På gjensyn Helgeland!

Vakre Dønna, Lovunden og Tæna.

Jeg husker ennå følelsen da jeg kom kjørende nordover på E6 til Mosjøen med hele livet mitt om bord i bilen. Det var veiarbeid på Majavatn, klokka passerte ett på natta og jeg kikket på fjellet som nærmet seg i det fjerne. Jeg husker at vi kjørte gjennom Mossåstunellen og at jeg tenkte at nå, nå er vi faktisk her! 

Snart tre år har gått siden den gang. Opp igjennom tidene har det blitt mange epokeskift, og det kjennes alltid litt vemodig når jeg skal avslutte noe, selv om det som regel innebærer starten på noe nytt. Etter hver har jeg skjønt at noen identiteter, hvis man kan kalle det det, følger deg hele livet. En del av meg kommer nok alltid til å være flyvertinne, og jeg føler meg merkelig hjemme på fly og flyplasser. En del av meg kommer alltid til å være folkehøgskolelærer, og jeg har sett i praksis hvor viktig dette skoleslaget er i samfunnet vårt. 

Det har vært tunge tak, det har vært mye hardt arbeid. Hvert år i ni måneder har hele livet mitt kretset om Vefsn folkehøgskole og elevene våre. Så å si hver våkne time har jeg brukt på å finne ut av, rekognosere, planlegge, organisere og ikke minst undervise. Det har gitt meg muligheten til å bli kjent med den vakre og til tider ville naturen i nord. Hvert år har det vært like spennende når elevene kommer og vi sammen skal forme året. De har gitt meg så uendelig mye.

En del av meg tilhører for alltid Nord Norge, og jeg har med meg små skatter fra tiden på Helgeland sørover. De gjemmer jeg og tar frem når lengselen mot nord blir for stor:

• Følelsen av å padle havkajakk ute mellom øyene og bli fulgt på veien av sel og ørn.
• Følelsen av å følge Tiplingelva inn i Børgefjell i minus 30 grader.
• Det magiske vinterlyset i Børgefjell i januar.
• Følelsen av å stå på toppen av Trænstaven i midnattssol og se helt til Røst, etter å ha seilt ut til Sanna med egen båt.
• Følelsen hver gang jeg kommer opp på en av de fine fjellene ute ved kysten og kan kikke utover øyene, de hvite strendene, det turkise havet og horisonten.
• Juleforberedelsene på Toppen i mørketida.
• Nattpadling med havkajakk, å lage flåte og la seg drive av sted under alle stjernene, langt fra all lysforurensning.
• Å komme seilende nordover og føle seg hjemme igjen når søstrene dukker opp og Dønnamannen hilser velkommen.
• Følelsen av å være de eneste menneskene i verden, på tur i Lomsdal-Visten.
• Gleden over å se elevene mestre nye aktiviteter, jobbe sammen som gruppe og oppdage nye venner.
• Alle de kalde dagene når minibussen ikke har villet starte og alle de hjelpsomme menneskene vi har møtt på grunn av den bussen.
• Følelsen siste skoledag når ”Venner” synges av elevkoret på Toppen.
• Alle oppdagelsesturene rundt om på Helgeland, på jakt etter nye steder å ta med friluftslivselevene.
• Alle de hjelpsomme og hyggelige menneskene jeg har møtt de siste tre årene.
• Å drikke kaffe på toppen av Rynesåsen med Anne og Magne, og plutselig har klokka blitt to om natta.
• Alle de fine dagene hos Torhild og Carl på Finnsåsen, og å våkne til lyden av elva utenfor vinduet.
• Å komme ut til Sila og leke på steinene.
• Å gå Øyfjellet på langs sammen med Aurora.
• Lovunden, mitt fantastiske kjennemerke på Helgeland som har fulgt meg alle årene, som jeg alltid speider etter og som jeg endelig fikk besøke sommeren 2014.
• Frihetsfølelsen ved å komme opp til Okstindene, som jeg kikket ned på for første gang fra cockpit under min siste tur i SAS uniform.
• Reinfjellet, så nært og likevel med en helt fantastisk utsikt i alle himmelretninger.
• Alle nettene ute med bål, i telt, i lavo eller under åpen himmel.
• Å suse av sted på ski med Aurora på Sjåmoen.
• Hundreåringen i Finnvika, som vi bygget på initiativ fra elevene 12/13.
• Alle tilsynskvelder hvor vi har blitt sittende i matsalen med en kopp te og bare prate lenge etter at kveldsmaten er ferdig.
• Å få lov til å bety noe for noen, være en del av noe og å faktisk trenge tre måneders sommerferie for å nullstille seg fra forrige kull og gjøre seg klar til å ta imot neste års elever.
• Å stå foran alle elevene i auditoriet på bursdagen din mens de synger for deg.
• Gimme som lovin,  Pokerface, Blurred lines, Geronimo, Vårvise nordaførr, Nordnorsk Julesalme, Regnværsdag i November, Bursdagssangen ala Hans Jacob/Robin, Venner og Har du visor min vän.

