Jenteseilas på Helgelandskysten

I år som i fjor får jeg gjentatte ganger bekreftet at båtverdenen fortsatt er forholdsvis mannsdominert. Fra gammelt av betydde det ulykke å ha kvinnfolk med om bord i båten, men det sies ingenting om at det samme var tilfellet hvis det bare var kvinner om bord. Jeg tør påstå at vi fikk oppleve Helgelandskysten på sitt beste da vi la ut på vår jenteseilas i starten av juni: Anastasia, Lillesøster, Kari og meg.

Nattseilas ut fjorden

Vi hadde alt klart om bord i Anastasia fredag ettermiddag. Kari, tidligere medeier i Anastasia, hadde kommet oppover til Mosjøen og vi skulle ha seks dager på sjøen sammen. Det var bare det at det blåste nordavind med 12 sekundmeter og Vefsnfjorden gikk hvit. Vi så andre båter legge fra og stampe seg utover. Båter med vesentlig større motorer enn oss. Så vi bestemte oss for å vente og se om det løyet til natta. Ett cafébesøk, middag og forsøk på noen timers hvile senere, kikket jeg på nytt utover fjorden. Det var nesten midnatt, men hva gjorde vel det, for på denne tiden av året er det lyst døgnet rundt. Fjorden var mye roligere og vi la fra kai. Etter hvert kunne vi hive ut genoaen også. Første stopp ble Åkvika, en rolig bukt der fjorden deler seg. Klokka fire om morgenen kunne vi kaste ankeret, og fornøyde med nattens seilas krøp vi til køys da kuene begynte å raute i fjøset inne på land.

Alarmen går

Fem timer senere, og fortsatt uten å ha sovet så mye (det tar litt tid å venne seg til å ligge for anker…) stod vi opp igjen for å fortsette ferden ut fjorden. Å trekke ankeret for hånd var morgenens treningsøkt, og mange ganger i løpet av turen skulle vi prise oss lykkelig for å være to som kunne bytte på. Vi slo av motoren med en gang vi var ute av bukta vår og fikk en dag med mye fin seiling før vi tok oss inn i Vågsvågen (som navnet tilsier er det en våg med mange våger inni…), nordøst på Dønna. Vi slapp ankeret innerst i én av buktene og håpet på at vi endelig skulle få oss litt søvn.

Det gjorde vi også frem til klokka halv seks. Lang borte i det fjerne hørte jeg en intens piping, men som jeg valgte å avfeie som en del av drømmen helt til jeg hørte at Kari åpnet luka. Vi hadde satt på ankeralarmen på kartplotteren før vi la oss, og nå varslet den om at vi hadde flyttet oss utenfor en gitt radius. Heldigvis var det ingen dramatikk, bare vinden som hadde løyet, noe som gjorde at vi lå helt annerledes på ankeret enn da vi la oss. Vi startet likevel opp motoren for å sjekke enda en gang at ankeret holdt, og til slutt valgte vi å stole på at alt var i sin skjønneste orden og krøp ned under dekk igjen.

Lovunden – endelig

Lovunden har fulgt meg helt siden jeg flytta til Helgeland for to år siden, og vi i løpet av den første uka her oppe padlet kajakk utenfor Tomma. Med sin karakteristiske form er den et lett kjennemerke ute i havet, og nå skulle jeg altså endelig få hilse på øya og fjellet.

Fra Vågsvågen seilte vi utover, men så døde vinden og vi måtte til med jerngenoaen den siste biten. Stilla ble brukt til dorging (vi hadde bevisst tatt med én middag for lite, i håp om at det skulle inspirere oss til mer fiske…vi sier ikke så mye mer om hvordan det endte), men uten at noe beit på. Til gjengjeld fikk vi følge av lundefuglene på vei innover. De kommer tilbake til Lovunden i april, år etter år, og store deler av fjellet er reservert for disse nydelige skapningene. Etter noen timer kunne vi fortøye Anastasia i Lovund Marina. Det var første landkjenning siden vi forlot Mosjøen to døgn tidligere, og litt sjanglete begge to gikk vi på oppdagelse på øya.

