Naturlig Jobb: april 2016

Vanligvis ville jeg ha sagt at dersom vi skal reise langt så skal vi minimum være borte i tre uker. Faktisk snakket jeg med en venninne om dette bare dager før vi reiste på påskeferie, og både New Zealand og Fiji ble nevnt i den samtalen. Nå måtte jeg bite det i meg, for vi kunne ha kommet oss til New Zealand på de 32 timene det tok å reise til Abisko for å gå en ukes skitur på Nordkalotten. Men da hadde vi ikke møtt igjen Torhild, Carl, Akka og Pelle.

«Dom der kan vi inte ta», sa konduktøren og pekte på pulkene våre. Vi hadde startet klokka seks om morgenen fra Elverum, og nå stod vi på Mora stasjon, klare til å gå om bord på første del av togreisen. Til tross for at vi hadde kontaktet SJ på forhånd for å forsikre oss om at det gikk bra å reise med pulk, så var konduktøren av en annen oppfatning. Etter en del frem og tilbake fikk vi (og pulkene) til slutt lov å komme med, mot at pulkene ble lagt opp på hattehyllen. Så lå de der og ristet hele veien til Uppsala, hvor vi hadde fire timer ventetid før vi skulle videre med nattoget nordover.

På nattoget hadde de heldigvis et godsrom, så vi løp av sted med sekk på ryggen, en pulk i hver hånd og hunden foran, inn i godsvogna og så rullet toget av sted. Og der viste det seg at vi måtte blit en times tid, til neste stasjon, for mellom oss i godsvogna og våre sitteplasser var bistrovognen, og der kunne vi ikke passere med hund. Men både hund og pulker var i det minste om bord, skjønt det stoppet ikke der. Vi hadde akkurat funnet plassene våre da konduktøren kom og beklaget at han hadde glemt at de skulle dele toget i Boden, og våre pulker stod nå i den delen som gikk mot Luleå, og ikke Abisko. Vi ble derfor nødt til å flytte pulkene når vi kom til Boden, sånn i fem-tiden neste morgen. Det skulle riktignok vise seg at vi først kom til Boden klokka ni neste dag på grunn av en påkjøring. Vi fikk ikke så mye informasjon, men fryktet det verste på grunn av omfanget av påkjørselen. Etter å ha stått stille i fire timer var politi og redningsmannskaper ferdige med sine undersøkelser, ny lokfører var på plass og vi tøffet videre nordover. I det minste til Kiruna. Derfra bestemte SJ seg for å sende oss siste biten med buss for tog. Noe slitne og en del timer forsinket kom vi frem til Abisko turiststasjon, til et gledelig gjensyn med Torhild, Carl og hundene som er på en to måneders skitur fra Børgefjell til Langfjordbotn. Vi skulle følge de et stykke på veien nordover, før vi ville slå en bue vest og sør for å returnere til Abisko igjen.

Kaffe på sengen, egg og rundstykker til frokost, og vi var klare. Fire mennesker, fire pulker og tre hunder. Det var minus 15 og vi var tilbake til vinteren etter å ha hatt det vi sørpå kaller påskestemning i noen uker. Etter omtrent en mil tvers over Torneträsk kløv vi oppover lia fra Jiebrenluokta (bukt) og opp langs Snuvrejokha (elv). På veien var vi innom den utrolig flotte Snurijåkkåtan (som dessverre er feilmerket på Nordeca sine kart), og vi hadde nydelig utsikt til Lapporten og fjellene sør og vest for Abisko. Da vi toget nordover gjennom Sverige kjentes det ut som at hele Sverige var dekket av skog. Her oppe var vi omkranset av nydelige hvitdekte fjell, brede daler og dype elvegjel.

I løpet av den første natten slo været om og temperaturen steg noen hakk fra sine tidligere minus 20. Med det kom det vind og snødrev og sikten ble dårligere. Vi holdt stø kurs fra Coarddajávri ned gjennom Krokdalen mot Altevatnet. I løpet av dagen krysset vi grensen til Norge og befant oss nå i Rohkunborri nasjonalpark som ligger i Troms fylke. Rokhunborri er en av de yngre nasjonalparkene i Norge og ble opprettet i 2011 for å bevare det særegne landskapet og naturen i området. Her er både dype juv og høye fjell med isbreer.

Etter å ha krysset Altevatnet la vi leir ikke så langt fra Gaskahytta, en av DNT hyttene som er mye besøkt her på Nordkalotten. Vi våknet til strålende solskinn og bestemte oss for en tur opp på en topp på nesten 1100 meter rett nord for leiren. Det ble den dagen med mest påskestemning på turen. Inkludert i dette var både kvikklunsj, en frossen appelsin og en herlig nedkjøring i deilig løssnø etter nattens dump.

Etter to netter ved Gaska brøt vi opp og vinket farvel til våre venner fra Helgeland. De fortsatte videre på turen sin og vi la i vei vest over Altevatnet. En del vind og del nysnø så vi byttet på å tråkke spor, og etter en drøy mil på vannet kunne vi begynne å klatre oppover inn i Salvasskardet. Her løya vinden og det var stikka løype et godt stykke. Den første (og siste) på turen. Vi la leir ikke langt fra det som blir kalt for «Lapphytta» og som er et reindriftsområde med flere hytter og reingjerde om sommeren. Nå var det imidlertid ingen mennesker der og i løpet av kvelden og natta blåste det opp så vinden visket ut de sporene som eventuelt hadde fantes.

Vi beveget oss langs Nordkalottleden disse siste dagene. Nordkalottleden er en 800 km lang sommermerket rute som går fra Sulitjelma i Nordland til Kautokeino. Eventuelt fra Kvikkjokk i Sverige til Kautokeino. Underveis krysser stien grensene mellom Norge, Sverige og Finland 10 ganger. På vinteren er ikke ruta merket, men vi fulgte de samme passene og dalene som der sommerstien går ned til Lappjordhytta og derfra gjennom et noe kronglete bjørkebelte ned til Torneträsk igjen. Her var vi ved den ene enden av Sørdalen som er en av de karakteristiske landemerkene i Rokhunborri nasjonalpark. I en periode ble smeltevannet fra issmeltingen på svensk side ledet ned her og sprengte ut kløften på sin vei nordover. Vi var rimelig fornøyde med valget om å gå opp via Snuvrejokha fremfor å skulle ta seg opp den veien vi kom ned. Siste leir ble lagt på en odde som stikker et godt stykke ut i den vestlige enden av Torneträsk. Her fant vi le inne mellom bjørketrærne.

Den siste natta kom også mildværet og det i en slik grad at jeg ble nødt til å sove med vinterposen åpen. Nysnøen ble til tungt klabbeføre der vi brøytet oss vei over sjøen, i motvind. Da vi nærmet oss Abisko igjen steg humøret i takt med solen, og vinden løyet. Vi hadde god tid til både ompakking og lunsj i solveggen før vi igjen skulle tilbringe litt over et døgn på tog, godt fornøyde med valget om å reise nordover i påsken og med 120 tilbakelagte kilometer de siste seks dagene.

Martin lovet meg i sin tid at dersom vi flyttet fra Helgeland så skulle vi reise nordover i feriene våre (i hvert fall noen av de...). Jeg håper på at dette bare var starten på et fortsettelsen av eventyret i nord.