Nettene ute

I anledningen av at det er Friluftslivets år i år satte jeg meg et mål ved nyttårstider. Jeg skulle sove ute minst én gang hver uke i hele 2015. Midt i et travelt folkehøgskoleår tenkte jeg at det ville være en god anledning til å slå et slag for det nære friluftslivet. Hverdagsfriluftslivet. Det at man ikke trenger å gå så langt, bestandig. Godkjente uteovernattinger skulle foregå i telt, i gapahuk, under presenning, i lavo eller aller helst under åpen himmel. Det meste var for så vidt greit, så lenge det foregikk ute, og som min samboer har påpekt opptil flere ganger, det er jo jeg selv som lager reglene. Nå nærmer vi oss påske, og snart en fjerdedel av året har gått. Det er på tide å gjøre opp status for første del av Friluftslivets år.

Januar

Av en eller annen grunn er jeg alltid veldig optimistisk ved starten av et nytt skoleår. Ett år gikk vi en ny fjelltrimpost nesten hver ettermiddag de første ukene av skoleåret. Det var en fin måte å få luftet hunden på, og ofte tok vi med oss middagen ut. På ett eller annet tidspunkt blir jeg likevel alltid innhentet av virkeligheten og det blir vanskeligere og vanskeligere å unngå at kveldene blir brukt til planlegging og forberedelse av undervisning. Jeg må innrømme at også i år har ikke nettene ute alltid fått det romantiske skjæret av det enkle, nære og naturskjønne som jeg kanskje så for meg til å begynne med.

I og med at påfunnet kom noe spontant rett over nyttår ble første overnatting ute tilbrakt på balkongen på gården i Grane, en gård vi passet en liten måned i januar. Det var minus 2 grader og lett snø i lufta. Uka etter hadde jeg første tur med elevene til Krutvatnet, og da hytta hadde akkurat nok sengeplasser til elevene valgte jeg igjen verandaen med utsikt over Krutvatnet, fremfor sofaen.

I uke 3 var det duket for åpningen av Friluftslivets år og over hele landet ble befolkningen oppfordret til å tilbringe en natt ute. Kajakk & Klatring elevene på Vefsn Folkehøgskole hadde tatt på seg oppdraget sammen med Helgeland Friluftsråd, og etablerte lavocamp på Grane bygdetun. Det var forholdsvis dårlig vær og elevene måtte ut og dytte tre ganger før vi fikk minibussen ut fra parkeringsplassen på Toppen, men nede mellom trærne på bygdetunet var det lunt og fint.

Uka etter bygde elevene snøklokker på Stavassgården, og for at jeg skulle være i nærheten av de gjennom natta satte jeg opp teltet mitt ved siden av. Uke 5 derimot, var en uke som forsvant og jeg endte opp med å tilbringe lørdag natt ute i hagen til en venninne i Bodø mens vi var på helgekurs i Trener 1 Klatring. 

Februar

Været på Helgelandskysten er uforutsigbart. Jeg har ikke vært her lenge nok til å si om det pågår en endring, men at det til tider er mye vind og regn er det liten tvil om. Det gjør det tidvis utfordrende å finne enkle steder å sove ute i nærområdet når man skal på jobb igjen neste dag. Når det står på som verst gir det helle ikke samme roen å sove ute, og en del ganger gjennom februar har jeg måttet gå noen runder med meg selv. Hva er poenget?

En del av meg sier at selv om det noen uker er et slit, så vil det innimellom gi verdifulle naturopplevelser å tilbringe nettene ute. Noen av ukene vil natten ute være fylt av den roen og tidsløsheten som naturen kan gi meg. En annen del av meg sier at de ukene jeg ikke opplever denne roen og det egentlig er litt en kamp å komme seg ut for en natt, så handler det kanskje like mye om klare å presse seg selv. Om å tåle det som er litt ubehagelig. Om å gjennomføre noe en har satt seg fore. Og i en del tilfeller, om å finne kreative løsninger.

