anastasia hjemover! 

På vei hjem

Smögen – Gluppö – Väderöarna – Edholmarna – Strömstad – Kjøpmannskjær - Vestre Bolærne - Vallø.

Uavhengig av lengden på en tur kommer jeg til et punkt hvor jeg mentalt begynner å innstille meg på at turen skal ta slutt. Planer for hva som skal skje og gjøres når vi kommer i havn opptar mer og mer av tankene og dermed snakken. Oppsummeringer av hva vi har lyst til å fikse på Anastasia i løpet av neste år kommer oftere. Innimellom klarer jeg å skyve det vekk og nyte at vi faktisk har igjen en del dager på sjøen. Hver kveld må jeg ut og pusse tenner under melkeveien, og hver kveld står jeg litt lenger. Jeg vet at høytrykket ikke varer evig og at vi uansett snart skal inn til sivilisasjonen igjen, hvor stjernene langt fra synes med samme klarhet og styrke. Forventninger om nye eventyr vi planlegger blandes med vemod over at denne seilturen snart er over. Hvordan blir livet når jeg ikke lenger skal stille klokka etter værmeldingene på VHFen? Pusse tenner under stjernene? Se morilden danse? Bade i krystallklart hav? Glede seg over å ha funnet enda en nydelig naturhavn som gir le for natten?

Kanalfart på Sotenkanalen

Vi hadde tenkt å bli i Smøgen noen dager og få brukt våre lenge ubrukte klatremuskler. For litt over tre år siden seilte vi til Smøgen en påske og fant et nydelig felt ut mot havet, Kleven. Vi gledet oss til å komme tilbake dit, og ble derfor enormt skuffet da det viste seg at toppboltene/snufestene har blitt kappet (om det er på grunn av sikkerhet eller fordi klatrere ikke er ønsket vites ikke). Vi klatret litt på noen andre felt, men luften hadde gått litt ut av ballongen. For å få opp humøret gikk vi ut for å hoppe i havet fra svabergene, ingenting hjelper som et bad!

Uten de store klatremulighetene var det ingen grunn til å bli i Smøgen, og vi fortsatte ferden nordover. Jeg har faktisk seilt dette strekket fire ganger tidligere, men jeg har aldri tenkt på at man kan dra på kanalfart her. Det måtte vi prøve! Sotenkanalen er 7,2 km lang og ble bygget i 1930 til 1935 for at man skulle slippe å seile i det værharde området, uten skjærgård å gjemme seg i, som går rundt  Sotenäset. 8000 arbeidsløse stenhuggere fikk jobben med å demme opp og sprenge vekk, men da kanalen først var ferdig hadde teknologien også utviklet fraktskipene betydelig så de bedre taklet været. I dag er det mest fritidsbåter som passerer gjennom kanalen. Midt i kanalen er det en bru med fri seilingshøyde på 7 meter, som svinges til side når seilbåter skal passere. Jeg ringte for sikkerhet skyld til bruvakta på forhånd for å høre om vi skulle kalle han opp på VHFen når vi nærma oss. ”Neida, jeg ser når dere kommer, dere er hjertelig velkomne”, svarte den hyggelige brumannen, og holdt brua åpen for Anastasia noen timer senere! I kanalen er det seileforbud, men så fort vi var igjennom kunne vi heise seilene og fortsette videre nordover mot Gluppö, som viste seg å være nok en fin og rolig bukt for natten.

Väderöarne

Väderöarna ligger 7 nautiske mil ute i havgapet, og bærer sitt navn med rette. På Storö ligger den gamle losstasjonen, men selve lostjenesten ble flyttet herfra i 1965 etter mer enn 200 års virke. Før det stod det også kjentfolk på holmene og speidet etter fremmede skip som nærmet seg. Da hoppet de i båtene og kapprodde ut, for den som fikk oppdraget med å lose skipene mellom alle holmene og skjærene, var også den som fikk penger i kassen. Helt siden middelalderen mener man at skip har brukt ”Værøyene” som nødhavn i dårlig vær. Fra Skagen driver strømmen rett inn i holmene her. De fastboende tok i mot skipsbrudne, ga de mat og hvile, og mange har risset sin takknemlighet inn i fjellet i form av kompassroser, navn og årstall. Hit seilte vi ut tidlig en morgen og fortøyde i naturhavna i Strömsundet, rett under en hilsen fra 1612. Etter en snorkletur i det klare vannet rodde vi lillesøster over sundet og gikk tur til ”Grotten”, den eneste skogen på øya. Og det var virkelig en grotte under alle bladene, nede i en kløft. Det må ha vært et paradis å kunne søke ly her etter dårlig vær ute på havet.

