Naturlig Jobb

mandag 5. august 2013

Det er mange inntrykk siden!

Siste etappe bestod av Ylvingen – Hjartøya – Nesna. Etter en spennende innseiling er vi nå i faktisk fremme på Helgeland for denne gang. Her kommer siste del av Den lange veien hjem!

Ylvingen (65°38,2N 12°8,9E)

Etter et pitstop i Brønnøysund for å handle mat loffet vi videre mot Ylvingen, en idyllisk liten øy øst for Vega. Vi kom inn samtidig med ambulansebåten, og det var ikke noe opplagt sted vi kunne legge oss så ble brått litt usikre på om det egentlig var plass til oss. Det har blitt mudra opp og anlagt en ny flytebrygge her, men inntil videre er det fortsatt ikke dypt nok for seilbåter som oss. Vi prøvde lykken ved den noe slitne flytebrygga ved café Himmeblå. Etter at en fiskebåt dro sin vei kunne vi forhale oss rundt til en litt dypere plass og sov noe roligere. Tidevannsforskjellen er ikke på sitt største, men det er greit å være den sikre siden.

For de som har sett NRK serien ”Himmelblå” (noe undertegnede ikke kan skryte på seg), så kan vi berette om grundige opplysningsskilt på øya om alt som omhandlet innspillingen. Alle husene som ble brukt i innspillingen er dessuten merket med blå postkasser. Café himmeblå drives av en hyggelig og hjelpsom dame. Vi håper tv serien lokker enda flere turister til denne vakre øya.

Hjartøya (WP 66°0,6N 12°23,8E)

Ingenting er som å våkne til at solen skinner ned igjennom luka. Dyner, puter og tepper ble hengt ut til tørk og frokostkaffen ble inntatt på dekk under alt sammen. Litt som når jeg er ute og reiser og har noen punkter på ønskelisten over hva jeg vil se, hadde jeg også sett meg ut enkelte steder jeg kunne tenke meg å ankre opp underveis i sommer. Hjartøya ved Herøy var ett av disse stedene. Hjartøy sies å være én av de eldste boplassene i Herøy, med gravrøyser opp til 1500 år gamle. Rundt år 1900 bodde det 60 mennesker her, og som det blir påpekt var det ikke alle som nødvendigvis så på sentraliseringen eller ”omstillingen” etter krigen som et samfunnsgode. Enkelte skulle nok ønske at velferden kom til Hjartøya fremfor at de måtte flytte fra heimplassen sin. Og vi forstår godt hvorfor. Bukta innenfor Hjartøya viste seg å være kanskje turens fineste svaiplass med utsikt til Søstrene i øst og Dønnamannen i vest.

Å komme inn i en vindstille bukt, gå en tur på land og se hunden løpe fra seg, ro tilbake til Anastasia, ta et bad i havet og deretter en ankerdram dekk - stort bedre blir det ikke!

Ankomst Nesna

Ankomst Nesna ble noe mer spennende enn planlagt. Etter en dag med langt mer seiling enn vi hadde turt å håpe på nærmet vi oss reisens ende, men Anastasia fornekter seg ikke. Nesna er en travel havn og med ferga hakk i hel durte vi inne mot moloen, da motoren plutselig sa stopp. Vi forsøkte igjen, men uten at motoren ga noen form for trekkkraft. Så der lå vi et splittsekund og vaka midt i innseilingen mens ferga hvert øyeblikk ville runde rundt og ikke ha sjans til å bremse før oss… Heldigvis kom det en vennlig motorbåt som vi fikk kastet et tau til og som trakk oss inn i havn. Det hele tok sikkert maks 30 sekunder fra motoren stoppet, men føltes unektelig mye lenger (halvannet minutt senere var ferga inne, så vi hadde ikke så mye ekstra tid heller). Motorbåten hadde også god fart med 3 knop inn i havna, og vi hadde vårt fulle hyre med å stoppe siget da de slapp oss inne ved gjestebrygga. Nok adrenalin for vår del, hvem trenger vel ekstremsport når man har en 30 år gammel båt? Men nå er vi i havn og det er på tide å oppsummere sommerens vakreste reise.

