Hilsen fra forskningsopphold og familiefriluftsliv i Canada

Etter en lang kuldeperiode, som alle i Calgary forsikret oss om at var «mot normalt» (for å si det med Juster), kom våren brått og plutselig, og temperaturene steg 40 grader på en uke. Vi hadde nærmest vennet oss til minus 30 den siste måneden, eller minus 40 om du tar med vinden og det gjør de alltid i Calgary. En lang periode hørte vi hver dag "Minus 28 degrees celcius, feels like minus 40". Men så kom altså våren, og vi tenkte at det var visst det vi fikk av denne skisesongen, for snøen smeltet fort i fjellene. Gleden var derfor stor da Kara (min Canadiske venninne) og jeg var heldige og fant en perle av en backcountry skitur, ikke så langt fra Jasper. Slike turer oppleves kanskje enda mer verdifulle i disse tider, når de fleste dagene tilbringes foran skjermen med analyse av riktignok, friluftslivsdata.

Da vi reiste tilbake til Canada i februar var hovedgrunnen at jeg skulle på utveksling med forskningsprosjektet mitt til University of Calgary. Men å flytte familien (minus Aurora riktignok) til et annet land for tre måneder handler selvsagt ikke bare om å være på et annet universitet. Noe av det interessante med å reise ut og bo i et annet land en stund er å se landet du besøker både gjennom dine egne linser og gjennom hvordan du opplever at de som bor her ser på sitt eget land og sin(e) kultur(er). Og samtidig gir det deg muligheten til å se på ditt eget land gjennom ditt blikk på det landet du besøker.

Calgary og «The Sherrington’s» ble fort et hjem. Noe av det fine med å få lov til å bo hos en lokal familie over tid er jo at vi kommer tettere på hva det vil si å være en del av det Canadiske samfunnet. Vi fikk være en del av dagliglivet i Calgary med alt det innebærer fra når hvilke søppeldunker settes til tømming, laging av felles middager til sju personer, transportlogistikk av husets tennåringer, samt ukentlige klatreøkter og løpeturer rundt Tuscany, vår del av Calgary.

I Tuscany står husene tett i tett i villakvarteret, og alle ser nesten like ut. Fjellene begynner bare en halvtimes kjøretur unna, men alt virker så stort at det flater ut. Alberta er stort sett prærie, men helt i vest der Alberta møter British Columbia finner vi The Rocky Mountains. Fjellkjeden er et godt holdepunkt i storbyhverdagen, og ikke så få ganger har jeg orientert kjøreretningen etter fjellene.

Hver dag har jeg reist til arbeidsplassen min i «The Education Tower» på University of Calgary. University of Calgary virket til å starte med gigantisk. Her er det innrullert ca 60 000 studenter fordelt på 14 fakulteter. I løpet av tiden på UofC (Canadierne elsker forkortelser) har jeg fått delta i ulike forskningsforum som hver professor gjerne har for å samle «sine» graduate students, fått kunnskap om ny forskning, fått nye perspektiver på egen forskning og ikke minst møtt en rekke nye spennende mennesker. Til sammen har alle møtene latt meg forsøke å tegne et bilde av det Canadiske samfunnet i delstaten Alberta. Så sett dere godt til rette i solveggen, her kommer en kjapp oppsummering av noen av de refleksjonene vi har gjort oss i løpet av månedene vi har tilbragt på den andre siden av Atlanteren.

I begynnelsen av vårt opphold i Calgary prøvde vi å klare oss uten bil, men måtte etter hvert innse at Alberta er en deltstat hvor bil er forbundet med frihet og offentlig transport er det lite av. I så å si alle innkjørsler står det store firhjulstrekkere eller trucks. Det kjøres fort og langt og mye. Selv om vi har en bit å gå i Norge for å redusere både klimatutslipp og naturinngrep, så er det i det minste diskusjoner som gis plass. Her i Alberta er disse diskusjonene mer eller mindre ikke-eksisterende, og de færreste vi har møtt visste at det foregikk store skolestreik-demonstrasjoner verden over, til og med i deres egen by.  Vi dro ned en fredag både for å markere vår støtte til ungdommene, men også for å se hvordan dette utarter seg i Calgary, byen hvor alle de store oljeselskapene har sine hovedkvarter. Det var ikke så mange ungdommer som deltok, og jeg ble forklart at mange foreldre er skeptiske til å la barna delta i demonstrasjoner som er anti-oljeutvinning. Flere ganger har det vært tilløp til aggresjon fra voksne mot-demonstranter. Denne gangen nøyde de seg med å kjøre sine store trucks forbi og ruse motoren når de passerte ungdommene. Og jeg kjente at jeg ble en smule flau over å være en del av de voksnes verden. Fortsatt kommer en betydelig del av energien i Alberta fra kullkraft, men målet er at det skal fases ut innen 2030. Det er vel og merke om den sittende regjeringen blir gjenvalgt. Det får vi svar på i morgen, 16. april, når delstatsvalget i Alberta avgjøres.

