Topptur på De Syv Søstre - en fjelltur med følger

Langs kysten av Helgeland hviler søstrene fra dansen, forsteinet av sola som rant. Den luftigste av de ligger som nummer to fra sør. Kvasstinden med sine 1010 høydemetre. ”Her bør du ha nervene under kontroll” stod det i turbeskrivelsen, og nordveggen går loddrett ned når du først har kommet opp på eggen.

Det var meldt strålende sol, og vi skulle på besøk til søstrene. Selvsagt skulle vi det, sa jeg til meg selv, og forsøkte å ignorere mageknipen som hadde meldt sin ankomst kvelden før. Vi klatret oss oppover og ble belønnet for strevet. Vindstille på toppen og utsikt helt til Svartisen i nord og Torghatten i sør. Vi kom oss ned igjen og tilbake til Toppen, men så kom jeg heller ikke lenger. Det endte med en tur på sykehuset. Først i Mosjøen og deretter med ambulanse til Sandnessjøen. Og der måtte jeg være i to dager. Det var heldigvis ikke blindtarmen, men likevel en betennelse som forårsaket smertene.

Jeg, i likhet med de fleste folkehøgskolelærere, ønsker det  beste for elevene mine. Ja faktisk vil jeg gi de det beste året i deres liv. Forskjellen ligger kanskje i at jeg ikke har vært lenge nok i gamet til å skjønne at det får de sannsynligvis også uten min hjelp. På Toppen handler folkehøgskoleåret om så mye mer enn bare friluftsliv, selv om det jo er det å kunne ta med elevene ut i naturen jeg lever og ånder for. Og når det er som mest hektisk om høsten er det faktisk også en befrielse å kunne dra av sted med vår friluftslivsfamilie. ”Å berre vær i lag igjen”, å dele opplevelsene, utsikten, historiene.

Så derfor strekker jeg meg langt for å innfri forventningene elevene kommer med ved skolestart. Eller, om vi skal omformulere det til flink pike språk, så strekker jeg meg langt for å innfri mine egne forventninger til meg selv i forhold til hva jeg tenker jeg skal oppfylle av elevenes forventninger.

Om et par dager skal magen undersøkes (enda en gang), og så får vi se om det gir noen anvendbare resultater denne gangen. I mellomtiden øver jeg meg på å leve opp til teksten på pannebåndet jeg fikk av noen venninner for en del år siden!

Frosten lå fortsatt på bakken da vi startet toppturen vår!

Kvasstinden (1010 moh) venter! 

Snart kommer vi opp i sola! 

Jentene på tur, med Herøy i bakgrunnen! 

Så begynner den bratteste oppstigningen!

Oppe på eggen er det luftig!

Toppen på toppen! Og her er det vindstille!

Utsikt sørover! 

Utsikt vestover mot Dønna, Lovunden og Træna.

Av og til må man bare G.L.F. Jeg jobber med saken! 

To søringa og en husky i Børgefjell

Da vi oppdaget at vi hadde noe så sjeldent som noen sammenfallende fridager bestemte Martin og jeg at vi skulle reise på novembertur til Børgefjell. Opprinnelig var planen å gå innover til Jengelen, men med all nedbøren som hadde kommet for nylig innså vi at å skulle vade over Storelva ville bli litt i heftigste laget. Vi måtte dessuten belage oss på å starte i mørket mandag kveld, og bestemte oss for at dette skule være en ”kosetur” uten altfor mange kilometer inn til nærmeste hytte. Dermed falt valget på Simkardhytta i den nordvestlige delen av Børgefjell.

Da vi dro hjemmefra var vi fortsatt usikre på om det kom til å bli en tur på beina eller en tur på ski, men jo nærmere målet vi kom, jo mer steg julestemningen. Det lå mer enn nok snø til at vi skulle få starte skisesongen.

Klokka ble sju om kvelden før vi la i vei fra parkeringen. Med hver vår ryggsekk, hodelykter og en ivrig hund. Om vinteren foregår de første kilometerne innover til Simskardet på en traktorvei, og Aurora fikk raskt opp farten. Da vi kom opp til sommerparkeringen måtte vi frem med kart og GPS. Snøen skjulte stien, og det var ingen merking, men med digitale hjelpemidler holdt vi oss sånn omtrentlig på stien likevel. Tidvis var det noe tungt å gå i den bunnløse nysnøen. Vi krysset utallige små bekker som ikke hadde fryst på, etter hvert på mer og mer kunstferdige måter.