Ofte når vi er på tur står opplevelsene i kø. Ikke fordi det nødvendigvis alltid skjer så mye, men det gjør det jo på en eller annen måte likevel. Når vi så snakker om noe som har skjedd i starten av turen pleide en av elevene mine sist år å bemerke at ”det er mange inntrykk siden det.” Og det er mange inntrykk siden vi kastet loss i Son.

Av høydepunkter fra årets seilas må nevnes:

- Den deilige starten på turen og gjestfriheten ved første overnatting på Vestre Bolærne.

- Følelsen av å komme inne fra motvind, motsjø og heftig stamping til vindstille og sol i Portør.

- Sommerfølelse gjennom Blindleia

- Alle de hyggelige båtnaboene i Farsund

- Aurora i redningsvest; på dekk, på lillesøster, i lillesøster, på taket av kalesjen, på magen til alle de som sover nede i salongen…

- Ingvild sine ingefær- og peppermyntekjeks

- Tid i baugen over Jærens rev

- Fyret på Kvitsøy som sveipet over oss hele kvelden

- Café Anders´ ovnsbakte bønner

- Tett tåke over Stadt og pappas bursdag!

- Lundefugler på Runde

- Tannpuss i solnedgang over Hustadvika

- 11 fisk i garnet

- 16 sekundmeter over Folda (til tross for at yr holdt på sine 2 m/s hele dagen)

- Longboarding i Solemsvågen

- Den nydelige bukta omkranset av Hjartøya – beste svaiplassen

- Vårt hyggelige mannskap på turen og vennebesøk i havn

- Alle bekjentskaper til lands og til vanns takket være Aurora

- Adrenalinkick ved innseiling til Nesna

- Det hyggelige paret som ga oss haik fra Nesna til Mo med fire store bagger, en matpose, en pose hundeting, et hundebur, et longbard og en hund!

Jeg er fire og en halv flaske gammeldansk fattigere (tør ikke regne på øl og rødvin), og vi har tilbakelagt litt over 850 nautiske mil. Tusen takk til dere som har fulgt oss på veien. Nå venter jeg på at landsyken skal komme og ta meg!

Ett av de aller første bildene fra turen. Krigsseilerminnet, Stavern. Foto: Martin Pedersen.

Ankerdram på Bulandet etter 26,5 timer på sjøen. Foto: Ole Jonny Trangsrud.

Matias, ser du den grønne staken der? Foto: Ole Jonny Trangsrud

Runde havn!

Lundefugler!!! Foto: Martin Pedersen.

Nattseilas over Hustadvika. Foto: Martin Pedersen.

Stokksund og Kuringvågen marina. Foto: Martin Pedersen.

Villa Havn!

Aurora på utkikksvakt! Foto: Martin Pedersen.

Tigerdyret til Aurora kom ombord i Farsund. Tre uker senere var det ikke så mye tilbake...

Longboarding i Solemsvågen, Leka.

Torghatten! Foto: Martin Pedersen.

Café Himmelblå på Ylvingen.

Vakreste svaiplassen i Hjartøybukta. Foto: Martin Pedersen.

Tur, bad og ankerdram! Foto: Martin Pedersen.

Vi er blant kjente fjell igjen, og søstrene danser i kveldssolen!

Turen avsluttes med et dykk for å sjekke at propellen har det bra!

Tusen takk til mannskapet som har vært med oss på deler av turen nordover!

Matros Matias. Foto: Martin Pedersen.

Matros og skipsfotograf Ole Jonny (eller Kaptein Haddock om du vil...) Foto: Martin Pedersen.