Da vi kom til Mosjøen var det eget ølutsalg ved Rema, veveribygningen stod fortsatt, veien ut til Sandnessjøen gikk langs fjorden og B-bygget på Toppen var fortsatt i live. Mye har skjedd på tre år. Vi reiser sørover med en hund. Vi reiser sørover med nye venner. Så mange gode opplevelser, så mange minner, så mange latterkramper, så mange tårevåte avskjeder, så mange erfaringer rikere.

Når jeg nå har kjørt flyttelasset sørover igjen har jeg flytta 20 ganger de siste ti årene. Som seiler og flyvertinne burde jeg vel ha vent meg til denne rastløsheten som kommer med jevne mellomrom. Fortsatt vet jeg ikke hva som er endelig stoppested. For selv om jeg nå flytter sørover for en ny jobb så er det et vikariat og etter neste sommer er planene igjen usikre. Det er litt som å hoppe uten sikkerhetsnett og satse på at vingene bærer. Da er det godt å vite at det bare er 683 km til Helgeland!

”Ro dæ i land et sted, men det hjelper ikke det når æ har mesta åran”, sa en av mine kollegaer under en ærlig morgensamling. Heldigvis møter vi som regel noen på vår vei som kan låne bort et par ekstra årer, eller som tauer deg en bit til du igjen har krefter til å ro. Sånn håper jeg elevene våre har hatt det på folkehøgskole. Sånn velger jeg å tro at det fungerer ellers i livet også.

Ingen bilder kan rettferdiggjøre følelsen av å leve naturen på Helgeland, men jeg har satt sammen en serie av minner fra de siste tre årene, og fått tillatelse til å bruke sangen til Tonje Unstad.

Jentetur i Lomsdal-Visten

”Vil dere ha kaffe?” En hyggelig eldre kar møtte oss på brygga på Nevernes. ”Dere smiler og ser så glade ut, så da må jeg jo tilby dere kaffe”, fortsatte han. Han kunne fortelle at det hendte jo at turister kom noe frustrerte tilbake fra Lomsdal-Visten nasjonalpark. Enkelte hadde nok sett for seg rødmerka steiner og godt opptråkkede stier, og da er det klart at forventningene ikke stemmer helt overens med virkeligheten. For meg var det nettopp det som gjorde at jeg hadde lyst til å vise Kari denne delen av Helgeland da hun kom på besøk og vi la i vei på vår etter hvert årlige jentetur. Denne gangen hadde vi med oss hver vår hund.

Lomsdal-Visten nasjonalpark dekker et område på 1102 kvadratkilometer, og på begynnelsen av turen gikk vi også igjennom Strauman landskapsvernområde som grenser til parken. Selv om jeg velger meg nye veier hver gang jeg besøker Vesterfjella er det fortsatt mye som gjenstår å oppleve. For snart tre år siden gikk jeg over fjellene fra Bønå til Tverrådalen med elevene ved Vefsn Folkehøgskole. Nå satte hurtigbåten oss i land på Aursletta på andre siden av fjorden fra Bønå, og vi la veien sørover. Planen var opprinnelig å gå via Henriksdalen og Breivatnan over til Tosbotn. Klokka var fire på ettermiddagen før vi ble satt i land og allerede etter de første timene skjønte vi at den planen var vel ambisiøs. Det var MYE vann både i elver, bekker og terreng. Lomsdal-Visten har mye kalkholdig grunn, noe som gjør at det skal ikke så mye til før bekker og elver vokser, og vannet trekker heller ikke så lett ned i bakken.

