Naturlig Jobb: januar 2015

Tusen tanker for gjennom hodet mitt i det jeg så at hun falt. Jeg håpet hun ville reise seg igjen, men jeg så på vridningen på kneet da hun hekta skien at det kom ikke til å skje. Jeg kjørte ned til henne så fort jeg kunne, og klassens første (litt for ekte) leksjon i førstehjelp på vinterfjellet var i gang.

Årets første linjeuke startet med et hyggelig gjensyn med Knut Berntsen fra Polarsirkelen Friluftsråd/Høgskolen i Nesna og Stein P. Aasheim, som holdt foredrag for oss om livets muligheter. Og hva passet vel bedre enn å legge ut på kveldens økt med ski, pulk og hodelykt etter å blitt inspirert av livet på Austfjordneset og turer til Grønland og Antarktis? Selv om det nå er tredje gangen jeg hører på Stein P. sammen med elevene (og han mener jeg snart kunne holde foredragene selv) så er det alltid en glede å høre han fortelle om sine erfaringer og eventyr.

Forrige uke hadde vi tørket mat og forberedt utstyr og etter en myk start inne var elevene på Kajakk og Klatring nå klare for å besøke Stavassdalen. Vi hadde leid Stavassgården som base og dette vil bli den første lengre turen jeg var sammen med klassen etter at jeg kom tilbake til Toppen over jul. Det ble sent før vi kom oss av sted. Man kan forberede så godt man bare vil, til elevenes første vintertur kommer det alltid små justeringer, men endelig var vi underveis. Og hva er vel bedre enn å komme frem og fyre opp i ovnen? Fem dager skulle vi være her sammen. Helt uten dekning eller andre forstyrrelser utefra. Men akkurat det med å være uten dekning er både en velsignelse og noen få ganger dessverre litt besværlig.

Neste dag tittet sola så vidt frem bak fjellene, og vi bestemte oss for å bevege oss opp i fjellsidene på en liten topptur. Bjørkeskogen til å begynne med var baskete, men etter hvert ble det bedre. Da vi kom litt opp i høyden kom også vinden og det ble kjøligere. Etter en liten stund stod vi på en topp med en varde og så ned i Stavassdalen. Noen ville snu og noen ville videre, og vi hadde en samtale om hvorfor jeg ikke vil dele dem så lenge jeg kun var én lærer med på tur. Hvis noe skulle skje ville jeg være der. Vi bestemte oss for å snu og elevene begynte å kjøre nedover én etter én. Da skjedde nettopp det som var grunnen til at jeg ikke deler de når vi er på en tur av dette slaget i dette området.

Det var vanskelig å vurdere hvor omfattende skaden var. På en skala fra 1 til 10 hvor vondt har du da, spurte jeg. 7, svarte hun. Men jeg var vel vitende om at hun er en jente med høy smerteterskel. Jeg kunne konstatere at skaden ikke var livstruende. Det var nedkjølingen som kunne komme til å bli det kritiske. Vi var på fjellet og det blåste friskt. Elevene var kjempeflinke og gjorde som jeg sa med liggeunderlag, dunjakker, ullgensere, tre vindsekker, varmeflaske i mageregionen, varmt å drikke og bygging av levegg. Etter hvert som timene kom og gikk fikk jeg også to til å legge seg på hver side av henne i vindsekken for å holde henne varm. De utviklet etter hvert en rullering på å ta økter i vindsekken for at alle innimellom kunne komme opp og løpe en tur eller være med å leke alle de lekene vi kunne komme på. Selv løp jeg skytteltrafikk opp og ned fra en forblåst topp i nærheten hvor jeg hadde dekning.

Etter å ha forsøkt å la henne belaste foten (uten positivt resultat) besluttet jeg meg for å ringe for å høre om det var noen mulighet for å få assistanse til å få henne ned fra fjellet. Klokken nærmet seg to på ettermiddagen da skaden skjedde. Hovedredningssentralen vurderte det slik at de ville sende Røde Kors med scooter og ski for å hjelpe oss, men noe skjedde underveis og det kom aldri noen fra den kanten.

Jeg hadde allerede sagt i første samtale at de ikke ville komme opp med scooter den veien vi hadde gått, men at det kanskje fantes en annen vei rundt om de spurte noen som var mer lokalkjente? Skulle jeg ha sendt noen elever ned etter en pulk? Hva om noe skjedde de på veien? Det var dekning der vi var, men ikke noen hundre meter lenger ned. Hva om vi begynte å flytte henne og situasjonen forverret seg? Det ville ta mellom to og tre timer å hente en pulk fra hytta. Vi hadde igjen to timer med dagslys. Elevene gikk i gang med å bygge en skikjelke i stedet. Kanskje vi kunne forflytte oss ned i dalen og heller møte Røde Kors der? Jeg hadde løpende kontakt med politiet og etter hvert HRS, og foreslo for de at vi kunne prøve å ta oss ned i dalen selv. Av politiet fikk vi beskjed på å holde oss der vi var.

Hvis jeg hadde visst at det skulle gå så lang tid, ville jeg ha vurdert det annerledes da? Man rekker å tenke fryktelig mange tanker i løpet av fem timer på vinterfjellet og følelsene går i en voldsom berg- og dalbane. Jeg er særdeles takknemlig for at vi har muligheten for å få assistanse selv i de mest grisgrendte strøk av landet og betaler mitt medlemskap i luftambulansen med glede. Men så er det dette med å ikke bruke ressursene unødvendig. Kunne vi klart dette selv? Løst det det på en annen måte? Samtidig så handler det om elevene mine, om sikkerheten til en gruppe som jeg har ansvaret for. Selvsagt vil jeg gjøre alt jeg kan for å ivareta den. Og jeg stoler fullt og helt på at når jeg ringer og spør om det mulig å få noe assistanse så vurderer og prioriterer HRS sine ressurser.

I ettertid er jeg også overbevist om at det var best for henne å bli hentet med helikopter. Da jeg returnerte til Toppen ved slutten av uka med resten gjengen fikk vi vite at ankelen var brukket og hun hadde revet leddbånd og korsbånd delvis av. Vi skulle nok klart å få henne ned igjennom det bratte bjørkebeltet, men det ville ikke vært smertefritt og det ville tatt lang tid. Til slutt vurderte tydeligvis også HRS at nå var det nok venting, og sendte et helikopter til oss. Klokka ble halv ni på kvelden før elevene og jeg kunne ta oss forsiktig, forsiktig ned til hytta. Og klokka ble nærmere midnatt før middagen var ferdig og vi kunne krype i posene.

Preget av gårsdagens hendelser hadde vi en rolig morgen dagen derpå med debriefing. Men deretter ristet vi på oss og gikk ut for å bygge nattens boliger i form av snøklokker. Nest siste dag på tur hadde vi en liten teoriøkt om snø og skred, og deretter søk og redning ute i snøen. Etter en innholdsrik og lærerik uke var vi klare for å sette skituppene mot minibussen og Toppen. I år som i fjor på denne tiden av året måtte det riktignok til en god stund med startkabler før bussen sa seg villig til å frakte oss tilbake til folkehøgskolen. Men i år var vi bedre forberedt og hadde både jump starter og gode venner med startkabler i nærheten!