Selv om de fleste Canadiere vil ha seg frabedt å bli sammenlignet med landet sør for grensen og markerer stor avstand til han som sitter ved makten der, så bærer også kulturen her til en viss grad preg av den amerikanske drømmen. Det hegnes mye om seg og sitt og sine, og til tross for anerkjennelse av behovet for en velfungerende velferdsstat, så er enhver familie også sin egen lykkes smed. Til gjengjeld er Canadierne er ekstremt høflige og «I’m sorry» er sannsynligvis det uttrykket du hører flest ganger i løpet av en dag. Bilistene (og de er det som sagt mange av) er utrolig vennlige overfor fotgjengere. Om du gjør mine til å ville krysse veien selv om det ikke er fotgjengerfelt så stopper de på flere hundre meters avstand for å vise deg at kysten er klar.

Store deler av befolkningen i Alberta er etterkommere av innvandrere fra ulike land i Europa. I løpet av oppholdet vårt her har vi møtt hele fire etterkommerne av min oldefars søsken som emigrerte fra Flisa til Alberta for omtrent hundre år siden. Ironisk nok, som påpekt av flere Canadiere vi har møtt, er de store landeierne som selv er etterkommere av innvandrere sterkt imot den nye innvandringen vi ser over store deler av verden. Noe som også fremheves som historieløst, spesielt med alt fokuset det har vært de siste årene på en anerkjennelse av de urettene som har blitt begått mot First Nations. Canada vedtok i 2015 en «Truth and Reconciliation Act», som kan virke noe vanskelig å få tak på hva innebærer helt konkret, men som i det minste gjør at alle eposter jeg får er signert med en anerkjennelse av at vi nå befinner oss på landområder som tidligere tilhørte bestemte indigenous groups (for eks. er Blackfoot den største i Calgary området). I tillegg skrives det inn som en del av pensum i grunnskolen, så på mange måter foregår det en folkeopplysning rundt hvilken politikk som har blitt drevet i forhold til First Nations, både når det gjelder skolegang, tvungen flytting til reservater og nedverdigelse av deres kultur. Kanskje ikke så ulikt vår egen historie i forhold til den samiske befolkningen i Norge.  

Også er det naturen da, og det er kanskje naturen som burde fått størst plass her, så vi lar den i det minste få siste del. For et opphold i Canada handler selvsagt ikke bare om å bli bedre kjent med menneskene som lever her, men like mye om å stifte nærmere bekjentskap med den canadiske naturen i all sin mektighet. Med alt fra kjente barskoger, isbreer og alpint landskap til mer ørkenaktige åsrygger, prærie og steppelandskap. Her lever et mangfold av ville dyr og de fleste Canadiere vi har møtt er svært stolte over å dele landet sitt med disse.

Én av grunnene for å reise på utveksling til akkurat Canada i løpet av mitt forskningsprosjekt innenfor friluftsliv og psykisk helse, var jo nettopp for å kunne få muligheten til å utforske likheter og forskjeller mellom måter å tenke rundt, være i og utdanne til ferdsel i naturen, friluftsliv eller «the outdoor industry» som også er en vanlig samlebetegnelse herover, noe som jo er et interessant begrep i seg selv. I løpet av tiden har jeg i Calgary har jeg også fått være med som instruktør på et kurs i bre og fjell for friluftslivsstudentene her, samt holdt to presentasjoner av prosjektet mitt, én på hvert av de to universitetene i Calgary.

