Tre ukers vandring på Grønlands østkyst

Verdens største øy byr på mektige fjorder, kalvende breer og fargerike bygder. Hvert år kommer turistene for å oppleve innlandsisen og den grønlandske vennligheten på nært hold. Mens langt de fleste fortsatt finner veien til vestkysten lot vi oss lokke av de spisse tindene i øst og bestemte oss for å bruke tre uker på å vandre langs Grønlands østkyst.

Første kveld ved Sermilikkfjorden.

Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke visste konsekvensene av det jeg gjør fullt så godt. Dessverre var jeg svært klar over at vi ikke ville klare oss særlig lenge dersom vi havnet i vannet og at redningsvestene i beste fall ville det gjøre det lettere å trekke folk opp på nærmeste isflak. Noe frosne og rimelig letta kløv vi i land fra den åpne båten som hadde fraktet oss fra Tasiilaq til Kulusuk. Vi var enige om at dette nok var det mest risikofylte vi hadde gjort på hele turen vår på Øst-Grønland. Turen over fjordene er ikke lang, men denne morgenen lå tåka tjukk. I tillegg hadde vi motlys, fortalte føreren av båten meg, det gjorde det vanskelig å se isen som lå i vannet.

Vi brukte MYE tid på å finne næringsrik mat til turen som veier lite. Her er frokost in the making!

Skytetrening med Kari og Ole Petter før avreise fra Norge - tusen takk! 

Første møte med Grønland fra vårt lille Air Iceland Connect fly. 

Bagasjebåndet på Kulusuk lufthavn (rullebanen fungerer også som fotballbane når det lokale laget skal trene). 

Og is var det fortsatt nok av. Da jeg ringte fra Norge en uke før avreise hadde isen i fjorden enda ikke sprukket opp, og det var uframkommelig med båt. Øst-Grønland nås med fly fra Island eller med båt. Så lenge isen ligger, er fly eneste mulighet for å få fraktet inn varer til området som huser omtrent seks prosent av Grønlands befolkning. Når isen sprekker opp betyr det ikke bare at turister kan fraktes rundt med båt, men også at lasteskip med tiltrengte forsyninger kommer inn fjordene. Dette året kom vinteren sent. Vanligvis er hundeslede fremkomstmiddelet vinterstid og når menneskene i de fem små omkringliggende bygdene skal til østkystens «hovedstad» Tasiilaq, er det hundene som sørger for transporten. Men om noen merker Grønland klimaendringene og i år frøs ikke isen skikkelig før i mars. Det betydde at transport ble vanskelig med for mye is for båt enkelte steder, men samtidig for ustabilt for hundesleder.

Man må passe på hvor man går - om sommeren ligger det hunder så og si over alt i nærheten av bebyggelsen!

Hunder i sommermodus! 

Vi var heldige og da vi ankom Kulusuk en uke senere, hadde isen sprukket opp nok til at båtene kom seg frem på fjordene igjen. De siste dagene hadde vært hektiske, og med tre timer søvn på to døgn måtte jeg innrømme at jeg var litt nervøs der jeg sent på kveld befant meg ytterst på et svaberg med en rifle vi hadde leid. Jeg har stor respekt for våpen og selv med skytetrening før vi reiste fra Norge, måtte jeg trekke pusten dypt et par ganger ekstra før jeg la an og siktet meg inn på et isfjell ute i fjorden. Vi hadde gått noen kilometere vekk fra bebyggelsen, men likevel satte alle hundene i gang hylekoret da det første skuddet smalt. Å prøveskyte geværet var det siste på listen over ting vi måtte få på plass når vi kom til Kulusuk. Snublebluss, signalpistol, renset bensin, ammunisjon og rifle, også båttransport for neste dag vel og merke.

Kulusuk

Befolkningen på Øst-Grønland, ble vi fortalt, har et helt annet språk enn de som bor på vestsiden. Det skulle kanskje også bare mangle for det er like langt til Nuuk, som er Grønlands hovedstad og ligger på vestkysten, som til Reykjavik. Vi snakker ikke grønlandsk, men i motsetning til de mange andre turister (og turoperatører) har vi den fordel av vi snakker dansk. Om ikke alle grønlendere snakker dansk, eller det vil si grønlandsk-dansk, så forstår de alle fall mye og få snakker uansett engelsk. Dermed hadde vi fått avtalt båttransport med en av de lokale innbyggerne i Kulusuk. Først skulle vi til Quinngertivaq-fjorden og legge igjen et matdepot der. Deretter skulle vi så langt inn i Tasiilaq-fjorden som det gikk an å komme med båt. Herfra hadde vi syv dagers vandring foran oss før vi ville nå matdepotet vårt. Totalt hadde vi satt av 17 dager til turen vår.

