Bålvakt ved Stemtjønna - med blanke ark og fargestifter tel

”Tenk at dette faktisk er linjetimene våre,” sa en av elevene da vi satt rundt bålet og spiste frokost mens sola så vidt begynte å trenge igjennom skyene sist fredag. Riktignok var ikke klokka ni enda, og sånn sett hadde linjetimene egentlig ikke begynt hvis vi hadde vært på skolen. På tur er det annerledes. Tiden er annerledes. Men konstateringen fra eleven, som riktignok ble understreket at var positivt ment, fikk meg til å tenke enda en gang igjennom legitimeringen for at vi satt akkurat der vi gjorde, slik vi gjorde. For det var en grunn til det.

Turens legitimering

Når jeg planlegger en tur med elevene begynner jeg alltid med hensikten med turen. Hva er det jeg ønsker å formidle? Hvorfor skal vi på denne turen? Hva er det jeg ønsker elevene skal sitte igjen med i etterkant? Og det er selvsagt flere grunner til at jeg velger en tur, en aktivitet eller et bestemt område. Det er den overordnete hensikten som dreier seg om hva jeg ønsker å få frem gjennom hele folkehøgskoleåret. Selve grunntanken bak folkehøgskolepedagogikken, hvor friluftsliv på mange måter bare er ett mulig virkemiddel. Og så det er den litt mer konkrete hensikten med akkurat denne turen. Et slags delmål så å si, men like fullt viktig for meg å ha en bevissthet omkring. For akkurat denne turen sin del handlet det både om de konkrete ferdighetene ved å etablere en god leirplass i vårskogen og det handlet om å finne fine steder i nærmiljøet. Samtidig, og kanskje viktigst handlet det om å være en gruppe sammen på tur. Å bidra, å vise omsorg, å samarbeide og å se hverandre.

Friluftslivselevene på Vefsn Folkehøgskole er med på å lage sin egen pensumliste. Når vi møtes for første gang i august har de allerede mange forventninger til et år på folkehøgskole. Mange av de er sosiale forventninger. En del personlige. Og noen handler om det faglige. Vi lager en liste sammen over hva de ønsker at vi skal gjøre i løpet av skoleåret. Og så blir det opp til meg å tilrettelegge disse aktivitetene og turene på en slik måte at vi oppnår flest mulig av de sosiale og personlige målene i tillegg til de faglige.

Kullstifter

Torsdag morgen la vi i vei innover mot Stemtjønna. Det er ikke langt å gå fra der vi parkerte. Bare en drøy kilometer og vi var fremme ved vannet. Elevene fikk i oppgave å finne frem til en velegnet leirplass. Vi planla hvordan vi skulle organisere den, og deretter gikk de i gang med å forberede oss for kvelden og natten. Vi hadde bare med to presseninger og bålkjele. Ingen primus og ingen telt, men natten var uten nedbør og selv sov jeg på en lyngflekk under åpen himmel.

Noen timer senere var haugen med ved vokst betydelig, en trefot var på plass og kaffekjelen hengt over varmen. Jeg hadde tatt med en brukt hermetikkboks og nå lagde vi kullstifter på bålet. Elevene spikket små trepinner på størrelse med en finger, og etter tre kvarter i hermetikkboksen på bålet var de blitt forvandlet til de fineste tegneredskaper.

Elevene syntes det var deilig med en tur hvor vi ikke skulle forflytte oss hver dag. En tur med tid. Tid til å snakke, til livet og kjærligheten og til å gi hverandre plass i gruppen. Med tyri på bålet og en lun lyngflekk innimellom all snøen.

Bålvakt

I Mosjøen våres det, og oppe mot fjellet var det påskestemning. Strengt tatt var det ikke nødvendig med bål natten igjennom, men det er noe eget med å sitte alene med bålet mens resten av gruppen sover. Ansvaret for å vekke neste mann etter halvannen time. Hver og en må ta sin tørn. Om morgenen kunne vi oppsummere: hvor lenge var det stjerneklart, når kom det første lyset, når så vi de første solstrålene over fjellkammen?

Den som hadde morgenvakten hadde fylt termosene. Nå satt vi rundt bålet og spiste frokost og nøt at sola varmet mer og mer. Snart skulle vi pakke sammen og bevege oss ned i sivilisasjonen hvor skolens musikere skulle ha konsert. Men først skulle vi nyte de siste fem minuttene i sola. Tenk at vi ikke trenger å gå lenger. 

