Vinterferiehelg

 

Det ble en av de turene hvor man på forhånd gjerne skulle hatt mer tid og tenker at to dager er litt i korteste laget, men hvor du, når turen er ferdig, sitter igjen med en følelse av at du har vært på tur i mye lenger tid. Det er en god følelse.

Noen uker går igjen fra år til år på Toppen. Uke 7 er en sånn uke (å planlegge ut i fra uker, og ikke datoer, har jeg fått høre at er et lærerfenomen. Jeg bøyer meg for det, og lar meg gli inn i rekkene av de som deler året og livet inn med ukenummer). De tre første dagene i uke 7 reiser hele skolen til Hemavan, ett av Sveriges beste alpinanlegg. Riktignok gjorde etterdønningene etter Ole at årets tur var preget av mye regn og vind, men elevene overrasket oss gang på gang og mange holdt det gående i bakken til tross for at de var gjennomvåte etter én tur. Etter Hemavan kom vi hjem til fire dager vinterferie. Opprinnelig. Jeg innså kjapt at jeg var nødt til å ta igjen en del jobbrelaterte saker torsdag og fredag, men lørdag og søndag da skulle vi på tur!

Det ble en av de turene hvor man på forhånd gjerne skulle hatt mer tid og tenker at to dager er litt i korteste laget, men hvor du, når turen er ferdig, sitter igjen med en følelse av at du har vært på tur i mye lenger tid. Det er en god følelse. Mange har inntrykk av at mørketida i Nord Norge varer til langt ut i mai, men sånn er det heldigvis ikke. Dessuten bor vi jo forholdsvis langt sør i nord. Det går mot lysere dager, og selv om januarlyset har sin sjarm så er det like deilig hvert år når sola begynner å varme igjen. Lunsjpausene blir lengre og lengre.

Lørdag morgen pakket vi ski og pulk og hund i bilen og satte kursen for Haustreisen nok en gang. I dette området var jeg på tur med fjorårets friluftslivselever og her bruker snøen å være fin. Dagens mål var hytta til Torhild ved Gluggvatnet. Dit var det litt over en mil, og vi hadde god tid. Sola i skisporet skulle nytes til fulle. Vi fikk tilbud om å overnatte inne i hytta, men valgte å sette opp vår egen bolig, blant annet for å gjøre Aurora enda mer teltvant. Hun har dessverre mistet mye av pelsen sin i det siste, men fant seg godt til rette mellom oss under Martin sin dunjakke.

Vi hadde tatt med oss skiseil og håpet på vind nok til å leke litt på vannet, men da vi stod opp søndag morgen var det ingen bevegelse i teltet. Vi bestemte oss for å sette igjen pulk og ta med dagstursekker på skitur. Det var nydelige forhold med sol, hvite flater og nydelig løssnø. I skogen var snøen akkurat så dyp at vi kunne la Aurora gå fritt, hun gikk uansett ingen andre steder enn i sporene våre. Etter en noe sen lunsj i solveggen var vi klare for å returnere til parkeringen, men vi var nødt til å sjekke om den lille brisen i lufta var nok til å fylle våre små skiseil. Det viste seg å være akkurat nok til å frakte oss et stykke utover Gluggvatnet, men ikke helt nok til å krysse mot vinden. Like fullt var det en deilig avslutning på vinterferiedagene. Det ble mørkt før vi hadde tilbakelagt distansen ned til bilen, enormt fornøyde med utnyttelsen av to dager ferie.

Vi er klare for dagens etappe opp til Gluggvatnan!

 

Lunsjpause og sol!

 

   

 

Nattens bolig klar til innflytting!

Aurora fikk låne hundehuset til Akka...

Vi fikk tilbud om å sove inne, men foretrakk til Auroras fortvilelse teltet...

Martin og Aurora tidlig om morgenen i teltet!

To arbeidsjern på tur!

Torhild og Akka i fint driv!

Våre fire venner på vei over Fisklausvatnet

Nok løssnø til at Aurora ikke går andre steder enn i sporet vårt!

