Naturlig Jobb: Baby om bord – når kartbordet blir til stellebord

Når vi har blitt spurt så har vi svart at joda, vi tror vi kan komme til gjøre mye av det samme, men på litt andre premisser og med et litt annet fokus. Vel vitende om flere som har lagt av sted på jordomseiling med spedbarn, tenkte vi at det må jo bety at det er fullt mulig å styre båt og passe baby samtidig. Konklusjonen etter årets seilsesong er at mye er mulig med baby hengende på magen, men at stekende sol er en utfordring for små knøtt og at det tar lenger tid å fikse ting om bord fordi bare en av oss kan henge på hodet ned i en kasse eller ligge i nitti graders vinkel under bordet for å reparere hva det nå enn er som må fikses der og da.

Seilforeningen vi tilhører hadde sjøsetting av båtene seks dager før termin. Etter at vi hadde brukt de siste helgene på iherdig båtpuss var jeg spent på om vi ville rekke å få henne på vannet. Men knøttet spilte på lag, og jeg pustet lettet ut da jeg kunne starte opp motoren og buksere Anastasia til sommerplassen sin. Nå kunne baby komme!

Til tross for optimismen hadde vi ikke så store ambisjoner hva angikk sommerens seilingsdistanser, og ikke hadde vi annet enn helgene til å seile i heller. Det er kanskje en underdrivelse å si at etter en måned hjemme i varmen trengte jeg til vind og saltvann (riktignok uten lov til å dyppe annet enn tærne i vannet…), og vi bestemte oss for å lufte Anastasia. Vinden uteble, men til gjengjeld kunne vi la båten drive fritt i fjorden mens vi spiste middag. Den største utfordringen var som nevnt varmen, spesielt med et knøtt som helst ikke vil ligge og sove i en bag, men heller henge på magen. Det fungerte utmerket å stå til rors med baby i bæreselen, men vi måtte hele tiden jobbe med løsninger for å unngå at han fikk sol på seg. Selv med biminien oppe, noe som kun er mulig når vi ikke bruker storseilet, snek sola seg inn fra sidene. Utover sommeren ble det flere fine helgeturer, også med litt mer vind og tidvis ikke fullt så stekende varmt. Tredje turen med baby om bord ble hans første overnatting for svai. På hjemturen fikk vi 10-12 m/s og revede seil, men knøtt hang på magen og tok det hele med knusende ro.

Men så har det også vært de turene hvor ting ikke har gått så knirkefritt. Som da Martin ble stående igjen på brygga mens jeg bakket ut og jeg måtte plukke han opp på en utstikker lenger ut. Den turen hvor vi hadde en annen barnefamilie om bord og hvor dreggen bare ikke ville sitte noe sted i den uthavna vi tok de med til, slik at vi til slutt ga opp og la oss longside på brygga for en liten halvtime (og fikk noen sinte kommentarer fra nabobåtene) sånn at vi nå bare kunne få spist den lunsjen vår og hunden kunne få tisset på land, men hvor jeg nesten ikke kunne komme meg raskt nok bort derfra. Bortsett fra at det kunne jeg ikke, for det var såpass mye vindpress på båten at det var ikke bare bare å komme seg ut fra brygga igjen. Det eneste som funka skikkelig den dagen var tilleggingen i hjemmehavna vår. Det finnes sånne dager også, men de er heldigvis i fåtall.

Vi vennet oss ganske raskt til at kartbordet har blitt til stellebord, men om vi slår for mye i bøgene så er bunnen av cockpit å foretrekke til bleieskift. Vi oppdaget at baby sover litt for godt til motorens dunking, slik at vi nesten ikke tør slå den av for å seile når vi har kommet utpå. Vi måtte finne oss i at bare én av oss kan reparere på Anastasia av gangen og at enten må vi time inn og ut av havn med at baby sover eller så må han opp og henge på magen. Vi erfarte også at det å skylle tøybleier i fiskenettet hengende etter Anastasia hadde begrenset effekt og at bilstolen ikke skal stå i cockpit hvor hunden hopper opp og ned gjennom luka.

Neste sommer er han stor nok til at han må lære å sette sjøbein og vi kommer til å få en haug med andre utfordringer og sannsynligvis tenke tilbake til denne sommeren som en tid da det var rimelig enkelt med barn om bord.