Første uka i februar sov Martin og Aurora sammen med meg nede i Hundreåringen, gapahuken vår i Finnvika. Det var fortsatt etterdønninger etter Ole og det ble en slitsom natt med plussgrader, vind og regn, uten særlig mye søvn. Uka etter ble heldigvis langt bedre. Da var vi på vinterferietur til Gluggvatnan med telt. Det var minus 7 og stjerneklart. I uke 8 tuslet vi ned igjen for å gi Hundreåringen et nytt forsøk, men der fikk vi oss litt av en overraskelse. Det hadde vært enda en storm på besøk og taket hadde blåst av gapahuken. Det ble dermed en natt under åpen himmel. Taket var forholdsvis helt og ble noen dager senere midlertidig løftet på plass av alle elevene på idrett, fitness og kajakk & klatring, og stroppet godt fast. Den siste helga i februar dro vi på tur sammen med Anne, Magne, Sofie og Balder. Vi gikk fra Vesterbukta på Røssvatnet mot Raudvatnet med telt og pulk og hund.

Mars

Vefsn Folkehøgskole bygger nye internat, noe som innebærer at det lille skogsområdet vi hadde oppe på toppen av Toppen er omdannet til en byggeplass. Stor pluss for nye internat, men mindre uteareal i nærområdet og gapahuken etter den tidligere barnehagen er fjernet. Da det igjen var duket for en helg med mye regn og vind tok jeg ikke sjansen på Hundreåringen i Finnvika og hang til slutt opp en hengekøye under halvtaket på Toppen. Så hang jeg der og dinglet meg gjennom natten i vinden.

Fredag den 13. Mars dro vi på Båltur inn mot Stemtjønna på Reinfjellet. Her var jeg i fjor med elevene, så her var det allerede en bålplass. Dessverre kom det en del regn og vind om kvelden, men Martin laget en kreativ løsning med presenningen slik at vi fikk en forholdsvis tørr natt ute. Neste morgen var en av de morgenene hvor det er helt stille og opphold og man bare kan sitte ved bålet i flere timer. I hvert fall inntil vi besluttet oss for å slå til med en tur på Tolvtua før jeg jeg skulle på jobb igjen samme kveld.

Uke 12 har bydd på hele tre uteovernattinger. Onsdag til fredag sendte jeg elevene ut på overlevelsestur. Den første natten skulle de tilbringe på egenhånd i to lag, mens natt to skulle de komme frem til et sjekkpunkt hvor vi skulle ha felles leir. Det var innmari dårlig timing å ende opp med matforgiftning samme dag, men med god hjelp fra min bedre halvdel og min andreårselev kom vi i havn. Da magen hadde roet seg utpå kvelden dro jeg ut og sov sammen med elevene. I helgen bega vi oss innover i Lomsdal-Visten sammen med seks gode venner. Ved Finnbruhaugen etablerte vi base camp for de neste dagene, og lørdag bød på topptur til Litlskardtinden. Søndag morgen våknet vi med til snø og sludd, som etter hvert gikk over i regn. Men vi var godt fornøyde med å ha hatt opphold og bål de to foregående dagene.

Ett kvartal av 2015 er passert og påsken står for døren. Jeg tror at min oppsummering av nettene ute så langt er at tilgangen til et rolig nærområde har mye å si for om natten ute gir det påfyllet den har potensiale for å gi. Så langt er helgeturene hvor vi har måttet gå en bit på ski først som har gitt de største opplevelsene. Forhåpentligvis blir det annerledes når været faller til ro i lavlandet også. 

Første natta ute i det nye året.

En urolig natt i Hundreåringen.

Neste gang vi kom ned i Finnvika hadde taket blåst av Hundreåringen.

Taket var rimelig helt, men krever nok noen arbeidstimer til våren!

  

På vei mot Raudvatnet.

På tur sammen med Magne, Sofie, Anne og Balder.

God stemning i teltet med fem mennesker og to hunder.

Teltet til familien Krutnes.

Båltur til Stemtjønna.

Martins spesial gapahuk av presenning.

Lunsjpause på vei til Tolvtua.

  

Nordlyset danset i Lomsdal Visten.

Klare for topptur til Visttindan

Vistmannen

Vistmannen og Magnemannen.

Akka og Pelle er fine turkompiser.

Pelle og Carl

Torhild, Akka og Lise

Dramatiske landskapsformasjoner i isen.