I fritiden har vi testet ferdigheter på backcountry skiturer, gått opptil flere nydelige langrenssturer med Olve i pulken, gått på skøyter på det som skal være verdens lengste sammenhengende skøytetrasé på Windermere Lake, badet i Fairmont Hotsprings, hatt vårens første uteklatreøkt og Olve har vært med på sin første rappell. Vi har besøkt Drumheller, paleontologenes dinosaur episenter og Elk Island National Park med sine buffaloer, for å nevne noe.

Da vi for nylig reiste inn i Jasper nasjonalpark, hvor vi fikk en fantastisk dag ute i fjellene, så var det også med refleksjoner rundt hvordan nasjonalparkene i Canada er annerledes i Norge, eller kanskje skal jeg si at de norske er annerledes enn i Canada. Mange nordmenn reiser inn i nasjonalparkene for å slippe unna trafikk og støy. I Canada kjører du inn i nasjonalparkene og her finner du mange store skianlegg. Like fullt er de viktige rekreasjonsområder for Canadierne, og beveger du deg bort fra veiene skal du ikke så langt før du føler deg fullstendig omgitt av naturen. Vi tar med oss det vi får, både av opplevelser, refleksjoner og gode samtaler med befolkningen her, og så forsøker vi etter beste evne å balansere småbarnslivet med jobb og et ønske om å være mest mulig ute.

God Påske!

Tuscany i februarlyset

Med The Rocky Mountains i bakgrunnen.

Calgary downtown

Langrennstur i Lake Louise området

Noen løyper er forbeholdt langrenn, i andre føres det en annen politikk. 

Canada er IshockeylandET, og det er artig å se at noen turneringer fortsatt foregår ute, som her på Lake Louise

I tillegg til isskuplturkonkurranse. 

Sharing is caring

Mr. Sherrington fikk æren av å dra på tur med oss annenhver gang, den ene hjemme med Olve, den andre på ski!

Friluftslivslærerne Paul og Ian

Chikadee Valley, Ian koser seg mens skyggene kryper lenger og lenger opp

Tur til Dunbar og hytteliv på Canadisk vis sammen med to av tennåringene i familien.

Martin fanget stjernene

Dunbar og Mount Ethelbert 

Skøytetur på Windermere Lake

Første uteklatretur for liten og stor

Mr and Mrs Sherrington

Litt mer snø enn forventet på anmarsjen, så lettest å rappelere ned igjen med baby, tenkte vi. 

Drumheller og alle dinosaurene

Vandretur over "the badlands"

Pause på en hoodoo.

Presentasjon av forskningsprosjektet på University of Calgary, en av de aller artigste oppgavene!

En helg i mars fikk jeg være instruktør på et kurs i fjell og bre.

Camp for natten

Snøbakketeknikk

På tur langs the Icefield Parkway, Olve leker på morenen ved "the athabasca glacier"

Backcountry tur med Kara, min Canadiske venninne og inspirasjon

Maligne Lake

Fun, fun, fun hele veien ned! 

Og så kom våren! 

Klarer dere spotte toget? Cargotogene er laaaange i Canada, og står ofte stille! 

Martin koser seg på Skaha Bluffs!

På trilletur i Femundsmarka

Friluftsliv med baby byr på nye refleksjoner, kreative løsninger og en god porsjon gullfiskhukommelse.

Da knøttet kom, kom også sommeren. Våren forsvant mellom vinteren og varmen, og den snøen vi trodde skulle ligge i hagen til juni forsvant på et blunk. Med en liten fyr som helst ville henge på magen fremfor å ligge i vogn var det til tider for varmt til at vi kunne gå tur de første månedene, selv når vi holdt oss i skyggen inne i skogen. Å reise til fjells eller ut med seilbåten ble løsningen for at vi skulle komme oss litt ut av huset.

Sommeren var på hell og det var meldt bedre vær på fjellet enn på sjøen. Vi satte derfor kurs for hytta. Hytta er et ypperlig sted til å teste ut babyfriluftsliv, tenkte vi, vi kan jo alltids bare snu og gå hjem igjen. Med til fjells var en sykkelvogn med løpehjul som vi hadde til gode å prøve ut. Den var falt i så god smak (hos foreldrene) at da været bedret seg enda litt til og rastløsheten tok oss, bestemte vi oss for å pakke sekkene og vogna og like godt dra på trilletur i fjellheimen. Og siden vi nå likevel var et stykke opp i Østerdalen, ville vi avlegge Femundsmarka en visitt.