Vi måtte teste skiseilene på Nedre Gluggvatnet før vi dro hjem..

Kanskje ikke helt nok vind...

På vei hjemover igjen etter nydelige vinterferiedager.

Vi rakk nesten ned til bilen før mørket kom!

Vintertur til Stavassdalen

Tusen tanker for gjennom hodet mitt i det jeg så at hun falt. Jeg håpet hun ville reise seg igjen, men jeg så på vridningen på kneet da hun hekta skien at det kom ikke til å skje. Jeg kjørte ned til henne så fort jeg kunne, og klassens første (litt for ekte) leksjon i førstehjelp på vinterfjellet var i gang.

Årets første linjeuke startet med et hyggelig gjensyn med Knut Berntsen fra Polarsirkelen Friluftsråd/Høgskolen i Nesna og Stein P. Aasheim, som holdt foredrag for oss om livets muligheter. Og hva passet vel bedre enn å legge ut på kveldens økt med ski, pulk og hodelykt etter å blitt inspirert av livet på Austfjordneset og turer til Grønland og Antarktis? Selv om det nå er tredje gangen jeg hører på Stein P. sammen med elevene (og han mener jeg snart kunne holde foredragene selv) så er det alltid en glede å høre han fortelle om sine erfaringer og eventyr.

Forrige uke hadde vi tørket mat og forberedt utstyr og etter en myk start inne var elevene på Kajakk og Klatring nå klare for å besøke Stavassdalen. Vi hadde leid Stavassgården som base og dette vil bli den første lengre turen jeg var sammen med klassen etter at jeg kom tilbake til Toppen over jul. Det ble sent før vi kom oss av sted. Man kan forberede så godt man bare vil, til elevenes første vintertur kommer det alltid små justeringer, men endelig var vi underveis. Og hva er vel bedre enn å komme frem og fyre opp i ovnen? Fem dager skulle vi være her sammen. Helt uten dekning eller andre forstyrrelser utefra. Men akkurat det med å være uten dekning er både en velsignelse og noen få ganger dessverre litt besværlig.

Neste dag tittet sola så vidt frem bak fjellene, og vi bestemte oss for å bevege oss opp i fjellsidene på en liten topptur. Bjørkeskogen til å begynne med var baskete, men etter hvert ble det bedre. Da vi kom litt opp i høyden kom også vinden og det ble kjøligere. Etter en liten stund stod vi på en topp med en varde og så ned i Stavassdalen. Noen ville snu og noen ville videre, og vi hadde en samtale om hvorfor jeg ikke vil dele dem så lenge jeg kun var én lærer med på tur. Hvis noe skulle skje ville jeg være der. Vi bestemte oss for å snu og elevene begynte å kjøre nedover én etter én. Da skjedde nettopp det som var grunnen til at jeg ikke deler de når vi er på en tur av dette slaget i dette området.

Det var vanskelig å vurdere hvor omfattende skaden var. På en skala fra 1 til 10 hvor vondt har du da, spurte jeg. 7, svarte hun. Men jeg var vel vitende om at hun er en jente med høy smerteterskel. Jeg kunne konstatere at skaden ikke var livstruende. Det var nedkjølingen som kunne komme til å bli det kritiske. Vi var på fjellet og det blåste friskt. Elevene var kjempeflinke og gjorde som jeg sa med liggeunderlag, dunjakker, ullgensere, tre vindsekker, varmeflaske i mageregionen, varmt å drikke og bygging av levegg. Etter hvert som timene kom og gikk fikk jeg også to til å legge seg på hver side av henne i vindsekken for å holde henne varm. De utviklet etter hvert en rullering på å ta økter i vindsekken for at alle innimellom kunne komme opp og løpe en tur eller være med å leke alle de lekene vi kunne komme på. Selv løp jeg skytteltrafikk opp og ned fra en forblåst topp i nærheten hvor jeg hadde dekning.