På vei opp mot Litlskardtind.

Toppen av Litlskardtind og white out.

Pannekaker på bål til forrett!

Det kom litt snø i løpet av siste natta!

Vinterferiehelg

 

Det ble en av de turene hvor man på forhånd gjerne skulle hatt mer tid og tenker at to dager er litt i korteste laget, men hvor du, når turen er ferdig, sitter igjen med en følelse av at du har vært på tur i mye lenger tid. Det er en god følelse.

Noen uker går igjen fra år til år på Toppen. Uke 7 er en sånn uke (å planlegge ut i fra uker, og ikke datoer, har jeg fått høre at er et lærerfenomen. Jeg bøyer meg for det, og lar meg gli inn i rekkene av de som deler året og livet inn med ukenummer). De tre første dagene i uke 7 reiser hele skolen til Hemavan, ett av Sveriges beste alpinanlegg. Riktignok gjorde etterdønningene etter Ole at årets tur var preget av mye regn og vind, men elevene overrasket oss gang på gang og mange holdt det gående i bakken til tross for at de var gjennomvåte etter én tur. Etter Hemavan kom vi hjem til fire dager vinterferie. Opprinnelig. Jeg innså kjapt at jeg var nødt til å ta igjen en del jobbrelaterte saker torsdag og fredag, men lørdag og søndag da skulle vi på tur!

Det ble en av de turene hvor man på forhånd gjerne skulle hatt mer tid og tenker at to dager er litt i korteste laget, men hvor du, når turen er ferdig, sitter igjen med en følelse av at du har vært på tur i mye lenger tid. Det er en god følelse. Mange har inntrykk av at mørketida i Nord Norge varer til langt ut i mai, men sånn er det heldigvis ikke. Dessuten bor vi jo forholdsvis langt sør i nord. Det går mot lysere dager, og selv om januarlyset har sin sjarm så er det like deilig hvert år når sola begynner å varme igjen. Lunsjpausene blir lengre og lengre.

Lørdag morgen pakket vi ski og pulk og hund i bilen og satte kursen for Haustreisen nok en gang. I dette området var jeg på tur med fjorårets friluftslivselever og her bruker snøen å være fin. Dagens mål var hytta til Torhild ved Gluggvatnet. Dit var det litt over en mil, og vi hadde god tid. Sola i skisporet skulle nytes til fulle. Vi fikk tilbud om å overnatte inne i hytta, men valgte å sette opp vår egen bolig, blant annet for å gjøre Aurora enda mer teltvant. Hun har dessverre mistet mye av pelsen sin i det siste, men fant seg godt til rette mellom oss under Martin sin dunjakke.

Vi hadde tatt med oss skiseil og håpet på vind nok til å leke litt på vannet, men da vi stod opp søndag morgen var det ingen bevegelse i teltet. Vi bestemte oss for å sette igjen pulk og ta med dagstursekker på skitur. Det var nydelige forhold med sol, hvite flater og nydelig løssnø. I skogen var snøen akkurat så dyp at vi kunne la Aurora gå fritt, hun gikk uansett ingen andre steder enn i sporene våre. Etter en noe sen lunsj i solveggen var vi klare for å returnere til parkeringen, men vi var nødt til å sjekke om den lille brisen i lufta var nok til å fylle våre små skiseil. Det viste seg å være akkurat nok til å frakte oss et stykke utover Gluggvatnet, men ikke helt nok til å krysse mot vinden. Like fullt var det en deilig avslutning på vinterferiedagene. Det ble mørkt før vi hadde tilbakelagt distansen ned til bilen, enormt fornøyde med utnyttelsen av to dager ferie.

Vi er klare for dagens etappe opp til Gluggvatnan!

 

Lunsjpause og sol!

 

   

 

Nattens bolig klar til innflytting!

Aurora fikk låne hundehuset til Akka...

Vi fikk tilbud om å sove inne, men foretrakk til Auroras fortvilelse teltet...

Martin og Aurora tidlig om morgenen i teltet!

To arbeidsjern på tur!

Torhild og Akka i fint driv!

Våre fire venner på vei over Fisklausvatnet

Nok løssnø til at Aurora ikke går andre steder enn i sporet vårt!