Lovunden er en hyggelig øy med rundt 450 fastboende. Befolkningen er stadig økende, og det synes godt på det gode vedlikeholdet av husene. Det bor mange barn på øya, og vi møtte mye liv både ved barnehagen og skolen. Hovedmisjonen med å besøke Lovunden var selvsagt en tur på fjellet. Lovundfjellet er 619 meter høyt, og da det ligger på en forholdsvis liten øy sier det seg selv at de 619 høydemeterne går rett opp. Det er rett og slett ikke plass til hårnålsvinger. Sommeren kom for alvor til Nordland den dagen, og vi gikk i kortbukser og sportsbh nesten hele veien opp. På toppen var det vind nok til å seile, uendelig klart og vi ble sittende og beundre Træna en god stund. Etter at vi hadde sunget alle sangene vi kunne med ordet ”magic” i, var vi klare for returen. Det var nesten mer spennende å gå ned igjen enn oppover. På vei tilbake kom vi forbi en nydelig kritthvit sandstrand med turkisblått vann. Jeg måtte bare bade selv om jeg visste at vannet var iskaldt fortsatt. Det var ingen vits i å kjenne på det, men bare å ta sats og løpe.

Hjartøya revisited

Vi bestemte oss for å fortsette seilasen samme kveld. Det var på tide å begynne på ferden innover igjen, og Dønna ble på ny vårt mål. Denne gangen gikk vi til nordvestsiden, til en bukt like ved Solfjellsjøen. I likhet med Åkvika stod den ikke beskrevet i noen havneguide, men den var merket med anker på kartet så vi mente det var verdt et forsøk. Riktignok måtte vi under et ledningsspenn på 18 meter på vei inn, og selv om vi visste at masta er lavere ser det alltid ut som om det ikke går. Det måtte noen paraderunder til før vi til slutt gikk inn og kastet ankeret.

I firetiden våknet vi av at vi hadde flyttet oss igjen. Det hadde blåst opp, og de neste to timene sjekket jeg jevnlig at vi lå der vi skulle før jeg til slutt sovnet igjen. Det var ufattelig tungt å trekke ankeret manuelt med 10 sekundmeters vindpress, selv om vi brukte motoren til å hjelpe oss så langt vi kunne, men endelig kunne vi feie ut under ledningene igjen og heise seilene. Med platt lens og slør ble det etter hvert så varmt at vi kunne bytte ut flytedress og ullfrotté med sportsbh og tynn ullstilongs. Målet for dagen var Hjartøya, den vakre bukta vi forelska oss helt i på vei nordover sist sommer. Vi hadde bukta for oss selv, og tok oss god tid til å utforske øya etter middag. Det ga resultater: to rådyr, en gjøk, seks ryper og (så klart) flere sauer.

Tålmodighetsprøven

Jeg er av den oppfatning at seilere må bli tålmodige folk. I hvert fall om de har en motor uten altfor mange hestekrefter og det er motvind, motsjø og tidevann imot. På det sakteste gjorde vi mellom 0,9 og 1,3 knop, og vi begynte å lure på om Kari kom til å rekke toget fra Mosjøen neste morgen. Vi forsøkte oss på heise seil flere ganger, men fallvinder er lumske greier og vinden skiftet hele tiden litt retning. Det var bare å stampe seg igjennom de trangeste passasjene hvor trakteffekten var på sitt verste og håpe på bedre tider. Etter flere omganger med geni kunne vi endelig passere den siste lykta på vei inn Vefsnfjorden og feire med de siste to colaboksene om bord. Vel inne i Mosjøen marina ble vi møtt av tre menn på brygga. Etter å ha snakket med oss en stund kikket de litt nærmere på båten og stilte oss det samme spørsmålet vi hadde fått to ganger tidligere på turen: ”Er det bare dere to?”

 

Nattseilas ut Vefsnfjorden. Vi er ferd med å legge Mosjøen bak oss!

Første ankerdrammen ble inntatt klokken 4 om morgenen...

Noen timer senere er vi klare for dagens morgentrim!

Fortsatt på vei ut fjorden. Vi seiler for genoa!

På vei inn i Vågsvågen hvor sola skinner på Anastasia.

Jippi, vi seiler mot Lovunden! 

Orangecakes er alltid med:) 

Da vinden døde forsøkte vi oss på fiskelykken...

Lundefugler!!!

Grilling på moloen på Lovunden

På vei opp fjellet!

Utsikt nordover fra toppen av Lovunden.

Kapteinene!

Træna!!

Paradisbukt. Helt nødvendig med et bad her!

Vi seiler mot Dønna igjen.

Takk for oss Lovunden!

Frokost må til før vi hever anker.

Bukta vår på nordøstsiden av Dønna.

Går, går ikke?