Etter å ha forsøkt å la henne belaste foten (uten positivt resultat) besluttet jeg meg for å ringe for å høre om det var noen mulighet for å få assistanse til å få henne ned fra fjellet. Klokken nærmet seg to på ettermiddagen da skaden skjedde. Hovedredningssentralen vurderte det slik at de ville sende Røde Kors med scooter og ski for å hjelpe oss, men noe skjedde underveis og det kom aldri noen fra den kanten.

Jeg hadde allerede sagt i første samtale at de ikke ville komme opp med scooter den veien vi hadde gått, men at det kanskje fantes en annen vei rundt om de spurte noen som var mer lokalkjente? Skulle jeg ha sendt noen elever ned etter en pulk? Hva om noe skjedde de på veien? Det var dekning der vi var, men ikke noen hundre meter lenger ned. Hva om vi begynte å flytte henne og situasjonen forverret seg? Det ville ta mellom to og tre timer å hente en pulk fra hytta. Vi hadde igjen to timer med dagslys. Elevene gikk i gang med å bygge en skikjelke i stedet. Kanskje vi kunne forflytte oss ned i dalen og heller møte Røde Kors der? Jeg hadde løpende kontakt med politiet og etter hvert HRS, og foreslo for de at vi kunne prøve å ta oss ned i dalen selv. Av politiet fikk vi beskjed på å holde oss der vi var.

Hvis jeg hadde visst at det skulle gå så lang tid, ville jeg ha vurdert det annerledes da? Man rekker å tenke fryktelig mange tanker i løpet av fem timer på vinterfjellet og følelsene går i en voldsom berg- og dalbane. Jeg er særdeles takknemlig for at vi har muligheten for å få assistanse selv i de mest grisgrendte strøk av landet og betaler mitt medlemskap i luftambulansen med glede. Men så er det dette med å ikke bruke ressursene unødvendig. Kunne vi klart dette selv? Løst det det på en annen måte? Samtidig så handler det om elevene mine, om sikkerheten til en gruppe som jeg har ansvaret for. Selvsagt vil jeg gjøre alt jeg kan for å ivareta den. Og jeg stoler fullt og helt på at når jeg ringer og spør om det mulig å få noe assistanse så vurderer og prioriterer HRS sine ressurser.

I ettertid er jeg også overbevist om at det var best for henne å bli hentet med helikopter. Da jeg returnerte til Toppen ved slutten av uka med resten gjengen fikk vi vite at ankelen var brukket og hun hadde revet leddbånd og korsbånd delvis av. Vi skulle nok klart å få henne ned igjennom det bratte bjørkebeltet, men det ville ikke vært smertefritt og det ville tatt lang tid. Til slutt vurderte tydeligvis også HRS at nå var det nok venting, og sendte et helikopter til oss. Klokka ble halv ni på kvelden før elevene og jeg kunne ta oss forsiktig, forsiktig ned til hytta. Og klokka ble nærmere midnatt før middagen var ferdig og vi kunne krype i posene.

Preget av gårsdagens hendelser hadde vi en rolig morgen dagen derpå med debriefing. Men deretter ristet vi på oss og gikk ut for å bygge nattens boliger i form av snøklokker. Nest siste dag på tur hadde vi en liten teoriøkt om snø og skred, og deretter søk og redning ute i snøen. Etter en innholdsrik og lærerik uke var vi klare for å sette skituppene mot minibussen og Toppen. I år som i fjor på denne tiden av året måtte det riktignok til en god stund med startkabler før bussen sa seg villig til å frakte oss tilbake til folkehøgskolen. Men i år var vi bedre forberedt og hadde både jump starter og gode venner med startkabler i nærheten!

Kajakk og Klatring gjengen klare for fem dager i Stavassdalen.

Stavassgården.

Vi er klare for dagens topptur!

Teknisk!

Hjemmelagde og selvkomponerte lunsjposer!

Vi har kommet oss et stykke opp fra dalen og inn i nasjonalparken!

Sånn så det ut da to og to elever byttet på å holde hun som skadet seg varm!