Bilen ble parkert ved Elgå og vi planla å trille et stykke innover mot Svukuriset før vi slo leir. Vi bygde opp et fint lite rede inne i sykkelvogna, men et eller annet sted i foreldrenes entusiasme over hvor lett vogna var å trille og våre fabuleringer over alle mulighetene som åpnet seg for oss med denne vogna, må ha glemt hva slags baby vi hadde. La oss si det slik at vi kom ikke så veldig mange meterne før ryggsekken endte i vogna og baby var tilbake på magen. Uten at det la noen demper på vår begeistring for sykkelvogna, av en eller annen grunn.

Selv om vogna fortsatt var inne i varmen hos oss, så er det likevel begrenset hvor mange steder man kommer i fjellheimen når man må holde seg til grusveier. Neste dag trillet vi derfor vogna (fortsatt i troen på at han plutselig skulle få lyst til å strekke seg litt ut inni der) inn til Svukuriset Turisthytte og parkerte den der før vi fortsatte med baby i bæreselen oppover mot Store Svuku (1416 moh). Fra furuskog til bjørkeskog og setervoller, over myr og opp igjennom steinur. Et ammestopp og lunsj før vi forlot den siste treklynga, og knøttet sov seg gjennom hele turen oppe på toppen. Først på vei ned igjen måtte vi søke le for vinden bak noen steiner slik at han fikk litt mat og en pause. Vi syntes han hadde sittet nok i bæreselen for en stund og lokket igjen med vogna på vei ned fra Svukuriset til teltet, men vi endte vel egentlig opp med å bære baby på armen på skift hele veien ned.

Det er underlig så fort vi glemmer hvordan livet var før døgnrytmen ble tilpasset spising, skifting og soving. Ikke bare hverdagen, men også friluftslivet vårt har fått en ekstra dimensjon, og det gjør også at vi får mulighet til å se på opplevelsene fra andre perspektiver. Babyfriluftsliv krever noen nye løsninger og hensyn. Pakkelisten til tur har blitt kraftig utvidet, og jeg var spent på om stoltrekket til liggeunderlaget ville gjøre nytten med en som spiser både tre og fire og fem ganger i løpet av natta. Men når alt kommer til alt så handler jo det å være på tur fortsatt om en mulighet til å bli påminnet det å sette pris på de enkle gledene. Dermed var det toppen av lykke da det viste seg at teltplassen vår ikke bare ga nydelig utsikt over Femunden, men også at vi hadde plassert oss midt i en blåbærtue så jeg kunne amme og spise blåbær samtidig.

Vi prøvde oss igjen på vogna ut til Elgå og kom vel sånn omtrent halvveis før baby og ryggsekk byttet plass nok en gang. Det er jo tross alt fremgang, tenkte vi. Det kan være det er babyboblen som gjør det, men når vi ser tilbake på turen husker vi det som at turen med sykkelvognen var en suksess og vi slår gjerne et slag for trilleturer i fjellheimen.

Vi testet vogna på hytta! 

Den falt i god smak (i hvert fall hos foreldrene)

Slik startet vi fra Elgå...

...men ganske raskt endte vi her!

Vi fant en nydelig teltplass med utsikt over Femunden

Lykken er å amme og spise blåbær samtidig

Vi tok med oss et par liter før vi forlot teltplassen

Kveldssol over blånene

Lunsj for liten og stor på vei oppover mot Store Svuku

Vi møtte MANGE reinsdyr på turen

Det er god plass på toppen av Store Svuku

Ny pause på vei ned igjen

Tre ukers vandring på Grønlands østkyst

Verdens største øy byr på mektige fjorder, kalvende breer og fargerike bygder. Hvert år kommer turistene for å oppleve innlandsisen og den grønlandske vennligheten på nært hold. Mens langt de fleste fortsatt finner veien til vestkysten lot vi oss lokke av de spisse tindene i øst og bestemte oss for å bruke tre uker på å vandre langs Grønlands østkyst.