Anastasia og Lillesøster er tilbake i Hartøybukta! 

Fortsatt vakreste svaiplassen!

Vårens båteventyr

Seilbåtlivets gleder innebærer en endeløs rekke av prosjekter! Hovedprosjektet denne våren har vært å bytte rekkestøtteføtter på Anastasia, men som alltid oppstår det tusen nye prosjekter underveis når man først begynner å pirke litt til tingene. At ting skal gå enkelt og som planlagt er visst også en utopi!

Påske”ferie”

Vi visste at det ville bli Son all over. Tidlige morgener og sene kvelder. Et pluss var jo sånn sett at butikkene er lukket mye av tiden når det er påske, noe som satte en naturlig begrensning på hvor mye tid vi kunne bruke på diverse handlerunder etter ting vi fant ut at vi manglet underveis.

Første prosjekt var sånn sett å få opp en presenning over vårt innkjøpte vinterstativ. Ikke bare bare med kastevinder ned skaret fra Øyfjellet. Deretter skulle de gamle rekkeføttene av. Det gikk fint helt til vi kom til pushpit og pullpit… de satt så godt i spenn at vi ble nødt til å sage de over for å få de av. Vi var ikke sikre på om det hadde samlet seg noe fuktighet i dekk, så vannstøvsugeren ble koble til for å sjekke. Deretter ble de gamle hullene fylt igjen, slipet og malt. I mellomtiden fikk vi kappet opp planker til å utlaste de nye føttene med. De fleste båter er ikke godt nok utlastet under innfestninger i dekk, noe som over tid kan føre til krakeleringer. For å motvirke dette ble de nye rekkestøtteføttene montert med en plankebit under dekk som dekker et vesentlig større areal enn det en vanlig skive gjør. Det ble askeonsdag kveld og vi syntes at vi stod på stedet hvil. Det regnet inn til tross for forsøk på lappe presenningen flere steder. Ingenting tørket, og vinden rusket i hele båtkrybba og Anastasia. Det var da vi bestemte oss for å la båt være båt noen dager og evakuerte til Lofoten for å klatre (riktignok måtte vi krysse vestfjorden i sørvestlig liten storm først…).

Rigging for første gang!

Den 8. Mai skulle det skje. Jeg sov nesten ikke natta før damen skulle sjøsettes og vi skulle sette opp riggen for første gang. At det var nest siste dag med elevene før de reiste hjem for godt gjorde vel ikke følelsene mindre kaotiske. Men på vannet kom vi, og opp kom masten. Det er ikke mange seilbåter i Mosjøen, så da er det ekstra hyggelig at vi som deler en felles nervøsitet ved sjøsetting kan hjelpe hverandre med mast og vant og stag og alt annet som hører med.

Og så lå hun der. Fortsatt bemerkelsesverdig uferdig i forhold til resten av båtene i havna. I innspurten før sjøsetting ble vi nødt til å konsentrere oss om sånt som måtte gjøres på land. Vask, bunnstoffing, maling polering, skifte av girolje, feste av sinkanode, mest mulig utvendig arbeid. Vi hadde tapet opp rulleforstaget til genoaen (skjønner ikke hva vi tenkte på?) mens den lå på land og måtte bruke litt tid på å vaske masta ren for taperester… vi kom i mål i år også og endelig var vi på vannet. Jubelen var stor da motoren startet på første forsøk!

I midten av mai fikk vi besøk av skipsmekaniker Pedersen (Martins pappa) igjen. Mens jeg var på jobb tilbrakte far og sønn lange dager i motorrommet. En del slitedeler visste vi om. En del slitedeler var det helt greit at ble oppdaget i god (nok) tid. Etter at skipsmekanikeren fløy hjem til Danmark har vi fortsatt på vår evigvarende liste. Her kommer en liten oppsummering av vårens eventyr:

-       Vårvedlikehold av motor med skifte av olje, oljefilter, fint- og grovt drivstoffilter og som sagt en hel masse annet av pakninger og pakkbokser.

