Naturlig Jobb: april 2015

Bosatt langt fra familie blir det ofte til at ferier deles opp og vi prøver fortvilet å rekke over litt for mye. Denne påsken hadde jeg bestemt meg for at det skulle bli annerledes og planla en lengre tur med pulk og telt. Værmeldingen avgjorde at vi skulle trekke innover i landet og valget falt til slutt på Børgefjell nasjonalpark.

Børgefjell eller Byrkije nasjonalpark er Norges nest eldste nasjonalpark og ble opprettet i 1963. Hensikten er først og fremst å verne landskapet mot inngrep, og ulikt en rekke andre nasjonalparker i Norge er det ikke meningen at det skal tilrettelegges for friluftsliv. Du møter ingen rødmerking i Børgefjell, og det er få hytter. Noen steder er det spor etter fortsatt reindrift, men på vinteren er de fleste andre kulturminner gjemt under snøen. Børgefjell er en nasjonalpark først og fremst for naturen: for fjellreven, for snøugla og for plantene som lever der. Når vi kommer på besøk må vi oppføre oss deretter. Det finnes mange steder man kan gå om man ønsker liv og røre, godt opptråkkede løyper og oppvarmede hytter. I Børgefjell får du stort sett være alene med naturen. Her er du ydmyk gjest i et område som til tider er værhardt.

Palmesøndag kom med gråvær og regn. Det var meldt MYE vind i fjellene, og vi drøyde med å komme oss av sted. Leiren ble til slutt lagt nede i Simskardet sammen med Torhild og Carl. De skulle også på tur i Børgefjell, og da vi vinket farvel til de neste morgen gikk det en uke til vi så mennesker igjen. De dro innover Rørskardet og selv kravlet vi oss oppover Simskardet. Føret var umulig og jeg var igjennom hele registeret av smurning og feller før vi kom opp til Simskardvatnet og verden ble skjønn igjen. Først nå følte jeg at vi var kommet ordentlig inn i Børgefjell, og vi la leir nord for Nedre Båttjønna.

Neste dag smøg vi oss oppover langs Tverrelva og forbi Cevlarfjellet før vi slapp oss ned østover mot Ranseren. Herfra hadde vi opprinnelig tenkt oss sørvestover mot Store Børgefjell, men vi falt for fristelsen til å ta en svipptur om Sverige. Problemet var bare at vi manglet en bit av terrenget på kartet. Og jeg hadde bare norske kart på GPSen. Skulle vi ta sjansen på å legge ruta i et hvitt felt noen kilometer, og satse på at det var sikt og ingen store hindringer der vi hadde tenkt oss å gå? Vi lot det stå til og peilet oss inn i den retningen vi skulle. Over Jetnamsvatnet igjen vestover, men her var vi veldig i tvil. Ville det gå an å komme seg opp skardet for enden av vannet? På kartet så det fint ut, men i virkeligheten så det ut som om det hang skavler over alt. Heldigvis ble det bedre når vi kom litt nærmere, og det var uproblematisk å ta seg oppover. Her la vi turens høyeste camp på 1000 moh. Vi våknet begge to i tretiden på natta av at vinden hadde tatt seg opp, og vi sendte en vennlig tanke til leveggen vi bygde i går. Jeg var overmåte fornøyd med å ha fått tørket sålene til skiskoene ved å putte de inni en ullsokk rundt nalgeneflasken med kokende vann. Lykke! Ellers blir alt tørket og holdt varmt på kroppen: kortfeller, små votter, GPS, Gopro, snickerskake, solkrem, dopapir, antibac, det er utrolig hva som får plass. Dagens fuktige sokker henges på skuldrene og er både tørre og varme neste morgen.

Vi startet med heftig motvind opp nok et skar som så håpløst ut på avstand. Lyset var flatt og det var vanskelig å vurdere. Vi tok med pulk og hund bortover og fant ut at det gikk an å komme seg opp samtidig som vi unngikk skavlene rundt, men vi måtte på med langfeller og så kjempe vi oss oppover. Etter frisk start på dagen gikk resten av turen til Virmadalen som en lek. Etter det forblåste høyfjellet var det nydelig å komme ned i fjellbjørkeskogen til sol og etter hvert vindstille. Soveposer og telt ble tørket og det var deilig å kunne ha fingrene ute av vottene. Men klarvær betyr også gjerne kaldere netter og de to neste nettene krøp gradestokken ned mot minus 15. Månen lyste opp hele landskapet og Cassiopeia fulgte meg over himmelen. Det føltes mer som februar enn som april og påske. Det glitret i snøen og blå swix satt godt selv med pulk på slep. Føttene er kalde inntil vi har gått den første timen, men sola varmer godt utpå dagen.

Virmadalen er en vakker dal, og fra nordenden ser du utover Namsvatnet. Vi la turen om Jengelen og siste leir på turen var helt i sørenden av Dorrekskardet. Da vi våknet var det sol og vindstille, en kontrast til vinden og gråværet som møtte oss ved utløpet av Rørskardet litt senere på dagen.

Når jeg ser på bildene våre fra turen ser jeg to slags bilder. Enten er det bilder av oss som går, eller så er det bilder av teltet og nattens leir. Det er for så vidt ganske beskrivende for påskens tur, uten at det har vært monotont av den grunn. Teltlivet har bydd på spill, bøker, strikking, gode middager, påskeegg og portvin. Og landskapet i Børgefjell er vakkert ut over alle grenser. Vi hadde sol og sikt nesten alle dagene, og er godt fornøyde med vår beslutning om å reise innover i landet denne påsken.

Børgefjell nasjonalpark dekker et område på 1447 kvadratkilometer. Av en eller annen grunn har jeg sett for meg at den er langt større. Du kan fint gå fra vest til øst på 2-3 dager. Til tross for at Norge i dag har langt mindre villmark og langt mindre urørt natur enn i 1910 er Zappfe fortsatt like aktuell. Vi lar han få siste ord denne påsken: ”Inntil 1910 var det kanske en oppgave at ”åpne fjeldet”. I da gjelder det tvert imot å lukke det lille som er igjen. De aller siste reserver. Ikke for virkelige venner. Men for alt som heter ingeniører og restaurantforbund.” (Zappfe: ”Farvel Norge”).