Etter et par timer kom vi frem til der hytta skulle være. Til tross for både måneskinn og hodelykter var det ikke mulig å skimte den innimellom trærne, men i følge kart og GPS skulle den altså være der inne et sted. Det gjenstod bare én utfordring; vi måtte over elva. Det burde ikke ha vært noen utfordring. Både på kartet og på GPSen var det merket av en bru. Jeg hadde til og med ringt Statskog på forhånd og forsikra meg om at brua ikke er av sorten som tas inn for vinteren. Neida, brua var der den, var bekreftelsen jeg fikk. Men det var så visst ingen bru der. Vi lette i noen timer litt opp og ned elva for der vi stod. Det tok tid i løssnøen. På kartet er det merket av et vadested litt lenger opp, så vi gikk oppover for å se om det var mulig å komme over der, men det var det ikke. I mørket tok vi ingen sjanser på å begi oss ut på glatte og snødekte steiner i en halvstri elv.

Da klokka hadde passert midnatt bestemte vi oss for å slå opp vindsekken og lage til en provisorisk leir ute (og jeg sendte nok en takk til alt utstyret jeg drar rundt på, selv på korte turer og selv når vi var på vei til en hytte). Da klokka ble fire på natta og det ikke var mulig å finne en stilling som medførte at man unngikk våt snø i ansiktet måtte vi innrømme at vi nok hadde vært en smule slitne da vi laget til leiren. Vi hadde i hvert fall gamblet på at det ikke skulle falle 20 cm nysnø i løpet av noen timer. Aurora syntes nok at hennes første natt under åpen himmel vinterstid var litt i trasigste laget, og kom etter hvert krypende ned til oss. Da jeg våknet lå jeg klemt mellom Martin og snøen fordi Aurora hadde tatt hans plass på liggeunderlaget. Våre kjære dunposer strevde hardt med å ikke klappe sammen fullstendig.

Men alt ser bedre ut i dagslys, og vi fant til og med rester etter en gammel bru. Vi tenkte derfor at enten var den tatt av vannmassene, eller så var den faktisk tatt inn. Den eneste løsningen vi så var å bygge vår egen bru. Så vi slepte nok stokker til at vi kunne komme oss midtveis ut i elva til noen steiner, og derfra kunne vi vade over til andre siden. Etter en stund var både sekker, hund og folk på riktig side av elva. Vel fremme ved Simskardhytta fant vi et skilt hvor det stod ”Ny bru à”!!!

Det var deilig å kunne fyre opp i ovnen og etter hvert tørke utstyr og soveposer. Det ble bare en liten skitur på ettermiddagen, før det begynte å snø igjen. Etter et døgn med litt lite mat og drikke, og litt for lite søvn ble det ikke så altfor sent. Aurora lå riktignok på vakt da det viste seg at det bodde noen mus i hytta. Vi derimot sov 12 timer den natta!

Men eventyret stopper ikke her. Og jeg begynner etter hvert å innse at få av våre turer går helt etter planen. Nå som vi visste hvor brua var gikk turen tilbake til bilen ganske så mye raskere enn turen innover. Da vi hadde begynt kjøreturen hjemover lyste plutselig batterilampa vår (og det fungerte ikke å slå litt på generatoren denne gang). På Trofors møtte vi tilfeldigvis en falckmann som målte batterispenningen vår, og kom til samme konklusjon som oss, generatoren lader ikke. Han trodde likevel vi ville komme oss hele veien til Mosjøen på det som var igjen.

Det gjorde vi ikke… Da det var igjen 20 km sa det stopp, og så satt vi der i en kald bil i noen timer og ventet på nærmeste redningsbil. Med alle trailerne som sklir ut på den her tiden av året tok det litt tid, men etter hvert kom det en falckmann som var like hyggelig og hjelpsom alle de andre falckmennene jeg har møtt (beste abonnementet jeg har tegnet noensinne…). Da han hørte vi hadde vært i Børgefjell, og at vi til og med hadde sovet ute, kom det med et smil: ”Jammen dåkke e jo søringa, dåkke ska ikke vær så tøff!” Kanskje fikk han avkreftet noen av sine fordommer, mens jeg fikk vel kanskje bekreftet noen av mine fordommer om fordommer… At vi allerede drømmer om neste gang vi skal til Børgefjell for å utforske området videre, det er helt sikkert!

På med ski, klar for tur!

På vei innover til Simskardet.

Linser må på og av selv om vi sover ute...

Kaos i campen etter nattens snøfall...

Så fort vi kommer opp og stå igjen blir alt så mye bedre!