Første kveld ved Sermilikkfjorden.

Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke visste konsekvensene av det jeg gjør fullt så godt. Dessverre var jeg svært klar over at vi ikke ville klare oss særlig lenge dersom vi havnet i vannet og at redningsvestene i beste fall ville det gjøre det lettere å trekke folk opp på nærmeste isflak. Noe frosne og rimelig letta kløv vi i land fra den åpne båten som hadde fraktet oss fra Tasiilaq til Kulusuk. Vi var enige om at dette nok var det mest risikofylte vi hadde gjort på hele turen vår på Øst-Grønland. Turen over fjordene er ikke lang, men denne morgenen lå tåka tjukk. I tillegg hadde vi motlys, fortalte føreren av båten meg, det gjorde det vanskelig å se isen som lå i vannet.

Vi brukte MYE tid på å finne næringsrik mat til turen som veier lite. Her er frokost in the making!

Skytetrening med Kari og Ole Petter før avreise fra Norge - tusen takk! 

Første møte med Grønland fra vårt lille Air Iceland Connect fly. 

Bagasjebåndet på Kulusuk lufthavn (rullebanen fungerer også som fotballbane når det lokale laget skal trene). 

Og is var det fortsatt nok av. Da jeg ringte fra Norge en uke før avreise hadde isen i fjorden enda ikke sprukket opp, og det var uframkommelig med båt. Øst-Grønland nås med fly fra Island eller med båt. Så lenge isen ligger, er fly eneste mulighet for å få fraktet inn varer til området som huser omtrent seks prosent av Grønlands befolkning. Når isen sprekker opp betyr det ikke bare at turister kan fraktes rundt med båt, men også at lasteskip med tiltrengte forsyninger kommer inn fjordene. Dette året kom vinteren sent. Vanligvis er hundeslede fremkomstmiddelet vinterstid og når menneskene i de fem små omkringliggende bygdene skal til østkystens «hovedstad» Tasiilaq, er det hundene som sørger for transporten. Men om noen merker Grønland klimaendringene og i år frøs ikke isen skikkelig før i mars. Det betydde at transport ble vanskelig med for mye is for båt enkelte steder, men samtidig for ustabilt for hundesleder.

Man må passe på hvor man går - om sommeren ligger det hunder så og si over alt i nærheten av bebyggelsen!

Hunder i sommermodus! 

Vi var heldige og da vi ankom Kulusuk en uke senere, hadde isen sprukket opp nok til at båtene kom seg frem på fjordene igjen. De siste dagene hadde vært hektiske, og med tre timer søvn på to døgn måtte jeg innrømme at jeg var litt nervøs der jeg sent på kveld befant meg ytterst på et svaberg med en rifle vi hadde leid. Jeg har stor respekt for våpen og selv med skytetrening før vi reiste fra Norge, måtte jeg trekke pusten dypt et par ganger ekstra før jeg la an og siktet meg inn på et isfjell ute i fjorden. Vi hadde gått noen kilometere vekk fra bebyggelsen, men likevel satte alle hundene i gang hylekoret da det første skuddet smalt. Å prøveskyte geværet var det siste på listen over ting vi måtte få på plass når vi kom til Kulusuk. Snublebluss, signalpistol, renset bensin, ammunisjon og rifle, også båttransport for neste dag vel og merke.

Kulusuk

Befolkningen på Øst-Grønland, ble vi fortalt, har et helt annet språk enn de som bor på vestsiden. Det skulle kanskje også bare mangle for det er like langt til Nuuk, som er Grønlands hovedstad og ligger på vestkysten, som til Reykjavik. Vi snakker ikke grønlandsk, men i motsetning til de mange andre turister (og turoperatører) har vi den fordel av vi snakker dansk. Om ikke alle grønlendere snakker dansk, eller det vil si grønlandsk-dansk, så forstår de alle fall mye og få snakker uansett engelsk. Dermed hadde vi fått avtalt båttransport med en av de lokale innbyggerne i Kulusuk. Først skulle vi til Quinngertivaq-fjorden og legge igjen et matdepot der. Deretter skulle vi så langt inn i Tasiilaq-fjorden som det gikk an å komme med båt. Herfra hadde vi syv dagers vandring foran oss før vi ville nå matdepotet vårt. Totalt hadde vi satt av 17 dager til turen vår.