På vei inn mot Stemtjønna

Lunsj før arbeid! 

Her skal vi bo!  

Disse lar vi stå!!! 

Vi spikker pinner til kullstifter.

Tegnestifter in process!

Kaffe mens vi venter.

Ferdige tegnestifter! 

Dyp konsentrasjon i gruppen.

Mørket senker seg og nyingen er på plass.

Første vakt når alle andre har lagt seg. 

Frokost grilles både på over- og undersiden

Morgenstell i sola!

Klesregnskapet 2013

For litt over ett år siden leste jeg en artikkel om at kvinner i Skandinavia kjøper mellom 45 og 60 klesplagg i året. I USA ligger gjennomsnittet på over 60 plagg. Så jeg fant ut at jeg skulle føre regnskap for 2013 og se hvordan jeg lå an. ”Shoppestop” har jo nærmest blitt et nytt motefenomen, og har helt sikkert noe for seg for de som allerede har skapet fullt. Jeg har aldri vært i besittelse av bugnende klesskap. Det gjør seg dårlig når man stadigvekk er på flyttefot, og bor i for eksempel en seilbåt, en bil, et stabbur eller en hytte. Derfor hadde jeg heller ikke til hensikt å forby meg selv å gjøre innkjøp, men det skadet ikke med en bevisstgjøring omkring hva jeg kjøper, hvor mye jeg kjøper og ikke minst hvilken bakgrunn klærne har.

Noen betaler prisen for våre billige klær

2011 ble ansett som et rekordår. Nordmenn handlet klær og tilbehør for 16,2 milliarder kroner. Siden 1990 tallet har klesforbruket økt med 90 prosent. Samtidig er norske klespriser halvert de siste 10 årene. Når vi kjøper mer enn noen gang før, samtidig som klesplaggene koster mindre enn tidligere, sier det seg selv at noen andre betaler prisen for våre billige klær. Det har måttet en del stygge ulykker og mye fokus på arbeidsvilkår for tekstilarbeidere før enkelte kleskjeder har begynt å rydde opp i egen bakhage. Og fortsatt er det langt fra alle som mener at farlige og dårlige arbeidsvilkår, samt minimalt med lønn er grunn nok til å heve prisene. For oss forbrukere er det vanskelig og uoversiktlig å vite hvor man, moralsk sett, kan handle med god samvittighet, men noen lister finnes det.

Vi er ikke ferdig. Én ting er nemlig forholdene for tekstilarbeiderne. Noe annet er miljøbelastningen den enorme klesproduksjonen medfører. ¼ av verdens sprøytemidler går til bomullsproduksjon. Det er i tillegg enormt vannkrevende, gjerne i områder hvor vann er mangelvare i utgangspunktet. Det ser ikke så bra ut når vi vet at nordmenn ligger på toppen når det gjelder forbruk av bomullsklær. Og kanskje det som verre er, vi blir ikke engang lykkeligere av alt vi handler.

Det som gjør oss mest lykkelig er som regel gratis

Mer enn halvparten av Norges befolkning oppgir at de heller ville hatt mer tid enn mer penger. Men holdningene gjenspeiles ikke i hverdagslivet, og som på så mange områder ellers kan det synes som om det er viktigere å fremstå med de ”riktige” meningene fremfor å etterleve de. Og til et visst punkt er det slik at det er sammenheng mellom kjøpekraft og lykke. Problemet er bare at vi passerte dette punket på 70-tallet. Det har ikke vært noen lykkevekst i Norge siden 1985, altså det året jeg ble født. Likevel er forbruket fra 50-tallet og frem til i dag nesten tredoblet. Like bekymringsverdig som at vi handler så mye nytt, er også alt som kastes. Mens vi altså kjøper mellom 15 og 20 kg klær kaster vi i samme tidsrom 8 kg. Siden 1990 tallet har nordmenns husholdningsavfall økt med 83 prosent.

Går det an å skape en bevisstgjøring rundt kjøp av klær og utstyr? Jeg var nødt til å teste det ut overfor folkehøgskoleelevene, og dro i gang en fair trade kveld med byttemarked. Det er ikke slik at de ikke skal kunne kjøpe seg noe nytt, men det går an å anspore til gjenbruk, gleden ved å skape noe selv og ikke minst en forståelse for hvordan kjeden henger sammen fra klærne er bomullsfrø på marken til de henger i skapet ditt. Vi trenger ikke flere, men bedre klær. Det finnes dessuten muligheter for å velge slitesterke klær av god kvalitet og etter hvert flere økologiske merker.