-       Malt under mastefot og byttet ledningboks ved masta

-       Trykkteste gassikring, lekasjeteste gassystem og borret nytt hull til gasslangen

-       Tettet hull under ankerrullen i baugen

-       Byttet og satt fast bolter på badeplattform og stige

-       Fått reparert glassluka i salongen etter høstens orkaner

-       Ny blokk til feste av storseilfall

-       Fikset ledningen til lanterna i baugen og til akterlanternen

-       Fikset ledning til lampa i salongen à ble til montere ny lampe

-       Fikset ledning til autopilot

-       Kappet boltene til festepunktene til vantene

-       Fikset minusledningen til instrumentene over lukaàble til rydde opp i strømkaos

-       Byttet pære i akterkahytten

-       Sikaflexet over luka på do

-       Nye isolasjonsmatter i motorrommet

-       Fjernet gammel autopilot, gjøre pent med treplate

-       Festet rekkestøttene i føttene, trukket nye liner og festet rekkenettingen

-       Og til slutt: en skikkelig innvendig vask

Vi er snart i mål og gleder oss til seilene fylles!

  

Presenningen på plass og vi er klar til jobbing i påsken! 

De gamle rekkestøtteføttene skal av!

Og hullene skal fylles igjen og det skal lages nye.

Ikke alt var like lett å få løs

Fuktsuger på plass

Dagene ble lange...

Sliping på gang!

Og tørking!

Kapping av utlastningsplater

Båtkaos!

Nye føtter på plass!

Vi har kommet på vannet!

Og Martin måtte en tur i masta for å hjelpe et fall på plass...

Dagene blir lange for en liten husky også

Med lua på snei... strømfiksing i akterluka

Mototrommet skal få nye isoleringsmatter.

New and shiny!

Kalesjen blir gått over med tante Bornys symaskin

Rekkenetting på gang!

So far so good!

Vi har sola og snart er det sommer!

Den vanskeligste dagen i folkehøgskoleåret er kommet. Den siste tiden har gått så altfor fort. Vi har alle visst hva som skulle skje, men skjøvet det foran oss. Til dagen plutselig er der. Så mange tårer, så mange ord som skal sies, så mange klemmer som skal gis, uten at det likevel kan romme alt det året sammen har gitt oss. I fjor var jeg totalt uforberedt på hele følelsesbergogdalbanen. I år visste jeg hva jeg hadde i vente, men jeg skjønte også kjapt at ett år mer på baken som lærer på Toppen ikke ville utgjøre noen forskjell. Det blir ikke bedre, forteller de som har mer erfaring meg. Det er en del av gamet. Så vi lar det stå til. Det er som om vi befinner oss litt i et vakum, uten at noen av oss helt klarer å ta innover oss rekkevidden av det som skjer. At vi faktisk ikke skal leve sammen her på Toppen mer. At det er på tide å reise videre. Forhåpentligvis litt bedre rustet enn da vi møttes første gang i august. Forhåpentligvis mange minner, erfaringer og venner rikere.

Det er den vanskeligste dagen, men kanskje også en av de fineste. Så utrolig utmattende, men så fint å se hva fellesskapet har betydd. Så fint å oppsummere året, trekke frem høydepunkter, gjenoppleve gode minner. Det har vært et privilegium å få jobbe med så mange fine unge mennesker. Som gir så mye, som vil så mye, som er nysgjerrige og engasjerte. Som leter, som finner, som jubler. Som kommer for å få trøst, men også for å dele høydepunkter.

De siste ukene glemmer vi hvor mye vi har jobbet gjennom året. Hvor mye som ligger bak. Å være folkehøgskolelærer er ikke bare en jobb. For det handler om mennesker, det handler om elevene våre. Og på Toppen jobber det mennesker som er oppriktig glad i elevene sine. Jeg vet at det går over, at vi tilpasser oss ”en ny tilværelse” uten elever. I hvert fall for noen måneder. Men akkurat på en dag som denne virker alt annet langt vekk. Vi lar takknemlighet, vemod, glede og stolthet blande seg i klemmer og tårer. Kjære Toppenelever 13/14: Takk for at vi har fått lov til å være noen for dere dette året!

Personalbandet åpner avslutningen fredagskvelden med "Blurred lines"! 

Idrettsklassen oppsummerer La Santa!

Work@music rocker til siste slutt med egenkomponerte sanger.

Et noe mer preget personale synger "Har du visor min venn" på avslutningsdagen.

Lyd Lys Scene takker for året! 

Teater takker for året!

Work@music takker for året!

Idrett takker for året!

Friluftsliv into the North takker for seg!

"Venner" synges som det aller siste, skjønt det var vanskelig for mange å få frem teksten...

Mange klemmer skal gis!

Friluftslivsgjengen samlet på trappa til gamlebygget! 

Vi sier ikke hadet, vi sier bare vi ses!