Vi måtte teste skiseilene på Nedre Gluggvatnet før vi dro hjem..

Kanskje ikke helt nok vind...

På vei hjemover igjen etter nydelige vinterferiedager.

Vi rakk nesten ned til bilen før mørket kom!

Vintertur til Stavassdalen

Tusen tanker for gjennom hodet mitt i det jeg så at hun falt. Jeg håpet hun ville reise seg igjen, men jeg så på vridningen på kneet da hun hekta skien at det kom ikke til å skje. Jeg kjørte ned til henne så fort jeg kunne, og klassens første (litt for ekte) leksjon i førstehjelp på vinterfjellet var i gang.

Årets første linjeuke startet med et hyggelig gjensyn med Knut Berntsen fra Polarsirkelen Friluftsråd/Høgskolen i Nesna og Stein P. Aasheim, som holdt foredrag for oss om livets muligheter. Og hva passet vel bedre enn å legge ut på kveldens økt med ski, pulk og hodelykt etter å blitt inspirert av livet på Austfjordneset og turer til Grønland og Antarktis? Selv om det nå er tredje gangen jeg hører på Stein P. sammen med elevene (og han mener jeg snart kunne holde foredragene selv) så er det alltid en glede å høre han fortelle om sine erfaringer og eventyr.

Forrige uke hadde vi tørket mat og forberedt utstyr og etter en myk start inne var elevene på Kajakk og Klatring nå klare for å besøke Stavassdalen. Vi hadde leid Stavassgården som base og dette vil bli den første lengre turen jeg var sammen med klassen etter at jeg kom tilbake til Toppen over jul. Det ble sent før vi kom oss av sted. Man kan forberede så godt man bare vil, til elevenes første vintertur kommer det alltid små justeringer, men endelig var vi underveis. Og hva er vel bedre enn å komme frem og fyre opp i ovnen? Fem dager skulle vi være her sammen. Helt uten dekning eller andre forstyrrelser utefra. Men akkurat det med å være uten dekning er både en velsignelse og noen få ganger dessverre litt besværlig.

Neste dag tittet sola så vidt frem bak fjellene, og vi bestemte oss for å bevege oss opp i fjellsidene på en liten topptur. Bjørkeskogen til å begynne med var baskete, men etter hvert ble det bedre. Da vi kom litt opp i høyden kom også vinden og det ble kjøligere. Etter en liten stund stod vi på en topp med en varde og så ned i Stavassdalen. Noen ville snu og noen ville videre, og vi hadde en samtale om hvorfor jeg ikke vil dele dem så lenge jeg kun var én lærer med på tur. Hvis noe skulle skje ville jeg være der. Vi bestemte oss for å snu og elevene begynte å kjøre nedover én etter én. Da skjedde nettopp det som var grunnen til at jeg ikke deler de når vi er på en tur av dette slaget i dette området.

Det var vanskelig å vurdere hvor omfattende skaden var. På en skala fra 1 til 10 hvor vondt har du da, spurte jeg. 7, svarte hun. Men jeg var vel vitende om at hun er en jente med høy smerteterskel. Jeg kunne konstatere at skaden ikke var livstruende. Det var nedkjølingen som kunne komme til å bli det kritiske. Vi var på fjellet og det blåste friskt. Elevene var kjempeflinke og gjorde som jeg sa med liggeunderlag, dunjakker, ullgensere, tre vindsekker, varmeflaske i mageregionen, varmt å drikke og bygging av levegg. Etter hvert som timene kom og gikk fikk jeg også to til å legge seg på hver side av henne i vindsekken for å holde henne varm. De utviklet etter hvert en rullering på å ta økter i vindsekken for at alle innimellom kunne komme opp og løpe en tur eller være med å leke alle de lekene vi kunne komme på. Selv løp jeg skytteltrafikk opp og ned fra en forblåst topp i nærheten hvor jeg hadde dekning.

Etter å ha forsøkt å la henne belaste foten (uten positivt resultat) besluttet jeg meg for å ringe for å høre om det var noen mulighet for å få assistanse til å få henne ned fra fjellet. Klokken nærmet seg to på ettermiddagen da skaden skjedde. Hovedredningssentralen vurderte det slik at de ville sende Røde Kors med scooter og ski for å hjelpe oss, men noe skjedde underveis og det kom aldri noen fra den kanten.