Vi er på vei! Inne i fjordene var isen nesten forsvunnet, lenger ut måtte vi sikksakke!

Far og sønn forlater oss innerst i fjorden - nå er vi helt på egenhånd de neste ukene! 

Vi beveget oss gjennom landskap tydelig preget av breenes ferdsel. 

Øst-Grønland kan kanskje minne litt om Norge, det er bare veldig mye større og langt mer øde. Her er lyng og mose, blokkmark, endeløse morener, klipper, svaberg, dype gjel og kløfter. Her er rødsildre og issoleie og blåklokker. Men så er det all isen. Etter tre dagers vandring gjennom en lang dal stod vi på toppen av en gigantisk midtmorene og skimtet Sermilikfjorden i det fjerne. Sermilikfjorden er muligens stjernen i landskapet. Vannet er turkisgrønt og fjorden er full av isfjell fra breer som strekker seg helt ned til vannet og kalver. På motsatt side av fjorden fulgte vi hvelvingen av innlandsisen med øynene.

Første utsikt til Sermilikfjorden. 

Innerst i Sermilikfjorden

Isstrømnett av breer mellom spisse tinder

Innlandsisen på motsatt side av fjorden.

Vi befant oss rett sør for polarsirkelen, og det var fortsatt mer eller mindre lyst hele døgnet. Det hadde jeg det helt fint med. For det første kunne vi legge opp dagen uten å måtte ta hensyn til når det ble mørkt. For det andre var vi nå kommet til Isbjørnens rike. Jeg hadde ikke trodd at det skulle ta så mye av nattesøvnen som det endte opp med å gjøre i begynnelsen. Kanskje handlet det om at samme dag som vi kom til Grønland var det blitt skutt en isbjørn i det området vi snart skulle begi oss inn i? To uker tidligere hadde det trasket en bjørn rundt i gatene i Kulusuk. Årlig er det lov å skyte 25 isbjørner, og i år var alle 25 skutt da vi startet turen vår. Vi hadde lite kjennskap til isbjørnens vandringer, og de lokale sa det uansett var vanskelig å forutsi. Vi måtte bare ta de forhåndsreglene vi kunne og håpe på det beste. Trofast lempet vi store stein på til sammen 400 kilo hver dag for å sette opp snublebluss rundt det lille teltet vårt, men det skulle vise seg at etter en ukes tid var det et helt annet dyr enn isbjørnen som bød på de største utfordringene.

Martin leker fjellrev og sjekker at critter gitteren virker!

Hver dag lempet vi til sammen rundt 400 kg stein til snubleblussene.

Middagene ble inntatt et stykke fra teltet (og her ble mat og utstyr lagt igjen for natta)

I noen dager vandret vi langs den vakre Sermilikfjorden før vi igjen krysset innover i landet mot Laksesøen og vårt matdepot. De første dagene hadde vært preget av regn og tåke, men nå kom sola og varmen for fullt. Dermed våknet også store horder med mygg og knott til live. Vi priste oss lykkelige for at vi hadde husket myggnettene til å dekke ansiktet, for etter hvert som varmen steg og vinden forsvant ble alle daglige gjøremål fra matinntak til tannpuss foretatt innunder nettene våre. Inntil jeg hadde utviklet en god teknikk for å vifte med armene bak meg mens jeg satt på huk var jeg til tider noe misunnelig på Martin’s uanstrengte tissepauser.

Langs Sermilik sitt turkisgrønne vann.

Jeg var inderlig takknemlig for at vi husket myggnettene! 

Det var sparsomt med stier og merking, men av og til så vi tråkk som vitnet om at folk har ferdes her før oss. Det siste oppdaterte kartet med tilhørende rutebeskrivelser er over 20 år gammelt. Spesielt har breene trukket seg merkbart tilbake på disse årene. Etter å ha hentet matdepotet vårt, hadde vi bestemt oss for å legge turen over et pass som tidligere innebar brevandring. Nå hadde breen trukket seg et godt stykke tilbake, men ingen hadde vært der de siste seks årene. Der det før lå bre ligger det nå stein på stein, og vi sneglet oss av sted med turens tyngste ryggsekker, vel vitende om at det var langt til hjelp dersom vi tråkket feil i blokkmark-landskapet.

Henting av matdepot - heldigvis hadde ingen forsynt seg før oss! 

