Naturlig Jobb: juli 2015

I starten av juli kom mamma på besøk nordover. Det skulle mye til for å toppe den uka hun seilte sammen med oss på Helgeland i fjor sommer, men denne gangen hadde vi ingen båt i Nord Norge og var dermed nødt til å finne et annet fremkomstmiddel. Jeg la opp til fire dager på sykkel ute på øyene.

Jeg har ikke syklet med sykkelvesker og full oppakning på sykkel før. I starten følte jeg at jeg manglet noe. Skulle jeg ikke ha på en klatresele eller en padlevest? Hjelmen var på såklart, men vant med å padle eller klatre følte jeg likevel at jeg manglet en form for sikkerhetsutstyr. Det kom seg heldigvis etter hvert.

Vi startet sykkelturen med å ta ferga fra Sandnessjøen til Bjørn på Dønna. Det gikk radig sørover på øya til tross for at vi her møtte på den eneste virkelige oppoverbakken på hele turen. Det er noe eget med å komme over en bakketopp og så ligger havet der foran deg. Bittesmå øyer og blågrønn horisont så langt du kan se. Langs veien er det frodig kulturlandskap med blomsterenger og beitende kyr og sauer.

Vi hadde bestemt oss for å legge leir ved foten av Dønnamannen og bruke ettermiddagen på en topptur til Nasen (816 moh). Det er like magisk hver gang jeg kommer opp på en topp ute ved kysten og kan speide utover mot alle de fine øyene hvor vi har seilt de siste to somrene. Langt der nede er det kritthvite sandstrender og turkisblått vann. Jeg kikket utover på Lovunden og Træna, og jeg vinket til søstrene inne bak Sandnessjøen.

Jeg våknet til lukten av hav neste dag og vi hadde en nydelig morgen med frokost på svabergene. Sykkelturen fortsatte utover på Herøy med en avstikker til Indre Øksningan. Her gikk vi tur ut til de gamle torvuttakene, og plutselig oppdaget jeg at vi satt og spiste lunsj på andre siden av den samme bukta hvor jeg hadde leir med elevene på en kajakktur for nesten to år siden.

Fra Herøy tok vi hurtigbåt til Kirkøy på Vega. Skodda tykna til på ferden og Vega hilste oss velkommen med et durabelig regnvær. Vi bestemte oss for å la telt være telt og leide en campinghytte på Vega camping. Det frigjorde en del overskudd, og neste dag syklet vi Vega på kryss og tvers. Dagen startet med en tur ned til Eidem. Der har de laget en snorkelløype med poster under vann. Vi hadde riktignok ikke med oss snorkelutstyr, men vi fant en nydelig bukt med hvit sandstrand hvor jeg fikk mitt første bad i havet i nord denne sommeren.

Deretter gikk turen tilbake mot Kirkøy hvor vi (etter ellevekaffe på Nes Café) besøkte E-huset museum. Museet forteller om den tusen år lange tradisjonen med sanking av dun fra ærfuglene ute på dunværene på Helgeland, og ikke minst om det spesielle forholdet mellom ea og menneskene ute på Vegaøyene. Vi dumpet oppi en guidet rundtur for hurtigruteturistene, og det er alltid interessant å se hvordan andre guider og forteller, og ikke minst å høre hva turistene ler av. Etter at tradisjonen med dunsanking nesten var utdødd på 60-tallet har verdensarvstatusen for området gjort at det nå gis tilskudd for å opprettholde dunværene, og dunsankingen har fått et oppsving igjen. Det kan kanskje best beskrives ved å sitere en av plansjene på veggen: ”Det er kanskje slik med en livsform og kultur at den først må avvikles- og deretter oppleves og beskrives før den får status som verneverdig.”

I fjor la vi til med Anastasia på Vegstein hvor kystmuseet har en brygge. Hit gikk ettermiddagsturen før vi avsluttet kvelden med middag ute på terrassen. Siste etappe neste dag gikk ut til Igerøy med en liten avstikker til Rørøy. Fra Igerøy tok vi ferge til Tjøtta og syklet derfra de til Peter Dass museet på Alstahaug. På fergeturen møtte vi på Haugen turlag fra Trøndelag og vi var godt fornøyde med at vi så å si holdt følge med landeveissyklistene uten oppakning og med egen følgebil. Det ble fiskesuppe og kaffe på Alstahaug.

Som alltid var det hyggelig å vise frem en bit av Helgeland og selv om det nå venter nye utfordringer på andre kanter av landet satser jeg hardt på at det ikke blir den siste sommeren i Nord Norge!