Tre måneder i Anastasia

Etter nærmere ti fantastiske dager i den svenske skjærgården ga vårt etterlengtede høytrykk fra seg sitt siste pust. Et lavtrykk var på vei vestfra, og vi fant ut at det var på tide å krysse over ytre Oslofjord før det meldte sin ankomst. Først måtte vi en tur innom Strømstad så Aurora kunne få vaksinen sin og stemplet passet sitt, men fredag kveld i Strømstad er ikke noe spesielt å trakte etter og vi var de første som forlot havna morgenen etter, forhalende baklengs ut mellom alle cabin cruiserne. Det ble en nydelig seiledag hvor vi omtrent seilte helt inn i havna i Kjøpmannskjær, og det var godt å få brukt den siste godværsdagen som er lovet på en stund.  

Det er snart tre måneder siden vi pakket Anastasia klar for tur i Mosjøen. Mellom 1500 og 2000 nautiske mil har vi tilbakelagt sammen. Etter hvert har det blitt en slags hverdag å seile, hvor vi har funnet våre rutiner og arbeidsoppgaver. Vi har blitt bittelitt bedre til å seile, vi har blitt forholdsvis gode til å ankre opp på alle mulige merkelige måter og steder, vi har reparert og fikset båt til det uendelige, men vi har også satt garn, badet, klatret, gått på topptur, longboardet, gått på rulleskøyter, syklet, rodd, dykket, besøkt små øyer og viker vi aldri hadde kommet til uten båt, vi har hatt tid til å bli kjent med et stykke av kysten vår og ikke minst har vi levd to voksne og en husky tett i tett i en Comfortina 32 over en lengre periode. De fineste opplevelsene finnes ikke

på bilder eller lar seg rettferdiggjøre ved å bli gjenfortalt.

Og så plutselig en dag var vi i havn for denne gang. Vi hadde plukket opp mamma og seilt ut til Vestre Bolærne, som ironisk nok var det første stedet vi overnattet på vei nordover i fjor. Etter en nydelig bursdagsmorgen seilte vi så inn til Vallø Marina i Tønsberg hvor vi holdt bursdagsselskap om kvelden før tilbragte vår siste natt om bord for denne gang.

”Mosjøen ja, det er jo et stykke nord for Sinsenkrysset!”, som vår mekanikervenn i Grenå påpekte. Og selv om vi nå har blitt litt bedre kjent med kysten vår så ligger det meste fortsatt nord. Skal jeg gi to tips til andre seilere må det være disse: Se mot nord og skal du seile i den svenske skjærgården, så seil på høsten!

Smøgenbrygga

Smøgen og Anastasia

Det er varmt å være husky mens de to andre klatrer

Fortsatt nydelig i vannet selv om vi har passert midten av september

På kanalfart med Anastasia

Det er akkurat plass til at to seilbåter kan møtes.

Karlsvogna følger oss trofast

Fortøyd i Strømsundet på Väderöarna!

Hilsen fra tidligere besøkende

Hvem var Ollof Serin i 1612?

Tålmodig husky!

Snorkletur i naturhavna.

Først den ene og så den andre!

På tur til "Grotten"

Utsikt vestover, ved nok en kompassrose!

Til tross for at vi var midt i uka var vi ikke den eneste som hadde fått ideen om "Værøyene".

Vi fikk med oss en passasjer neste dag! 

Troels Kløvedahl har fulgt oss på mye av turen.

Edholmarna ble siste naturhavn før Strømstad.

Mamma, Martin og Aurora pynter til bursdagsmorgen.

Ekstra stas å våkne til pyntet skip og nybakte kanelboller! 

Før vi seilte siste strekk fra Vestre Bolærne til Vallø forberedte vi kveldens bursdagsmiddag ala sushi! 

Fra danske strender til svensk skjærgård

Grenå – Anholt – Varberg – Leirkil – Lindholmen – Utkäften – Härmanö – Hampholmarna - Smøgen.