Klare for avgang fra Laksesøen med turens tyngste ryggsekker

Hver dag krysset vi elver, bekker og deltaer, men nå stod vi for første gang overfor en elv vi var usikker på om vi skulle komme oss over. Vi lette nesten en time oppover og nedover. Det trakk opp til regnvær, og vi måtte komme oss over mens vannstanden fortsatt var overkommelig. Spørsmålet var bare hvor. Det var kraft i elva hele veien, mest lenger opp hvor den var smalere. Lenger ned var den dypere og bredere. Til slutt valgte vi en plass ganske langt ned, og arm i arm beveget vi oss sakte skritt for skritt sidelengs, én stav eller én fot av gangen til vi stod trygt på den andre elvebredden.

Første vading kom ikke lenge etter at vi hadde begynt turen opp gjennom dalen

Noen steder måtte vi time det med tidevannet sånn at vi kunne gå en bit langs stranden for å komme videre langs fjorden.

Og noen ganger måtte vi time det med tidevannet for å kunne vade over et utløp eller et delta. 

Smaker isen salt, fersk, søtt eller surt? 

Etter nesten to uker på vandring kom vi frem til Tinitequilaaq eller Tinit, som lokalbefolkningen sier. Det første vi hører er hundene. Allerede da vi står oppe ved vardene varsler de vår ankomst. Tinit er en liten bygd hvor folketallet har sunket fra 250 til 100 innbyggere i løpet av få år. Det er få jobber, og mange velger heller å bosette seg i Tasiilaq eller flytte helt til Nuuk. Likevel var det mye liv mellom husene denne formiddagen, og nede ved stranda klatret noen barn rundt på en liten gravemaskin som holdt på med veiarbeid. 

Turens lengste etappe var til Tinit med 11 timer vandring. Her møtte vi på et par store varder.

Fra Tinit var vi avhengige av båttransport over sundet og redningen ble et møte med Gert og barnebarnet hans. Gert kom flyttende til Tinit for bare noen år siden, og fortalte at han har bodd i alle bygdene på Øst-Grønland. Han drev flere overnattingssteder for turister og sa han klarte seg ganske godt, for selv om lokalbefolkningen flytter, så kommer det flere og flere organiserte turistgrupper til Tinit.  

Vi fikk båtskyss med Gert og barnebarnet! 

Tinit! 

Fra Tinit til Tasiilaq var vi igjen på egenhånd, kun fulgt av mygg og innimellom en nysgjerrig fjellrev. Først da vi nærmet oss bebyggelsen siste dagen møtte vi noen eldre damer som var ute og sanket fra naturens spiskammers. Turen langs Grønlands østkyst ga oss muligheten til å bevege oss i mer eller mindre urørt landskap, men gjennom å oppleve naturen ble vi også kjent med livsgrunnlaget til befolkningen som lever der. I tre uker hadde vi i all hovedsak forholdt oss til vær, vind, tidevann og dyrene som lever i området. Opplevelsene gjorde oss ydmyke overfor naturkreftene. Og kanskje er det nettopp det å måtte forholde seg til noe som er så uendelig mye større enn en selv som gjør at flere og flere finner veien til Grønland eller andre steder med større sammenhengende naturområder. Her ute senkes pulsen og det handler i hovedsak om å få dekket basisbehov som å holde seg tørr, varm og mett. Lykken er en rolig morgenstund på liggeunderlaget med dagens rasjon kaffe, godt beskyttet bak myggnettet, mens solstrålene varmer på teltet.

Fire netter gikk alarmen og en nysgjerrig fjellrev undersøkte matlageret vårt!

Morgenstund med bok og kaffe i teltet

Siste vading med Tasiilaq i bakgrunnen!

Tasiilaq!

Pannekakemiddag i Tasiilaq med denne utsikten den ene veien... 

... og denne den andre veien!  

Øst- Grønland har en utfordring i forhold til søppelhåndtering - vi pakket sammen vårt og tok det med tilbake til Island. 

Med telt og pulk i Sylane

Det er varmt på Østlandet palmehelgen. Om morgenen kan jeg pakke bilen i shorts. Og selv om temperaturen faller jevnt og trutt på vei nordover, blåser det fortsatt en varm vind da vi parkerer bilen ved Væktarstua i Stuggudalen. Vi kan gå i ulltrøyer og med bare fingre. I alle fall de første par timene av påsketuren vår gjennom Sylane.

