Reisens pedagogikk

Om en uke reiser jeg til Canada med 16 elever fra Vefsn Folkehøgskole. Siden jul har Canada og jeg hatt et tett forhold og daglig har jeg jobbet med planlegging av program, informasjon, bookinger av transport, av campsites og av utstyr og samarbeid med et Canadisk universitet. Jeg føler etter hvert at jeg kan starte mitt eget reisebyrå med friluftlivsturer til Canada. Og det er vel der paradokset kommer inn.

Fortsatt går diskusjonene om lange utenlandsreiser i folkehøgskolen. Hører det hjemme innenfor folkehøgskolepedagogikken? Hvordan unngår vi at folkehøgskolen ender opp som reiseselskap? Selger vi sjelen vår (folkehøgskolesjelen) i markedsføringsdesperasjon?

Per dags dato er kanskje ikke spørsmålet om reiser har en plass i folkehøgskolen. Spørsmålet blir heller hvilken rolle reiser skal ha i folkehøgskolen. Det finnes mange måter å reise på, og velger vi å reise med elevene er vår oppgave er å gjøre reisen til en del av folkehøgskolepedagogikken. En del av dannelsesreisen. En reise med mer substans enn bare ”been there done that”.

Jeg tror mange unge drømmer om å reise, om å oppleve nye kulturer, se et annet land og møte nye mennesker. Dette vet også folkehøgskolene å utnytte i sin markedsføring. For mange som nettopp er ferdig på videregående står jo valget mellom det å jobbe og reise eller å gå et år på folkehøgskole. Tenk å både kunne reise og gå på folkehøgskole!

I dagens samfunn hvor så å si alt av meninger og tanker har potensiale for å havne på sosiale medier krever det mot å driver danning. I folkehøgskolen må vi tørre å stå i det, som man sier. Tørre å ta kampene og møte elevene på gode og dårlige dager. Tørre å gi konstruktive tilbakemeldinger når det trengs og klemmer når det trengs. Vi må rett og slett tørre å være upopulære voksne innimellom, med håp om at bare vi står han av så kommer vi styrket ut på den andre siden, både elevene og vi. De sosiale mediers forbannelse innebærer at mange kanskje kvier seg for å gå inn i diskusjonene, med frykt for at følelsesladde ytringer om vedkommende eller skolen skal bli spredd for alle vinder. Vi taper sjelen vår som folkehøgskole om vi lar være å bry oss fordi vi er redde for negativ omtale på facebook, men det er en høyst reell problemstilling.

Når vi skal markedsføre oss som folkehøgskole så gjelder de samme markedsføringsmekanismer for oss som for andre. Vi har et produkt som vi selv er stolte av og mener bør appellere til mange. I markedsføringen er vi en bedrift og noen velger å satse på reisemål for å tiltrekke seg flere unge. Det er ikke så lett å markedsføre det som egentlig er folkehøgskolens kjerneverdier, i mange tilfeller klarer verken vi eller tidligere elever å beskrive godt nok hvorfor folkehøgskolen har betydd så mye for de som har gått her. Hvordan skal vi da forvente at det kommer frem på en énsides PDF? Kanskje må vi bare avfinne oss med at det vi markedsfører er bare en brøkdel av det elevene får? Og kanskje er ikke det de trodde ville være det viktigste da de søkte på en linje det som ender opp med å ha betydd mest for de. For selv om vi må tenke som en bedrift i markedsføringen, så er vi folkehøgskole når elevene kommer.

Dersom vi klarer å holde fast på at vi er folkehøgskole når vi er på reise også så får det kanskje heller være at noen mener folkehøgskolekatalogen ser ut som et reisemagasin. Jeg mener at det å reise nettopp som folkehøgskoleklasse gir en ekstra dimensjon til turen fremfor å være en vennegjeng på tur eller eventuelt melde seg på en reise med en ukjent gruppe. Å være i et fremmed land som gruppe gjør noe med gruppa. I løpet av de tre ukene vi skal være sammen i Canada, bo og leve tett oppå hverandre i telt, spise måltider sammen og være på ulike friluftslivsturer sammen, vil vi høyst sannsynlig få se de fleste sidene av hverandre. Det er mye læring i å finne gode løsninger for at hele gruppa skal trives sammen. Litt som når vi er ute i naturen ellers må vi stole på hverandre og jobbe sammen, men nå kommer det å være på reise sammen i et fremmed land i tillegg.

Ofte inneholder reisene mine flere lengre transportetapper. Det gir tid til å filosofere og tid til å reflektere over opplevelsene og inntrykkene. Jeg trives med lange reiseetapper, det gir anledning til å komme i takt med tiden igjen. Hver gang jeg reiser oppdager jeg noe nytt ved meg selv. I møte med et annet land og en annen kultur speiler jeg meg selv og det norske samfunnet. Det er viktig å kjenne sitt eget land, og i oppveksten besøkte vi så å si alle landets fylker sammen med pappa. Men det er også viktig å kjenne på følelsen av å være gjest i et annet land. Det beriker og utvider perspektivet. Og det forteller noe om hvordan vi selv er vertskap når noen kommer på besøk til oss. Å reise innebærer også å oppdage hjemme.

