Naturlig Jobb: september 2018

Friluftsliv med baby byr på nye refleksjoner, kreative løsninger og en god porsjon gullfiskhukommelse.

Da knøttet kom, kom også sommeren. Våren forsvant mellom vinteren og varmen, og den snøen vi trodde skulle ligge i hagen til juni forsvant på et blunk. Med en liten fyr som helst ville henge på magen fremfor å ligge i vogn var det til tider for varmt til at vi kunne gå tur de første månedene, selv når vi holdt oss i skyggen inne i skogen. Å reise til fjells eller ut med seilbåten ble løsningen for at vi skulle komme oss litt ut av huset.

Sommeren var på hell og det var meldt bedre vær på fjellet enn på sjøen. Vi satte derfor kurs for hytta. Hytta er et ypperlig sted til å teste ut babyfriluftsliv, tenkte vi, vi kan jo alltids bare snu og gå hjem igjen. Med til fjells var en sykkelvogn med løpehjul som vi hadde til gode å prøve ut. Den var falt i så god smak (hos foreldrene) at da været bedret seg enda litt til og rastløsheten tok oss, bestemte vi oss for å pakke sekkene og vogna og like godt dra på trilletur i fjellheimen. Og siden vi nå likevel var et stykke opp i Østerdalen, ville vi avlegge Femundsmarka en visitt.

Bilen ble parkert ved Elgå og vi planla å trille et stykke innover mot Svukuriset før vi slo leir. Vi bygde opp et fint lite rede inne i sykkelvogna, men et eller annet sted i foreldrenes entusiasme over hvor lett vogna var å trille og våre fabuleringer over alle mulighetene som åpnet seg for oss med denne vogna, må ha glemt hva slags baby vi hadde. La oss si det slik at vi kom ikke så veldig mange meterne før ryggsekken endte i vogna og baby var tilbake på magen. Uten at det la noen demper på vår begeistring for sykkelvogna, av en eller annen grunn.

Selv om vogna fortsatt var inne i varmen hos oss, så er det likevel begrenset hvor mange steder man kommer i fjellheimen når man må holde seg til grusveier. Neste dag trillet vi derfor vogna (fortsatt i troen på at han plutselig skulle få lyst til å strekke seg litt ut inni der) inn til Svukuriset Turisthytte og parkerte den der før vi fortsatte med baby i bæreselen oppover mot Store Svuku (1416 moh). Fra furuskog til bjørkeskog og setervoller, over myr og opp igjennom steinur. Et ammestopp og lunsj før vi forlot den siste treklynga, og knøttet sov seg gjennom hele turen oppe på toppen. Først på vei ned igjen måtte vi søke le for vinden bak noen steiner slik at han fikk litt mat og en pause. Vi syntes han hadde sittet nok i bæreselen for en stund og lokket igjen med vogna på vei ned fra Svukuriset til teltet, men vi endte vel egentlig opp med å bære baby på armen på skift hele veien ned.

Det er underlig så fort vi glemmer hvordan livet var før døgnrytmen ble tilpasset spising, skifting og soving. Ikke bare hverdagen, men også friluftslivet vårt har fått en ekstra dimensjon, og det gjør også at vi får mulighet til å se på opplevelsene fra andre perspektiver. Babyfriluftsliv krever noen nye løsninger og hensyn. Pakkelisten til tur har blitt kraftig utvidet, og jeg var spent på om stoltrekket til liggeunderlaget ville gjøre nytten med en som spiser både tre og fire og fem ganger i løpet av natta. Men når alt kommer til alt så handler jo det å være på tur fortsatt om en mulighet til å bli påminnet det å sette pris på de enkle gledene. Dermed var det toppen av lykke da det viste seg at teltplassen vår ikke bare ga nydelig utsikt over Femunden, men også at vi hadde plassert oss midt i en blåbærtue så jeg kunne amme og spise blåbær samtidig.

Vi prøvde oss igjen på vogna ut til Elgå og kom vel sånn omtrent halvveis før baby og ryggsekk byttet plass nok en gang. Det er jo tross alt fremgang, tenkte vi. Det kan være det er babyboblen som gjør det, men når vi ser tilbake på turen husker vi det som at turen med sykkelvognen var en suksess og vi slår gjerne et slag for trilleturer i fjellheimen.