Vi tar de første spadetakene til det som skal bli nattens snøbolig!

Det nærmer seg en snøklokke!

To små snøklokker er klare for innflytting!

Deilig og lunt inne i snøen mens vinden tar tak ute!

 

Mens elevene sov i snøklokke sov jeg i et telt ved siden av.

Stavassgården by night!

Elevene får kjenne på hvordan det er å være begravd under snøen.

Øvelse i søk og redning ved skred.

7 uker i Nepal

Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg ikke visste særlig mye om Bhutan annet enn at det skal huse noen av verdens lykkeligste folk og at det er svindyrt for turister å besøke landet. Ironisk nok veltet det nå inn med mennesker på flyplassen som viste seg å være bhutanske flyktninger som siden 1990 har vært bosatt i flyktningleirer i Nepal.

Rundt 100 000 mennesker (eller 18% av Bhutans befolkning) ble i 1988 ofre for en utrensking fra styresmaktene. Opprinnelig fra Nepal etablerte Lhotshampa-folket seg i det sørlige Bhutan på 1800-tallet. I 1988 fant styresmaktene ut at de som ikke hadde papirer som kunne bevise at de var lovlig bosatt i landet før 1958, ville bli ansett som ulovlige immigranter. Lover som forbød nepalesisk språk og tradisjoner ble innført, mange ble fengslet og mange flyktet/ble tvunget til å flykte (og med de forsvant også en viktig kultur i området). Problemet var bare at Nepal ikke ville ha dem. Etter 15 år i limbo ble det bestemt at Lhotshampa-folket skulle fraktes til vestlige land og reintegreres der. Da vi møtte de på flyplassen i Bhasantaphur etter vandreturen vår var de på vei til USA. Hver og én hadde fått en duffelbag som skulle romme alle eiendelene deres og som var merket med navn, nummer og ”Washington”. Kontrasten til vår høyst frivillige reise til Nepal kunne ikke vært større. Tenk om det samme hadde skjedd med nordmenn som er bosatt i Danmark eller Sverige, og vi hadde blitt deportert til en kultur totalt fremmed fra vår egen?

Nepal er et sammensatt land hvor det hverdagslige og det hellige går hånd i hånd. En morgentur til Swayambunath (apetempelet) innebærer at du blir løpt forbi av alle de som bruker de bratte trappene som treningsarena, samtidig som du observerer alle dem som kommer for å utføre sin morgenbønn. På trappene til templene i Patans Durbar Square ble det filmet en nepalesisk musikkvideo, noe som tiltrakk like mange skuelystne som helligdommene den dagen. Og når vi først er inne på kompleksitet, prøv ikke å forstå om noe er hinduistisk eller buddhistisk. Ofte er det nemlig begge deler. Tibetanske bønneflagg vaier i vinden over hodet på Lord Shiva og hinduistiske deitier sitter side om side med Buddha. Tilsynelatende gjør det ingenting.

Etter et par dager i Kathmandu hadde vi igjen fått nok av storbyen og satte kus for Pokhara og Sadhana Yoga Retreat. Også på yogasenteret hentet de inspirasjon fra begge religionene, selv om hovedvekten var hinduistisk. For en som er overveiende skeptisk til kollektiv religionsutøvelse som tenderer til gruppehyllester under ledelse av én person som også har definert meningen med bønnen/hyllesten/mantraet eller hva man nå fremsier, var jeg strålende fornøyd med at de på Sadhana ville at vi skulle legge vår egen mening i det vi gjorde. Alle religioner, livssyn, trosretninger var velkomne, og mantraer og chanting ble først og fremst brukt for å oppøve konsentrasjonsfokus i meditasjonsøvelsene. Instruktørene var dyktige til å forklare hvorfor vi gjorde de øvelsene vi gjorde og vi snakket om hverdagens stress og hvordan skolen i dag lærer barn at de skal tenke, men ikke hvordan de skal stoppe å tenke. Hvordan de skal tømme hodet for tanker og være til stede. Her og nå.