Jeg kommer fra en ”reisefamilie” og muligens er jeg inhabil i denne saken. Jeg reiste alene til India da jeg var 17 år, jeg har en tante som har reist jorda rundt alene 2 ganger, en far som jobber med norsk reiseliv og jeg har besteforeldre som kjørte fra Sør Afrika til Danmark i en Land Rover for 60 år siden. Jeg valgte å reise et halvt år etter videregående i stedet for å gå på folkehøgskole. Og selv om jeg aldri vil få det elevene får igjennom et år på Toppen, så lærte jeg mye ved å dra av sted et halvt år på egenhånd i Latin Amerika. Jeg er kanskje arvelig belastet, men ikke alle unge i dag er det. Og mange av de ønsker å oppleve verden, men synes det skummelt å gjøre det på egenhånd. De siste to årene har jeg reist sammen med friluftslivselevene på Toppen, og jeg vet at flere av elevene aldri ville ha foretatt en slik reise på eget initiativ. For noen elever var det deres første utenlandsreise noen sinne. Langt vekk fra pakkereiser og charterturisme håper jeg at elevene ser at det finnes andre alternativer og at det er de selv som bestemmer hvordan de velger å reise.

Fortsatt møter jeg utsagn om at det er ikke lange utenlandsreiser folkehøgskoleelever vil ha. Til tross for at jeg tar med meg en fjerdedel av skolen på tur og det stod flere på venteliste. Og det er nok ikke slik at alle folkehøgskoleelever vil reise. Det er derfor heller ikke sånn at alle skal ut og reise. Men vi må i det minste slutte å bruke hva vi tror elevene vil og ikke vil som argument. Slik jeg ser det er det viktigste argumentet heller i forhold til bærekraft. Er det miljømessig forsvarlig å fly folkehøgskoler langt av sted og i noen tilfeller flere ganger i løpet av et år?  Fortsatt er det mange folkehøgskoler som har mye å hente på miljøfronten og det er tema det er verdt å diskutere med elevene når vi velger å ta de med på reise. 

Bildene er fra en forberedelsestur for Canada som jeg hadde sammen med elevene i vår! 

 

8 dager påsketur i Børgefjell

Bosatt langt fra familie blir det ofte til at ferier deles opp og vi prøver fortvilet å rekke over litt for mye. Denne påsken hadde jeg bestemt meg for at det skulle bli annerledes og planla en lengre tur med pulk og telt. Værmeldingen avgjorde at vi skulle trekke innover i landet og valget falt til slutt på Børgefjell nasjonalpark.

Børgefjell eller Byrkije nasjonalpark er Norges nest eldste nasjonalpark og ble opprettet i 1963. Hensikten er først og fremst å verne landskapet mot inngrep, og ulikt en rekke andre nasjonalparker i Norge er det ikke meningen at det skal tilrettelegges for friluftsliv. Du møter ingen rødmerking i Børgefjell, og det er få hytter. Noen steder er det spor etter fortsatt reindrift, men på vinteren er de fleste andre kulturminner gjemt under snøen. Børgefjell er en nasjonalpark først og fremst for naturen: for fjellreven, for snøugla og for plantene som lever der. Når vi kommer på besøk må vi oppføre oss deretter. Det finnes mange steder man kan gå om man ønsker liv og røre, godt opptråkkede løyper og oppvarmede hytter. I Børgefjell får du stort sett være alene med naturen. Her er du ydmyk gjest i et område som til tider er værhardt.

Palmesøndag kom med gråvær og regn. Det var meldt MYE vind i fjellene, og vi drøyde med å komme oss av sted. Leiren ble til slutt lagt nede i Simskardet sammen med Torhild og Carl. De skulle også på tur i Børgefjell, og da vi vinket farvel til de neste morgen gikk det en uke til vi så mennesker igjen. De dro innover Rørskardet og selv kravlet vi oss oppover Simskardet. Føret var umulig og jeg var igjennom hele registeret av smurning og feller før vi kom opp til Simskardvatnet og verden ble skjønn igjen. Først nå følte jeg at vi var kommet ordentlig inn i Børgefjell, og vi la leir nord for Nedre Båttjønna.