Anholt og sand mellom tærne

Etter nesten to uker på land hos familie og venner, inkludert noen overnattinger i Anastasia innimellom, var vi veldig klare for å forlate Grenå havn. Men først måtte mat og gass bunkres. Etter å ha gått de tre kilometerne det er fra togstasjonen ned til havnen, tok Martin derfor rulleskøytene fatt og dro til matbutikken, mens Aurora og jeg spente den tomme gassbeholderen fast på longboardet og satte kurs for nærmeste bensinstasjon. Jeg hadde betalt for bytte av propanbeholderen og trodde alt var i orden, inntil ekspeditøren kom ut og så gassbeholderen. De kunne dessverre ikke ta i mot den likevel, for den hadde feil farge, og det var så mange av medarbeiderne deres som ikke klarte å bytte de riktige gassbeholderne mot hverandre hvis ikke de hadde samme farge. Dette er faktisk andre gang i sommer at YX ikke vil ta imot en beholder med ”feil” farge, mens de som jobber på andre bensinstasjoner ikke har noe problem med å se forskjell på de ulike beholderne. Noe slukøret måtte hunden og jeg traske nye to kilometer til Shell, og tenk, der kunne jeg få levere inn gassbeholderen selv om den hadde en annen farge enn den jeg fikk i bytte…

Neste morgen var vi så endelig klare, men vi kom bare et kort stykke ut i bølgene ved moloen før motoren begynte å pipe. Overoppheting på gang, så vi snudde og gikk inn igjen. Vi la oss bak en annen norsk båt hvor det viste seg å være en mekaniker som var kaptein, og vi ble rådet til å spyle igjennom kjølevannsinntaket vårt. For vår del vil jo det si drevet vårt, så vi koblet slangen av motoren og lot den koble på vannslangen på land, og sånn stod den i 15 minutter. I tillegg fikk Anastasia rikelig med ekstra kjølevæske. Etter å ha testet inne ved land uten piping tok vi sjansen på å prøve igjen. Vi tenkte at vi skulle jo seile mest mulig, og helst spare motoren, så vi var godt i gang med å heise storseilet da vi oppdaget at akterliket hadde revnet. Dermed var det genoaen igjen, men i starten var det noe slitsomt med forholdsvis store bølger og vinden forenom tvers. Ikke klarte vi å holde kursen heller og måtte slå et slag for å komme rundt vindmølleparken midt ute i Kattegat.

Anholt vindmøllepark har 111 vindmøller og strekker seg over 88 kvadratkilometer. Den er en av de størst i Europa, så det er kanskje ikke så rart at vi syntes det tok tid å komme rundt den. Etter vindmøllene ble alt så mye bedre. Bølgene minket kraftig, vi fikk medstrøm, vinden holdt seg stabil på 5-7 m/s, og vi fikk den mer fra siden. Ikke minst var det veldig koselig å komme til Anholt, få sand mellom tærne og ro i sjelen over å være utpå igjen.

Pitstop i Varberg og Leirkil

Vi ville gjerne vært lenger på Anholt, men et lavtrykk nærmet seg vestfra, og vi fant ut at det var greit å sette kurs mot det svenske fastlandet om vi ikke skulle få et nytt Læsø. Før vi reiste fra Mosjøen hadde vi tenkt at vi skulle bruke noen uker på å seile sør om Fyn og Sjælland når vi kom til Danmark. Men et sted på veien var det blitt høst. Dagene er kortere, duggen faller tidligere, vinden er ustabil (og til tider kraftig), og i Varberg lå det gule løv på bakken. Vi fant ut at drømmen om å ankre opp langs danske sandstrender fikk vente til en (annen) sommer, og satte kurs for skjærgården i Sverige. Men før vi kom så langt tilbrakte vi et par dager i Varberg mens nok et lavtrykk passerte over oss.

Etter Varberg var vi innom Leirkil en natt, hvor en søvnig nattevakt i havnen bare vinket av oss da vi spurte hvor vi skulle betale for oss. Veien til Leirkil var jobbig en stund, jeg slet så veldig med å holde kursen enda vindpila viste at vi burde ha god vind. Jeg fikk fortsatt innslag i seilet og skjønte mindre og mindre…inntil vi oppdaget at vindpila hadde hengt seg opp og satt fast i én retning. Så nå har Anastasia fått gode gammeldagse lus i vantene så lenge!

Svensk skjærgårdsidyll i september

Fra Leirkil duppet vi av sted for begge seil i 2-3 sekundmeter, da jeg plutselig hørte en lyd ved rett ved siden av meg. Instinktivt trodde jeg det var båten, men det hørtes ut som om noen trakk pusten dypt, og det viste det seg at det var det også. To niser svømte bare en meter fra Anastasias skuteside, og vannet var så klart at vi så de når de dykket ned under vann igjen. I løpet av dagen telte vi seks niser! Første kvelden i skjærgården utenfor Gøteborg fortøyde vi oss til Lindholmen, hvor vi hadde fri utsikt vestover og en nydelig solnedgang fra toppen av øya.