Vi tilbrakte seks hele dager på yogasenteret, med stramt program fra halv seks om morgenen. Vi hadde ulike former for meditasjon, nozal cleansing, reflexological practice og to harde halvannen times økter med yoga hver dag. Jeg hører fortsatt instruktørenes stemme i hodet når jeg utfører øvelsene på egenhånd, og løfter beinet litt høyere eller presser hodet litt mer mot knærne. Til tross for at manglende fleksibilitet gjorde at kroppen fikk kjørt seg, var likevel min største utfordring at vi først fikk frokost klokken 10, og da hadde vi som sagt vært i gang i fire og en halv time allerede.

Sadhana var et godt sted å være. Senteret ligger på en høyde med utsikt over sjøen, Phewa Tal. Her bodde vi finere enn noe annet sted i Nepal, og her var det ingen som låste døren til rommet sitt. Hele personalet var dyktige og profesjonelle, og alle kunne navnene på alle som bodde på senteret til enhver tid. De skapte en varm og inkluderende atmosfære der alle hjalp til, og de lo mye. Vi som var der ble en liten familie. Vi spiste alle måltider sammen og gjorde alle aktivitetene sammen. Etter Sadhana møttes vi igjen flere av oss. Sånt kommer ikke av seg selv.

Selv om kroppene var støle og mørbanket etter de første dagene, forlot vi Sadhana lette til sinns og takknemlige for alle de fine menneskene vi hadde møtt der. Vi hadde omtrent 10 dager igjen i Nepal, og bestemte oss for å bruke de neste dagene i Pokhara. Vi prøvde å ta med oss de gode vanene fra Sadhana og startet dagen med morgenyoga kl. 7 på takterrassen, med utsikt til snøkledde Himalaya-fjell. Etter å ha tatt med oss The international mountain museum (hvor de også har fått med en viktig seksjon om climate change i Himalaya, søppel og forurensning fra ekspedisjoner og turisme), the world peace pagoda, en helt fantastisk paragliding tur og et besøk i Gompaen i en av de tibetanske flyktningeleirene, Tashi Palkhel, vinket vi farvel til Pokhara og satte kurs for en helt annen versjon av Nepal.

Vi hadde hørt mye om Chitwan nasjonalpark som ble opprettet i 1973 og satt på verdensarvlista i 1984. Hadde ikke området blitt vernet ville det høyst sannsynlig blitt avskoget og dyrket. Sånn sett kan man forstå at de trenger turistinntektene for å bevare parken. Men det kommer 100 000 turister hit i løpet av et år. Det er voldsomt mange. Og nå har vi blitt to av dem. Vi hadde diskutert mye om vi skulle dra, lest og hørt mye forskjellig, og ble til slutt enige om at vi fikk dra og se selv og så gjøre oss opp en mening. Men vi ville prøve å gjøre vårt møte med parken så skånsom som mulig for naturen og dyrene der. En elefantridetur var utelukket, noe vi fikk bekreftet da vi gikk forbi en elefantstall en kveld. Mange av dyrene har deformert rygg og skuldre etter å ha fraktet mennesker og varer. De står i lenker store deler av tiden og er synlig stressa. Flere av de har sår etter mer eller mindre brutale treningsmetoder. Det finnes 216 elefanter i fangenskap her og 25-30 ville inne i parken. De skulle vært frie alle sammen. Elefantene i fangenskap var et så trist syn at vi ble bare stående uten og si noe, med tårer i øynene.