Vi er på vei! Inne i fjordene var isen nesten forsvunnet, lenger ut måtte vi sikksakke!

Far og sønn forlater oss innerst i fjorden - nå er vi helt på egenhånd de neste ukene! 

Vi beveget oss gjennom landskap tydelig preget av breenes ferdsel. 

Øst-Grønland kan kanskje minne litt om Norge, det er bare veldig mye større og langt mer øde. Her er lyng og mose, blokkmark, endeløse morener, klipper, svaberg, dype gjel og kløfter. Her er rødsildre og issoleie og blåklokker. Men så er det all isen. Etter tre dagers vandring gjennom en lang dal stod vi på toppen av en gigantisk midtmorene og skimtet Sermilikfjorden i det fjerne. Sermilikfjorden er muligens stjernen i landskapet. Vannet er turkisgrønt og fjorden er full av isfjell fra breer som strekker seg helt ned til vannet og kalver. På motsatt side av fjorden fulgte vi hvelvingen av innlandsisen med øynene.

Første utsikt til Sermilikfjorden. 

Innerst i Sermilikfjorden

Isstrømnett av breer mellom spisse tinder

Innlandsisen på motsatt side av fjorden.

Vi befant oss rett sør for polarsirkelen, og det var fortsatt mer eller mindre lyst hele døgnet. Det hadde jeg det helt fint med. For det første kunne vi legge opp dagen uten å måtte ta hensyn til når det ble mørkt. For det andre var vi nå kommet til Isbjørnens rike. Jeg hadde ikke trodd at det skulle ta så mye av nattesøvnen som det endte opp med å gjøre i begynnelsen. Kanskje handlet det om at samme dag som vi kom til Grønland var det blitt skutt en isbjørn i det området vi snart skulle begi oss inn i? To uker tidligere hadde det trasket en bjørn rundt i gatene i Kulusuk. Årlig er det lov å skyte 25 isbjørner, og i år var alle 25 skutt da vi startet turen vår. Vi hadde lite kjennskap til isbjørnens vandringer, og de lokale sa det uansett var vanskelig å forutsi. Vi måtte bare ta de forhåndsreglene vi kunne og håpe på det beste. Trofast lempet vi store stein på til sammen 400 kilo hver dag for å sette opp snublebluss rundt det lille teltet vårt, men det skulle vise seg at etter en ukes tid var det et helt annet dyr enn isbjørnen som bød på de største utfordringene.

Martin leker fjellrev og sjekker at critter gitteren virker!

Hver dag lempet vi til sammen rundt 400 kg stein til snubleblussene.

Middagene ble inntatt et stykke fra teltet (og her ble mat og utstyr lagt igjen for natta)

I noen dager vandret vi langs den vakre Sermilikfjorden før vi igjen krysset innover i landet mot Laksesøen og vårt matdepot. De første dagene hadde vært preget av regn og tåke, men nå kom sola og varmen for fullt. Dermed våknet også store horder med mygg og knott til live. Vi priste oss lykkelige for at vi hadde husket myggnettene til å dekke ansiktet, for etter hvert som varmen steg og vinden forsvant ble alle daglige gjøremål fra matinntak til tannpuss foretatt innunder nettene våre. Inntil jeg hadde utviklet en god teknikk for å vifte med armene bak meg mens jeg satt på huk var jeg til tider noe misunnelig på Martin’s uanstrengte tissepauser.

Langs Sermilik sitt turkisgrønne vann.

Jeg var inderlig takknemlig for at vi husket myggnettene! 

Det var sparsomt med stier og merking, men av og til så vi tråkk som vitnet om at folk har ferdes her før oss. Det siste oppdaterte kartet med tilhørende rutebeskrivelser er over 20 år gammelt. Spesielt har breene trukket seg merkbart tilbake på disse årene. Etter å ha hentet matdepotet vårt, hadde vi bestemt oss for å legge turen over et pass som tidligere innebar brevandring. Nå hadde breen trukket seg et godt stykke tilbake, men ingen hadde vært der de siste seks årene. Der det før lå bre ligger det nå stein på stein, og vi sneglet oss av sted med turens tyngste ryggsekker, vel vitende om at det var langt til hjelp dersom vi tråkket feil i blokkmark-landskapet.