Rom for forbedring

Ved slutten av 2013 gjorde jeg opp status. Det ble totalt 29 plagg. Innenfor kategorien undertøy kom 7 plagg, innen kategorien luer, votter, skjerf kom 3 plagg. Inkludert i regnskapet er en seilerjakke, en skibukse og en tørrdrakt. (Og bare så det er sagt er nordmenns forbruk av friluftslivsutstyr absolutt verdt et kritisk blikk). Resten befinner seg innenfor kategorier som bukser, gensere, topper, shorts og kjoler. Jeg befinner meg altså under gjennomsnittet, men fortsatt med rom for forbedring. Årene er jo forskjellige, og en del klær var faktisk utslitt. Noe har fulgt meg siden ungdomsskolen og videregående, og jeg begynte faktisk å vokse ut av det, både mentalt og fysisk.

I dagens samfunn hvor det stilles krav til oss på alle bauger og kanter med livsstilsoppskrifter, dietter og mentaltreningsprogrammer som skal gjøre oss til perfekte mennesker, har jeg liten sans for rigide oppskrifter. Det er derfor langt utenfor min hensikt å gi elevene dårlig samvittighet ved å kjøpe seg noe nytt. Jeg merker likevel selv at jeg blir stadig mer bevisst egne kjøp (og det hjelper sikkert også at jeg ikke har den helt store interessen for shopping), og kanskje kanskje klarer jeg å anspore et par av elevene til å tenke sjæl også. De har i allefall planlagt et nytt byttemarked etter påske.

Kilder:

-       www.framtiden.no

-       www.aftenposten.no

2 x Topptur på Jørntind

Etter halvannet år på Helgeland må jeg innrømme at jeg fortsatt ikke er utlært i hvor det lønner seg å reise på tur ut i fra de til enhver tid gjeldene vær- og vindforhold. Det medfører at av og til treffer vi, og av og til blir det en helt annen tur enn forventet. Da vintersnøen som hadde latt vente på seg endelig kom for noen dager siden, handlet det om å få utnyttet dagene. Å gi elevene en dag med ordentlig fin kjøring i løssnø stod høyt på ønskelisten min. Spørsmålet var bare hvor vi skulle dra?

Jeg tror jeg har lett opp det meste av turforslag som finnes for toppturer vinterstid på Helgeland. Jeg spør og graver når jeg møter toppturentusiaster med lokalkunnskap, men ofte må jeg ut og undersøke selv. Mitt mål denne gangen var å finne en forholdsvis lett tilgjengelig topp hvor det var enkelt å gjøre trygge veivalg. Jeg bestemte meg for å ta en nærmere titt på Jørntinden inne ved Røssvassbukta.

Værmelding og kart ble studert, skrednett og varsom sjekket. Klokka 7 neste morgen satt vi bilen. Noe trøtte, men med fersk kaffe innen rekkevidde. Jørntinden er en topp på 1038 moh som ligger omtrent halvannen times kjøretur fra Mosjøen nordøstover. Selve gåturen starter på 400 meters høyde, hvilket vil si 600 fine høydemetre med nedkjøring, når man først har gått de opp vel og merke.

Vi kunne gå oppover i ulltrøye, og etter et par timer stod vi på toppen. Noen enkeltheng ble sjekket underveis, men funnet tilfredsstillende. Det var så å si vindstille. Jeg kunne peke ut fjellene helt ut mot havgapet. Lunsjen ble spist rett nedenfor selve toppunktet, og deretter ventet en herlig tur nedover. Litt vindpakket øverst, men desto finere jo nærmere vi kom bjørketrærne. Dette var virkelig et bra sted å ha med en gjeng sultne på skiskjøring. Jeg gledet meg til å ta med elevene på tur!  

Til tross for at kart og gps tilsa trygge veivalg syntes vi det var helt ok å vedlikeholde vurderingsevnene unerveis.

Overmåte fornøyd med å være med på rekognoseringstur!  

Toppen (første gang!)

Artig artig ned igjen! 

Friluftslivsgjengen på klare for topptur! 

Toppen (2. gang for mitt vedkommende).

Fornøyde med dagens turvalg!