Frem til for to år siden var det eksklusive turistlodger inne i nasjonalparken. Disse er heldigvis stengt nå og det begrenser noe av turiststrømmen inn og ut. Nå er det kun parkvoktere som holder til inne i området, og de gjør en viktig jobb i forhold til krypskyttere. Man må kjøpe ny billett hver dag for å slippe inn i parken. Dessuten må man ha guide med. Og det er kanskje like greit med tanke på at både det sjeldne énhornede nesehornet, sloth bear, ville elefanter, krokodiller, villsvin og selveste kongen, the royal bengal tiger, holder til i jungelen. Vi startet vår dag i nasjonalparken med en kanotur nedover elven og deretter en vandretur på to timer tilbake til utgangspunktet. Ikke så mye å skrive hjem om på denne turen, mest aper og rådyr. På ettermiddagen kjørte vi jeep inn til hovedkvarteret i parken, hvor de også har et breedingcenter for gharial krokodillene. De finnes det bare omtrent 240 av i hele verden. Vi trodde ikke vi skulle se noen spesielle dyr og tok det litt som en utflukt, men plutselig ropte guiden vår hviskende (?) ”Tiger, Tiger, Tiger!!!”. Og der, 50 meter foran oss på veien satt en stor royal bengal hanntiger og markerte sitt territorium. Den brydde seg ikke synderlig om at vi var der og fortsatte dovent bortover veien, skrapte litt på trær og tisset litt mer, før den forsvant ut i gresset. Og bare to minutter senere dukket en Sloth Bear opp, men på litt lenger avstand. Vi ble gratulert i øst og vest da vi kom tilbake til lodgen, å ha sett en tiger var visst ikke hverdagskost. Vi ga oss med én dag i parken. Det er en vanskelig balansegang mellom å støtte opp om at en park eksisterer fremfor at området brukes til andre formål, og samtidig regulere strømmen av turister slik at det ikke stresser dyrene som lever der mer enn høyst nødvendig. Det største potensialet for forbedring ligger helt klart i måten de ”tamme” elefantene behandles på.

Etter Chitwan vendte vi tilbake til Kathmandu for de siste dagene i Nepal. Snart skulle vi tilbake til hverdagen i Norge. Dette halvåret har på mange måter vært et kontrastfylt halvår. Vi har gått fra å befinne oss langs Skandinavias kyst med alle sine luksusbåter. Få steder har vel nordmenn og svensker så mye penger som langs den vestsvenske skjærgården. I september møtte vi flere som var på vei til ett verft med båtene sine, hvor de skulle være vinteren over. Vi møtte store, store cabin cruisere, som den i Skagen som hadde kjørt fra Gøteborg på tre timer og sikkert brukte mer diesel på den turen enn vi gjorde på hele sesongen. Og så reiste vi til Nepal. Hvor majoriteten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, men hvor vi ble møtt med smil og farger. Til snøkledde fjell og breer. På en reise hvor utfordringene ble helt andre enn ombord på en seilbåt. Til et land som jeg med hånden på hjertet kan si at er ett av de aller vennligste landene jeg har reist i noen gang.        

En rusletur i Kathmandus gater er aldri kjedelig!

Små stupaer finnes i mange små smug.

Markedene er fargerike!

Og lek er heldigvis universelt.

Swayambunath

Ikke helt samme HMS som i Norge...

På vei opp til apetempelet!

Ganske takknemlig for at jeg ikke er elektriker i Nepal...

 

Innspilling av musikkvideo i Patan.

Sadhana Yoga Retreat

Mikaela i steam bath...

Utsikt fra Sadhana mot Pokhara.

Tea and popcorn break!!!

10 dagers jentenes yogatime!

Happy family!

Nozal cleansing coming up!

Shriss (vår meditasjonslærer)

Klare for mudbath oppe på taket! 

 

Når det tørker ser det ut som vi har fått elefanthud...

Great fun!

Etter en uke begynte noen av øvelsene å komme seg!

Tawton (vår yogalærer)

Før avreise fra Sadhana gikk vi morgentur opp til Sarangkot.

The World Peace Pagoda.

Paragliding (jeg fikk styre...)

 

Kanotur ned elva i Chitwan tidlig om morgenen.

 

 

Junglewalk tilbake.

 

Common langur

Marsh mugger

Spotted deer

Gharial

Breeding center for Gharial krokodiller

Selveste kongen, The Royal Bengal Tiger!

Solnedgang i jungelen

Elefantene i Chitwan

En av de ville elefantene!