Jeg hadde allerede sagt i første samtale at de ikke ville komme opp med scooter den veien vi hadde gått, men at det kanskje fantes en annen vei rundt om de spurte noen som var mer lokalkjente? Skulle jeg ha sendt noen elever ned etter en pulk? Hva om noe skjedde de på veien? Det var dekning der vi var, men ikke noen hundre meter lenger ned. Hva om vi begynte å flytte henne og situasjonen forverret seg? Det ville ta mellom to og tre timer å hente en pulk fra hytta. Vi hadde igjen to timer med dagslys. Elevene gikk i gang med å bygge en skikjelke i stedet. Kanskje vi kunne forflytte oss ned i dalen og heller møte Røde Kors der? Jeg hadde løpende kontakt med politiet og etter hvert HRS, og foreslo for de at vi kunne prøve å ta oss ned i dalen selv. Av politiet fikk vi beskjed på å holde oss der vi var.

Hvis jeg hadde visst at det skulle gå så lang tid, ville jeg ha vurdert det annerledes da? Man rekker å tenke fryktelig mange tanker i løpet av fem timer på vinterfjellet og følelsene går i en voldsom berg- og dalbane. Jeg er særdeles takknemlig for at vi har muligheten for å få assistanse selv i de mest grisgrendte strøk av landet og betaler mitt medlemskap i luftambulansen med glede. Men så er det dette med å ikke bruke ressursene unødvendig. Kunne vi klart dette selv? Løst det det på en annen måte? Samtidig så handler det om elevene mine, om sikkerheten til en gruppe som jeg har ansvaret for. Selvsagt vil jeg gjøre alt jeg kan for å ivareta den. Og jeg stoler fullt og helt på at når jeg ringer og spør om det mulig å få noe assistanse så vurderer og prioriterer HRS sine ressurser.

I ettertid er jeg også overbevist om at det var best for henne å bli hentet med helikopter. Da jeg returnerte til Toppen ved slutten av uka med resten gjengen fikk vi vite at ankelen var brukket og hun hadde revet leddbånd og korsbånd delvis av. Vi skulle nok klart å få henne ned igjennom det bratte bjørkebeltet, men det ville ikke vært smertefritt og det ville tatt lang tid. Til slutt vurderte tydeligvis også HRS at nå var det nok venting, og sendte et helikopter til oss. Klokka ble halv ni på kvelden før elevene og jeg kunne ta oss forsiktig, forsiktig ned til hytta. Og klokka ble nærmere midnatt før middagen var ferdig og vi kunne krype i posene.

Preget av gårsdagens hendelser hadde vi en rolig morgen dagen derpå med debriefing. Men deretter ristet vi på oss og gikk ut for å bygge nattens boliger i form av snøklokker. Nest siste dag på tur hadde vi en liten teoriøkt om snø og skred, og deretter søk og redning ute i snøen. Etter en innholdsrik og lærerik uke var vi klare for å sette skituppene mot minibussen og Toppen. I år som i fjor på denne tiden av året måtte det riktignok til en god stund med startkabler før bussen sa seg villig til å frakte oss tilbake til folkehøgskolen. Men i år var vi bedre forberedt og hadde både jump starter og gode venner med startkabler i nærheten!

Kajakk og Klatring gjengen klare for fem dager i Stavassdalen.

Stavassgården.

Vi er klare for dagens topptur!

Teknisk!

Hjemmelagde og selvkomponerte lunsjposer!

Vi har kommet oss et stykke opp fra dalen og inn i nasjonalparken!

Sånn så det ut da to og to elever byttet på å holde hun som skadet seg varm!

Vi tar de første spadetakene til det som skal bli nattens snøbolig!

Det nærmer seg en snøklokke!

To små snøklokker er klare for innflytting!

Deilig og lunt inne i snøen mens vinden tar tak ute!

 

Mens elevene sov i snøklokke sov jeg i et telt ved siden av.

Stavassgården by night!

Elevene får kjenne på hvordan det er å være begravd under snøen.

Øvelse i søk og redning ved skred.