Det tok lang tid før tåka lettet, så det ble en rolig morgen på Lindholmen. Én ting er å gå ut i tett tåke i Nord Norge hvor skipstrafikken er relativt liten. Noe annet er innseilingen til Gøteborg (og vi har fortsatt ingen radar!) Så vi ventet til vi i det minste kunne se øya vi var fortøyd til, og så tøffet vi over til Rörö hvor vi fikk tanket diesel, handlet muslí og ikke minst is. Imens lettet tåka ytterligere og vi krysset oss nordover. Vi bestemte oss for å ikke gå så langt i dag og satte kurs for Utskäften på Klåverön, sør for Marstrand. Drømmen om svensk skjærgård var i gang og det svarte til forventningene etter forblåste danske farvann.

Den svenske skjærgården byr på ufattelig mange perler, og vi kommer selvsagt bare innom noen få. Til gjengjeld kommer vi på et tidspunkt hvor vi faktisk møter svenske båter i naturhavnene (om vi da møter noen). Om sommeren valfarter nemlig nordmennene sørover og da blir Bohuslen norsk igjen, mens svenskene, tja, de trekker vel mot Danmark. I hvert fall var det slik våre båtnaboer på Härmanö anskuet båtlivet da vi fortøyde ved siden av de etter nok en fin dag i skjærgården.

Det eneste minuset så langt er at Aurora, et eller annet sted underveis, har skadet foten sin. Midt i trangeste leia hvor det av og til bare var plass til én båt av gangen, masse møtende båter for seil og tidvis kaos, oppdaget vi plutselig at det var blodspor over alt på dekk. Den ene neglen på høyre forpote var knekt langt inne og blødde kraftig, hun må ha hektet seg fast i noe. Så da var det bare å ta frem førstehjelpen med enkeltmannspakker og rensemidler, for deretter å skure dekket, mens båtene passerte oss på bare noen meters avstand. Heldigvis tar Aurora det med knusende ro og finner seg i den daglige behandlingen (så lenge hun får godbiter).

Det blåser bra inne i Skjærgården også. Faktisk opp i liten kuling, men den helt klart store fordelen er jo at bølgene ikke er særlig store. Og selv om horisonten er noe for seg selv, så er det også veldig hyggelig å cruise forbi en mengde små idylliske steder og kikke på alle båtene. Dagens adrenalinkick var da vi skulle passere en kabelferge ved Keö, mellom Lysekil og Kungshamn. Vi hadde sett oss ut en naturhavn for natten (som viste seg å ikke være noe særlig så vi gikk videre), og for å komme dit måtte vi altså krysse kabelfergen. Cluet er jo å gjøre det når den ligger stille, men litt nervepirrende er det nå likevel, den beveger seg fort igjen! Etter å ha forkastet første mulige overnatting trodde vi egentlig at vi måtte forkaste Hampholmarna også, men da vi kom helt inntil øya lå vi faktisk i le, selv om det i toppen av masta fortsatt blåste 9-10 sekundmeter. Dagen etter gikk vi inn til Smøgen for å se om vi kunne få klatret litt. Det er midt i september, men vi morgenbader fortsatt!!!

På tur i Dyrehaven med Kirsten under vår familieturné.

Her er dyrene vandt til alle menneskene og gresser stille selv om man går forbi (med hund!)

Fra Grenå via Vindmølleparken til Anholt.

Martin reparerer storeseilet med 130 sting i akterliket...

Anholt har nydelige sandstrender.

Anholt havn.

Én av båtnaboene insisterte på å posere... trenger jeg si at han selvfølgelig var dansk? 

På vei fra Anholt til Varberg. God fart bare med forseilet! 

Lillesøster har hatt pause mens vi har vært i Danmark, men nå ble hun pumpet opp igjen og gjort klar til skjærgården.

Aurora og Lise på båttur i Varberg.

Jippi, svensk skjærgård i sikte!!!

Fortøyd til Lindholmen utenfor Gøteborg.

Lykken er en lang snor på land!

Kos på land etter å ha funnet nok en fin naturhavn.

Hyggelig skjærgårdsbebyggelse!

Aurora med bandasje på foten! 

Kveld på Härmanö.

Med en helt fantastisk himmel og solnedgang.

Anastasia med Käringöen i bakgrunnen.

Karlsvognen.

Paraderunde rundt Kabelferge...

Kanskje den fineste naturhavna hittil fant vi på Hampholmarna.

De mange siste dagene har vi satt en deig om kvelden og hatt nystekte rundtstykker dagen etter! 

I Smøgen møtte vi denne krabaten, som faktisk tok seg en tur inn i nabobåten.