Mentor Kjendlie (også kaptein på Beerenberg til vanlig)

Førstereis (rask aspirerende til matros) Ingvild

Matros Bang (til vanlig én av kapteinene på Rabalda). Foto: Martin Pedersen.

Matros Herholdt (til vanlig den andre av kapteinene på Rabalda). Foto: Martin Pedersen.

Matros og skipsmekaniker Pedersen.

Skipshund Aurora (og yngste besetningsmedlem). Foto: Martin Pedersen.

Kaptein Lise (Fisle blant venner). Foto: Martin Pedersen.

torsdag 1. august 2013

Nordlig vind!

Siden sist har vi seilt Kristiansund – Børøysundet – Stokksund – Villa Havn – Rørvik – Solsemvågen – Møyhamn – Ylvingen. Mari og Isak mønstret på i Kristiansund og hoppet av i Rørvik fire dager senere. Etter det har vi vært Martin, Aurora og Lise om bord.

Børøysund, Hestvika (WP 63°34,5 N 09°11,3E).

Vi var så vidt kommet ut av Kristiansund da tåka nok en gang omhyllet oss. Den skulle vise seg å bli vår følgesvenn de neste to døgnene. Første kvelden med nytt mannskap gikk vi til Børøysundet nordøst på Hitra. Etter en liten bomtur rundt noen oppdrettsanlegg ankom vi havnen mens natta var på sitt mørkeste og tåka på sitt tetteste. Selv om det var lysere da vi våknet neste morgen lå tåka fortsatt så tjukk over vika at vi ikke så over til andre siden. Men vi fikk med oss at det skulle være europamesterskap i rekepilling og triathlon senere samme dag. Da vi var vi imidlertid godt på vei videre med radarreflektoren dinglende i masta. Vi så ingen, men vi hørte flere større båter tute i tåka rundt oss. Butikken i Børøysund viste seg å ligge et godt stykke unna havnen, så vi bestemte oss for å klare oss med det vi hadde til det ble mandag. Med fire mennesker og en hund om bord var vi riktignok avhengig av litt fiskelykke om det skulle bli middag de neste dagene.

Stokksund, Kuringvågen (WP 64°2,6N 10°3,7E)

Det lettet litt da vi passerte Ørlandet, og vi kom inn til en utrolig koselig liten gjestehavn i Stokksund. Til nå har det i hovedsak vært jeg som har tatt oss inn og ut av havn, men nå var det guttene som var på vakt, og Mari og jeg ble enige om at vi skulle la de klare brasene selv. Vi følte oss riktignok litt dumme da vi først stakk hodet opp etter at båten var ferdig fortøyd, og så at guttene hadde fått hjelp fra andre gjester ved brygga. Kuringvågen var en idyllisk liten oase med sol midt i tåkehavet, og med flere flotte Åfjordsbåter. Da vi hadde spist den siste middagen om bord tok Martin og Isak ansvar og rodde ut med garnet. Vi følte oss superheldige da vi neste morgen startet dagen med å vikle 11 fisk ut av garne, hvorav 8 var brukelige.

Villa Havn (WP 64°32,5N 10°42,9E)

Uten seilevind bestemte vi oss for å gå den indre leia gjennom Flatanger. Jeg fikk trumfet igjennom en natt i naturhavnen Villa Havn. Her ligger Norges siste (mest sannsynlig også verdens siste) kullblussfyr, som ble slukket i 1859. Fyret ble bygget i 1839 og var da det første fyret mellom Agdenes og den russiske grensen. Oppe ved fyret har du fantastisk utsikt over sørover skjærgården og storhavet vestover.