Henting av matdepot - heldigvis hadde ingen forsynt seg før oss! 

Klare for avgang fra Laksesøen med turens tyngste ryggsekker

Hver dag krysset vi elver, bekker og deltaer, men nå stod vi for første gang overfor en elv vi var usikker på om vi skulle komme oss over. Vi lette nesten en time oppover og nedover. Det trakk opp til regnvær, og vi måtte komme oss over mens vannstanden fortsatt var overkommelig. Spørsmålet var bare hvor. Det var kraft i elva hele veien, mest lenger opp hvor den var smalere. Lenger ned var den dypere og bredere. Til slutt valgte vi en plass ganske langt ned, og arm i arm beveget vi oss sakte skritt for skritt sidelengs, én stav eller én fot av gangen til vi stod trygt på den andre elvebredden.

Første vading kom ikke lenge etter at vi hadde begynt turen opp gjennom dalen

Noen steder måtte vi time det med tidevannet sånn at vi kunne gå en bit langs stranden for å komme videre langs fjorden.

Og noen ganger måtte vi time det med tidevannet for å kunne vade over et utløp eller et delta. 

Smaker isen salt, fersk, søtt eller surt? 

Etter nesten to uker på vandring kom vi frem til Tinitequilaaq eller Tinit, som lokalbefolkningen sier. Det første vi hører er hundene. Allerede da vi står oppe ved vardene varsler de vår ankomst. Tinit er en liten bygd hvor folketallet har sunket fra 250 til 100 innbyggere i løpet av få år. Det er få jobber, og mange velger heller å bosette seg i Tasiilaq eller flytte helt til Nuuk. Likevel var det mye liv mellom husene denne formiddagen, og nede ved stranda klatret noen barn rundt på en liten gravemaskin som holdt på med veiarbeid. 

Turens lengste etappe var til Tinit med 11 timer vandring. Her møtte vi på et par store varder.

Fra Tinit var vi avhengige av båttransport over sundet og redningen ble et møte med Gert og barnebarnet hans. Gert kom flyttende til Tinit for bare noen år siden, og fortalte at han har bodd i alle bygdene på Øst-Grønland. Han drev flere overnattingssteder for turister og sa han klarte seg ganske godt, for selv om lokalbefolkningen flytter, så kommer det flere og flere organiserte turistgrupper til Tinit.  

Vi fikk båtskyss med Gert og barnebarnet! 

Tinit! 

Fra Tinit til Tasiilaq var vi igjen på egenhånd, kun fulgt av mygg og innimellom en nysgjerrig fjellrev. Først da vi nærmet oss bebyggelsen siste dagen møtte vi noen eldre damer som var ute og sanket fra naturens spiskammers. Turen langs Grønlands østkyst ga oss muligheten til å bevege oss i mer eller mindre urørt landskap, men gjennom å oppleve naturen ble vi også kjent med livsgrunnlaget til befolkningen som lever der. I tre uker hadde vi i all hovedsak forholdt oss til vær, vind, tidevann og dyrene som lever i området. Opplevelsene gjorde oss ydmyke overfor naturkreftene. Og kanskje er det nettopp det å måtte forholde seg til noe som er så uendelig mye større enn en selv som gjør at flere og flere finner veien til Grønland eller andre steder med større sammenhengende naturområder. Her ute senkes pulsen og det handler i hovedsak om å få dekket basisbehov som å holde seg tørr, varm og mett. Lykken er en rolig morgenstund på liggeunderlaget med dagens rasjon kaffe, godt beskyttet bak myggnettet, mens solstrålene varmer på teltet.

Fire netter gikk alarmen og en nysgjerrig fjellrev undersøkte matlageret vårt!

Morgenstund med bok og kaffe i teltet

Siste vading med Tasiilaq i bakgrunnen!

Tasiilaq!

Pannekakemiddag i Tasiilaq med denne utsikten den ene veien... 

... og denne den andre veien!  

Øst- Grønland har en utfordring i forhold til søppelhåndtering - vi pakket sammen vårt og tok det med tilbake til Island.