Neste dag smøg vi oss oppover langs Tverrelva og forbi Cevlarfjellet før vi slapp oss ned østover mot Ranseren. Herfra hadde vi opprinnelig tenkt oss sørvestover mot Store Børgefjell, men vi falt for fristelsen til å ta en svipptur om Sverige. Problemet var bare at vi manglet en bit av terrenget på kartet. Og jeg hadde bare norske kart på GPSen. Skulle vi ta sjansen på å legge ruta i et hvitt felt noen kilometer, og satse på at det var sikt og ingen store hindringer der vi hadde tenkt oss å gå? Vi lot det stå til og peilet oss inn i den retningen vi skulle. Over Jetnamsvatnet igjen vestover, men her var vi veldig i tvil. Ville det gå an å komme seg opp skardet for enden av vannet? På kartet så det fint ut, men i virkeligheten så det ut som om det hang skavler over alt. Heldigvis ble det bedre når vi kom litt nærmere, og det var uproblematisk å ta seg oppover. Her la vi turens høyeste camp på 1000 moh. Vi våknet begge to i tretiden på natta av at vinden hadde tatt seg opp, og vi sendte en vennlig tanke til leveggen vi bygde i går. Jeg var overmåte fornøyd med å ha fått tørket sålene til skiskoene ved å putte de inni en ullsokk rundt nalgeneflasken med kokende vann. Lykke! Ellers blir alt tørket og holdt varmt på kroppen: kortfeller, små votter, GPS, Gopro, snickerskake, solkrem, dopapir, antibac, det er utrolig hva som får plass. Dagens fuktige sokker henges på skuldrene og er både tørre og varme neste morgen.

Vi startet med heftig motvind opp nok et skar som så håpløst ut på avstand. Lyset var flatt og det var vanskelig å vurdere. Vi tok med pulk og hund bortover og fant ut at det gikk an å komme seg opp samtidig som vi unngikk skavlene rundt, men vi måtte på med langfeller og så kjempe vi oss oppover. Etter frisk start på dagen gikk resten av turen til Virmadalen som en lek. Etter det forblåste høyfjellet var det nydelig å komme ned i fjellbjørkeskogen til sol og etter hvert vindstille. Soveposer og telt ble tørket og det var deilig å kunne ha fingrene ute av vottene. Men klarvær betyr også gjerne kaldere netter og de to neste nettene krøp gradestokken ned mot minus 15. Månen lyste opp hele landskapet og Cassiopeia fulgte meg over himmelen.  Det føltes mer som februar enn som april og påske. Det glitret i snøen og blå swix satt godt selv med pulk på slep. Føttene er kalde inntil vi har gått den første timen, men sola varmer godt utpå dagen.

Virmadalen er en vakker dal, og fra nordenden ser du utover Namsvatnet. Vi la turen om Jengelen og siste leir på turen var helt i sørenden av Dorrekskardet. Da vi våknet var det sol og vindstille, en kontrast til vinden og gråværet som møtte oss ved utløpet av Rørskardet litt senere på dagen.

Når jeg ser på bildene våre fra turen ser jeg to slags bilder. Enten er det bilder av oss som går, eller så er det bilder av teltet og nattens leir. Det er for så vidt ganske beskrivende for påskens tur, uten at det har vært monotont av den grunn. Teltlivet har bydd på spill, bøker, strikking, gode middager, påskeegg og portvin. Og landskapet i Børgefjell er vakkert ut over alle grenser. Vi hadde sol og sikt nesten alle dagene, og er godt fornøyde med vår beslutning om å reise innover i landet denne påsken.

Børgefjell nasjonalpark dekker et område på 1447 kvadratkilometer. Av en eller annen grunn har jeg sett for meg at den er langt større. Du kan fint gå fra vest til øst på 2-3 dager. Til tross for at Norge i dag har langt mindre villmark og langt mindre urørt natur enn i 1910 er Zappfe fortsatt like aktuell. Vi lar han få siste ord denne påsken: ”Inntil 1910 var det kanske en oppgave at ”åpne fjeldet”. I da gjelder det tvert imot å lukke det lille som er igjen. De aller siste reserver. Ikke for virkelige venner. Men for alt som heter ingeniører og restaurantforbund.” (Zappfe: ”Farvel Norge”). 

Pakking til 8 dagers tur.

Klare for avmarsj fra Fiplingdalen.

Leiren settes opp overnfor Nedre Båttjønna.

Kvigtinden.

Aurora har fortsatt for lite pels og tilbringer pausene på pulken!

Klar for dagens etappe over Ranseren.

Mye vind, så vi spiste lunsj bak en hytte i Sverige.

Martin er udiskutabelt mesterkokken!

Teltliv!

Martin begynte plutselig å blø neseblod på turen opp fra Jetnamsvatnet.

Luehår og solkrem...

Leir ved Såålejaevrie.

På vei vestover igjen!

Ned Sapmanndalen mot Virmadalen.

Leir i vakre Virmadalen.

Vi deler en øl i sola.

Og en appelsin!

Kalde, klare netter.

Aurora har fått låne en kløv av Torhild!

Teltet hadde fått en liten revne som måtte sys før natten.

Påskeegg!

Aurora kikker innover Børgefjell før vi begir oss ut Dorekkskardet og Rørskardet.

Vi nærmer oss Simskardet igjen.

Slitte innervotter etter påsketuren!

Luesveis og solbrilleskille! Gledelig påske!