En gang i mellom flytter vi middagen ut. Det tar
litt lenger tid, både å planlegge, pakke sammen det vi trenger, installere oss
og fyre opp primusen eller bålet. Ofte har vi glemt noe og må hjem en tur og
hente om vi ikke for langt unna, eller eventuelt må vi improvisere litt. Det er
ikke den mest effektive måten å lage kveldens måltid på, men det er definitivt
verdt det.
Når jeg blir bedt om å
beskrive meg selv (fortrinnsvis i jobbsammenheng) sier jeg ofte at jeg er
effektiv. Og det er jeg, det er slettes ingen løgn. Jeg får ting gjort og jeg
gjør ofte flere ting på én gang. Og kanskje det som verre er; jeg liker å få
ting gjort. Samtidig vet jeg at mange sliter med at det ”stilles krav” om at de
skal være mer og mer effektive. De opplever at de sliter med å ”henge med”. Med
fare for å forherlige det som var før (jeg ble født), kan jeg likevel ikke fri
meg for å undre over hvordan vi har havnet her?
På min reise til København
denne helgen hadde jeg rikelig med tid til å filosofere over samfunnets
utvikling, inspirert av en artikkel om flyselskapet Widerøes historie. I
starten fantes det jo ikke flyvertinner om bord på kortrutene, og da de etter
hvert kom om bord var det først og fremst med tanke på sikkerheten. Da det med
tid og stunder ble servert kaffe om bord var det fordi flyvertinnene stod opp
tidlig og kokte kaffe hjemmefra som de hadde med på termos sammen med
plastkopper. Kanskje tok de med litt vafler eller rester etter julebaksten
også. Det er langt fra dagens smilekurs, service eller care, om du vil, men kanskje går det likevel dagens opplærte
service en høy gang?
For det første var det en
service som ikke var solgt på forhånd, og dermed ikke forventet. For det andre
var det en form for oppriktig service, en personlig gest, uten at det stod
nedskrevet i manualer og serviceoppskrifter. Det var rett og slett ment som noe
hyggelig.
Ombord i dagens fly løper
flyvertinnene beina av seg. I hvert fall hvis flyene er fulle. De prøver å ta
seg tid til å slå av en prat, og noen lykkes bedre enn andre, men ofte er det
mye som skal gjøres på kort tid. De er nødt til å være effektive og ikke minst
gjøre flere ting på en gang, og helst også en del av de på automatikk. Jeg
lurer litt på hvordan fremtidens servering blir, hvis det blir noen? Noen av
selskapene vil kanskje gå tilbake til å være mer transportselskap? Vil vi få
kaffeautomater om bord på flyet, eventuelt med egne maskiner plassert ved hvert
sete for de som reiser på business? Hva skjer med det personlige møtet mellom
mennesker når vi hele tiden skal effektivisere og dermed minimere snakk og
kontakt fordi dette er tidstyver i arbeidet?
Tid er jo som kjent penger,
og mange tjener også godt på å tilrettelegge serviceanordninger som
effektiviserer både reiser og hverdag for folk. Jeg vet ikke om det gjør oss
rausere, mer tålmodige eller åpnere. Nå har det faktisk blitt sånn at hvis jeg
innimellom opplever hjelpsomhet eller raushet som ikke er forventet og ikke
betalt for, så blir det til sjeldne skatter av gode minner. Egentlig burde det
jo vært motsatt.
Og det var jo en tid hvor
man faktisk så mennesker som mennesker og ikke bare som kunder eller
passasjerer. Som den gang i 1968 da mamma (17 år) og morfar var på sommerferie
i Norge. De hadde kjørt opp til Hammerfest og skulle med hurtigruta ned igjen.
Volvoen ble heist opp på dekket med planker under hjulene, og imens stod mamma
oppe i byen og kikket på et par sko, da kapteinen tutet… armbåndsuret hennes
hadde stoppet uten at hun hadde lagt merke til det. Trenger jeg nevne at det
ikke ble noen sko? Det utrolige med historien er likevel at Hurtigruta faktisk
ventet fordi de manglet en 17 år gammel jente om bord. Noe sånt er det ikke så
ofte vi ser i Norge lenger hvor trikkesjåførene later som om de ikke ser de som
løper etter trikken.
I mange land utenfor Norge
(og store deler av den vestlige verden) har de klart å beholde et noe avslappet
forhold til tid og tidspunkter. Dette vet til og med nordmenn, og de innordner
seg også i stor grad ”hora chopina” eller ”african time” dit de nå velger å
reise. Det hender jo at jeg ser turister miste forstanden etter lange
forsinkelser, men som oftest er de innforstått med at ”sånn er det nå bare…”.
Så fort de kommer hjem til Norge er det likevel som om tålmodigheten fordufter,
og forventningen om effektivitet og punktlighet dominerer igjen. La meg
avslutte med et eksempel:
![]() |
Vi flytter gjerne middagen til Finnvika like nedenfor skolen. |
For et par uker siden
skulle jeg fly videre til Oslo med Norwegian etter en mellomlanding i
Trondheim. På grunn av sterk vind ble avgangen, som skulle ha vært 10.20, utsatt
til 12.30. Det får man ikke gjort så mye med. Blåser det for mye til at flyene
kan lande så har man heller ingen fly å frakte passasjerene videre med. Men
etter noen timer hvor jeg var omringet av mer og mer frustrerte medpassasjerer
kunne vi endelig gå om bord. Det tok riktignok litt ekstra tid før vi kunne
lette da det viste seg at en av passasjerene som hadde sjekket inn bagasje ikke
møtte opp til avgangen. Med andre ord topp stemning i kabinen. Men til Gardermoen
kom vi, og da vi hadde taxet inn fra rullebanen tok kapteinen PAen og
annonserte at dette var visst ikke vår lykkedag, for det var ikke noe
bakkepersonell klart til å ta imot oss. Etter noen minutter kunne vi rulle det
siste stykket inn til gaten og folk stormet midtgangen i sin iver etter å komme
ut. Da kunne kapteinen fortelle at gaten dessverre hadde kjørt seg fast, så vi
måtte pent vente noen minutter til. Det er vel få ting som får voksne folk til
å miste besinnelsen på samme måte som forsinkelser. Jeg kom også to timer for
sent til det møtet jeg skulle på, men enkelte ting får jeg bare ikke gjort noe
med. Er vi blitt så vant til at alt går på skinner hele tiden at hvis denne
effektiviteten stopper opp så vet vi ikke hvordan vi skal oppføre oss lenger?
Som sagt innledningsvis: Det
tar litt lenger tid, det er ikke alltid plankekjøring, men det er definitivt
verdt det når vi flytter middagen ut!