Rørvik (WP 64°51,3N 11°13,7E)

Mari og Lise startet neste dag med en silkeseilas på 8 sekundmeter rett bakfra. Vi cruiset av sted på genoaen, mens guttene og Aurora spilte spill under dekk. Yr meldte 2 m/s hele dagen, men mørke skyer nærmet seg faretruende. Vi revet genoaen, og plutselig var det opp i 16 sekundmeter i kastene. Måtte etter hvert til med litt motorkraft for å holde oss på kurs mellom alle skjærene i de værste kastene. Så begynte kartplotteren å streike og vi måtte frem med de håndholdte GPSene for å plotte posisjonene. Vi antar det skyldtes for lav spenning etter en natt i naturhavn og en dag med seilas, men helt sikre er vi ikke. Vinden døde etter hvert og vi måtte ty til jerngenoaen for å få oss inn til Rørvik, i god tid til Mari og Isak skulle med Hurtigruta videre. Vi har funnet ut at i løpet av denne sommeren har vi ”mistet” 5 ut av 6 av vårt mannskap til Hurtigruta. Vi lurer på om vi skal begynne å ta provisjon!

Solemsvågen, Leka (WP 65°2,8N 11°32,5E)

Aurora syntes tydeligvis det var kjedelig med kun Martin og Lise om bord og startet dagen i Rørvik med å spise i stykker landstrømledningen til nabobåten. Heldigvis kom hun ikke inn til kobberet, men det var nære nok. Noe flaue måtte vi beklage på det sterkeste og fant nærmeste maritime forhandler for å kjøpe en ny til de. Heldigvis var våre naboer hundemennesker og mest opptatt av at det var gått bra med Aurora (vi liker innstillingen). Etter en dag med alt fra stekende sol, litt seiling på genoaen til mørke skyer la vi oss i Solemsvågen sør på Leka. Dette er et godt alternativ til havna øst på Leka om man liker å ligge for anker. Dessuten viste det seg å være perfekte veier for Longboarding og nydelig turerreng. Jeg hadde lenset septiktanken midtfjors, men glemt å stenge igjen kranene etterpå. Kunne ikke skjønne hvor alt vannet på gulvet på do kom fra…og vi fikk oss en ekstra vaskejobb.

Det var meldt tordenvær, og med tordenvær følger det ofte ekstra vind så vi la ut en forkatting (ekstra anker) foran hovedankeret våret. Heldigvis passerte tordenværet rundt oss. Vi så lynene og hørte brakene, men på god avstand. Den røde kveldshimmelen bedro oss riktignok og vi våknet neste morgen til høljregn, heldigvis fortsatt på samme sted. Aurora har for lenge siden skjønt at når motoren sakker betyr det ofte at vi nærmer oss land (eller at noen kommer til å tråkke på girspaken), og hopper opp av luka ved den minste lydforandring. Hun forbinder også Lillesøster med land, og da vi var ferdige med ankerstyret satt hun allerede klar i jolla.

Møyhamna (65° 24,5N 12° 7,5E)

Årets hittil lengste seildag. To rev i genoaen og opp i 14 sekundmeter, 2 meter bølger skrått bakfra og til tider huskestue. Riktignok øste det ned hele dagen, men likevel fantastisk med medvind. Var litt spent på om hvordan det ville være å treffe åpningen til Møyhamna, og litt usikre på vanndybden der inne. Det gikk helt fint og vi fikk til og med plass i en av båsene med fem meters dybde under oss. Morgenen etter ble det til og med tur til Torghatten (ca en time fra havna og opp til hullet) med følge av en hund som hadde stukket av tilbake igjen. Da vi nærmet oss avgang fra Møyhamna (utrolig festlig navn om det uttales på dansk) ropte Martin plutselig at hunden var vekk (igjen). Men da han var på vei inn på land for å lete ette henne pep det plutselig fra jolla. Det er tydelig at Aurora og lillesøster har blitt gode venner i løpet av sommeren.

Vi har passert Helgelandsflesa og er i Nordland! Etter nesten en måned langs norskekysten tror jeg, tross gårsdagens seilas, at vi kan konkludere med at fremherskende vindretning er Nordlig!