Det er interessant hvordan vår innstilling til turen endrer seg i takt med at planen revideres. Vi gikk begge to den første dagen og lurte på hvordan vi skulle få til dette innenfor de tidsrammene vi hadde, og vi skjønte raskt at det betydde alpin start og sene kvelder. Det er fint med sånne turer også, men var det en sånn type tur vi ville på denne gangen? Da vi bestemte oss første kvelden for å skrinlegge plan A og heller gå til Storbørja, var det som om vi begge to (kanskje alle fire) pustet litt lettet ut. Kiara (en rhodesian ridgeback på to år) var med på langtur for første gang, og det er alltid spennende å gå med stor sekk og hund i ulendt terreng. Aurora hadde for første gang litt vekt i kløven sin. Ved mange av elvekryssingene måtte hun legge på svøm fordi hun ikke kunne bunne. Oppe i høyden visste vi at vi ville møte på snø, men hvor mye snø var usikkert. Vi var godt fornøyde med å bevege oss nedover Børjedalen. Så gjenstod det jo å se om det var noen på Storbørja som kunne skysse oss ut fjorden.

Vi var heldige og den nord norske gjestfriheten lever i beste velgående på Storbørja. Her har flere familier sitt ferieparadis og vi fikk en nydelig teltplass nede ved fjorden. Det er lite som måler seg med tørre sokker etter å ha vasset i vann til lårene flere ganger i løpet av dagen. Neste formiddag fikk vi sitte på inn til Nevernes, og kom oss tilbake til Mosjøen akkurat i tide til sommerfesten vi hadde invitert til.

Turen fra Aursletta til Storbørja er ikke lang, men den ga oss to og en halv dag tettpakket med opplevelser. Vi hadde følelsen av at vi hadde vært av sted i mye lenger tid der vi satt på havna på Nevernes. Omgivelsene skiftet hele veien mellom mer eller mindre tett skog, åpne myrområder, vann og elvegjel. Det var ubeskrivelig deilig når vi kom opp på svabergene og fikk litt luft under vingene. Vi fulgte av og til sporadisk varding, av og til gamle telefonstolper og av og til var det best å bare finne sin egen vei gjennom et skogholt. Vi hadde tid til bål og kos med hundene. Vi hadde tid til de gode samtalene, til livet og kjærligheten og etter en kopp vin i teltet hadde vi tegnet opp hele masteroppgaven til Kari.

Klare for avreise med hurtigbåten fra Tjøtta.

På vei innover langs Strauman.

 

God morgen i teltet!

Foto: Kari Finstad

Foto: Kari Finstad

Rast ved Tøymvatnet. 

 

 

Aurora på svømmetur. Foto: Kari Finstad.

Mye vann...

Tømming av sko...

...og sokker.

Kløvhunden Aurora!

Den gamle skolestua i Storbørja.

 

I Storbørja er det skilta opp til en topp med dekning.

Fra telefonpunktet og ut fjorden!

Midtsommerbuldring på Sila

I slutten av januar var vi i Bodø på trenerkurs i klatring. Som alltid når klatrere samles ble det snakk om fine steder man har klatret og buldret. Martin og jeg fortalte entusiastisk om vår vakre buldreperle på Helgeland, og før vi hadde forlatt Bodø hadde vi avtalt med våre nye venner at vi skulle møtes til midtsommerbuldring på Sila.

Så gikk det nesten et halvt år. Jeg kom hjem fra Canada til Nord Norge med sine fem grader, høststormer og regn. Det så ikke så lyst ut for buldresamlingen vår, men heldigvis bestemte sommeren seg for å komme akkurat i tide.

Fredag ettermiddag la i vei utover Riksvei 17, veldig spente på om det ville dukke opp flere enn vi som hadde opprettet arrangementet. Ved ankomst Sila stod det allerede to lavoer og flere telt, det var bål, grillmat og god stemning. I løpet av helgen var det mellom 25 og 30 mennesker innom. Sila byr på mye variert slik at både de som har holdt på en stund og de som var med for første gang fant noe de kunne prøve seg på. Det var en god kombinasjon av avslappede barnefamilier, tålmodige hunder og ivrige klatrere. Fem entusiastiske Bodøværinger hadde tatt turen i tillegg til oss to fra Mosjøen og en hel gjeng fra Mo. Silas´ far, Sten A. Stenkjær, bidro med sin lokalkunnskap og bakgrunnshistorien til de mange av navnene på sektorene og buldreproblemene rundt bålet om kvelden.

Vi kom tilbake til Mosjøen med såre fingre og slitne muskler, og håper vi har sett starten på en årlig midtsommertradisjon!