Vading siste biten over elva etter at vi hadde bygd "bru" nærmere andre siden!

Martin foreviget bekken utenfor hytta.

Deilig å kunne fyre opp i ovnen!

Snakk om polarhund...

Kaffe og tørre klær!

Klar for en ny dag i nydelige Børgfjell!

Godbiter til hunden.

Vi tok oss tid til litt lek på vei tilbake til bilen!

Vinteropplag for en Comfortina 32

I disse dager hvor det florerer av «tenk positivt» Pippi-sitater på nettet må jeg faktisk innrømme at jeg er litt nervøs for det ukjente. Langt i fra alt som er ukjent, og kanskje tvert imot ikke det som mange andre ville betegne som skummelt eller grenseoverskridende, men i dette tilfellet først og fremst når det ukjente innebærer å utføre noe du aldri har gjort før, samtidig med at det sitter en mann i en kran og tripper (i den grad menn i kraner tripper) mens han venter på at du skal bli ferdig sånn at dere faktisk kan få den båten på land.

En kan helt sikkert lese mye om ens personlighet og livsinnstilling i slike situasjoner. Per dags dato (det vil si kvelden før båtopptaket) befinner jeg meg fortsatt i en tilstand der «Det har jeg aldri prøvd før, men jeg må jo bare få det til på et aller annet vis» passer langt bedre enn «Det har jeg aldri prøvd før så det tror jeg nok at jeg kan klare». Det er bare det at det helst skal gå bra på første forsøk.

Vi har forberedt det vi kan, tror vi. Seil er tatt ned og hengt til tørk. Kalesjen likeså. Tauverk er tatt ned og erstattet med flaggliner. Puter, bøker, elektrisk utstyr hentet hjem. Motoren vinterkonservert. Vanntankene tømt. Batteriene fulladet. Dieseltanken full. Lillesøster pakket sammen og lagt på land. De elektriske ledningene som går opp igjennom masta demontert. Bommen og rodkicken fjernet. Båtkrybben satt sammen og bukker til masta montert. Jeg har lest hele manualen for rigging og avmasting. Jeg har lest de fleste tråder om avmasting på diverse båtforum og fått forståelsen for at om alt skulle gå galt så blir jeg uansett ikke den første som henger og dingler i mastekranen. Jeg håper bare vi unngår å ødelegge vindinstrumenter og lanterner i samme slengen. Og at ingen får masta i hodet. Hvor galt kan det egentlig gå?

Vår kjære Anastasia skal på land for vinteren. De fleste nordlendinger ryster på hodet av slikt, så heldigvis har vi en rekke gode grunner (les utbedringer som skal foretas til våren). Til forskjell fra fjorårets opphold i Son Marina er ikke Helgelandskysten et sted man står på land med riggen på. Fallvindene fra Øyfjellet er ubehagelige nok for de som ikke rager 16 meter opp i været. Dermed skal altså masta av. For første gang i løpet av den tiden jeg har hatt Anastasia. I morgen.

Slik så det altså ut dagen før dagen. Oppe i mitt hode! Men sånn ble det selvsagt ikke. Kranmannen viste seg å være verdens hyggeligste mann, som tålmodig ventet på at vi fikk løsnet både stag og vant. Masta heiste seg fint opp gjennom både bord og dekk. Den ble til og med hengende ganske så loddrett til å begynne med. Vi berga både rulleforstag og instrumentene i toppen. Anastasia så litt liten og fortapt ut der hun lå på vannet uten mast og seil. Før det så ble hennes tur til å komme på land. Jeg var på sett og vis mindre nervøs for det siste. Det har jeg jo prøvd før.

Så nå står hun altså på land, uten rigg. Godt bardunert med seks tykke stropper som hver og en skal holde hennes vekt alene om det trengs. Jeg håper det skal holde fint gjennom vinterstormene, men kjenner jeg meg selv rett så sover jeg nok ikke supergodt de nettene det hyler som verst rundt hushjørnene på Toppen.

Veldig kjekt med et sted å tørke seil, kalesjer og tauverk!

 

Storseil til tørk!

 

Martin måler opp avstand på strekkfiskene. Så blir det lettere å justere til våren (håper vi)!

Anastasia er strippet for tau, bom og kick.

Mens vi venter på kran!

Martin montere bukkene til masta.

16 meter henger og dingler...

Sammen med masta ser jeg plutselig litt liten ut...

En naken Anastasia.

Så blir frøkna løftet på land.

Her står vi nå og venter på vinteren, eller rettere sagt våren!