De siste kveldene har gått med til tørking av mat og klargjøring av utstyr. Det gamle Børgefjell teltet som har fulgt meg siden jeg var seks år har fått nye strikker i stengene og dessuten en ekstra klips i bakkant, så nå henger ikke innerteltet fullt så mye lenger. Pariserpulken har fått montert faste fester til staget, glidelås i trekket og trekket er satt fast med en skinne hele veien rundt i pulken. Jeg var spent på å teste resultatet de neste dagene.

Oppgradering av pariserpulken.

Sylane, eller eventuelt Sylan, Sylarna eller Bealjehkh, er navnet på fjellområdet som strekker seg mellom Sør-Trøndelag og Jämtland. Her vandret pilgrimmene fra øst til vest, mot Nidaros. Inn de samme dalene og over de samme passene som vi skulle i løpet av den neste uka, flyktet flere tusen mennesker over til Sverige under andre verdenskrig. I disse områdene holder fortsatt sørsamene tusenår lange tradisjoner med reindrift i hevd. Dette er fjellområdet hvor Thor Heyerdahl var på eventyr som ung student, og hvor han senere vendte tilbake da han skulle skrive sin første bok etter oppholdet på Fatuhiva. Og dette er fjellområdet hvor 3000 karolinere omkom i en vinterstorm i 1718 da de gjorde retrett etter å ha forsøkt å erobre Trondheim og Trøndelag.

Fjellområdet deles altså av Norge og Sverige, og Storsylen med sine 1762 moh, er Norges høyeste grensefjell. På svensk side ligger flere stugor og fjällstationer som driftes av Svenska Turistföreningen. På norsk side finner du DNT sine turisthytter. Mellom hyttene er det helårsmerket led. Sylane fremheves fortsatt som et område som først og fremst tiltrekker seg den «tradisjonelle» fjellvandreren, men også her erfarte vi at endringer er på vei. Som den svenske alpin- og fjellsportens vugge tiltrekker Sylane seg selvsagt også topptursentusiaster. Vi møtte flere som hadde fått skyss med beltevognene inn til Sylstationen eller Helag.

Vi er på vei!

Sikten er så som så - vi gjør det på gamlemåten!

Inn til Sylstationen kan du få skyss med beltevogner. 

Teltkos mens vi venter på at vinden løyer.

Fra Væktarstua går det både stikka skiløype og skuterled innover. Flere ganger går de parallelt og noen ganger krysser de hverandre. Jeg tror ikke de som stikker løypene nødvendigvis går på ski selv, og flere ganger ville jeg heller legge veivalget mitt der skuterleden gikk, men det kunne jeg jo ikke, og det slo meg at vi har fått «trafikkregler» til fjells. Jeg tok til og med meg selv i å kikke til høyre og venstre før jeg krysset over, og det hadde jeg ikke trodd jeg skulle trenge oppe på fjellet.

Vi gikk et par timer innover mot Nedalshytta mens det skumret rundt oss. Første leir ble etablert, men fjellene vi siktet mot var fortsatt gjemt inne i skyene. Dagen etter la vi kursen mot nordsiden av Sylsjøen. Først da vi kunne forlate den vanlige skiløypa følte jeg at turen virkelig var i gang. Det trakk opp bra og kom en del snø. Det var meldt sterk kuling om natta og vertskapet på Nedalshytta sa at det kunne godt være det kom mer, «men dere er jo så unge og spreke…» (lurer på hvor lenge vi kan leve på den). Omtrent halvveis langs sjøen la vi leir i et belte av fjellbjørkeskog, ett av mange som ikke er merket på Nordeca sine kart. Der ble vi dagen etter også. Da det klarnet opp en liten stund neste ettermiddag møtte vi to svenske isfiskere på skuter. De hadde blitt overrasket av været og sa de hadde snødd ned i teltet sitt. De skulle ha vært på jobb og skole, men det kom de ikke. Vi sendte en vennlig takk til leveggen vår som hadde tatt det meste for oss.  

Ute for å sjekke forholdene i camp! 

Morgenkos i teltet

Etter en dag i teltet er det godt å komme i gang igjen!

Helag fjällstation.

Aurora trivdes best i skapet på Helags!

Dagen etter var det betraktelige roligere vindforhold og vi fortsatte langs Jämt-Norgevågen (riktignok nede på vannet), før vi rundet oppover rundt Predikstolen og Helagsfjället. Fra Helags fjällstation legger de fleste vi møtte veien mot Sylstationen. Vi la ruta nordvestover mot Storforsen. Flere steder på svensk side er det satt opp nødbuer med nødtelefoner og ved Miesjhketjahke møtte vi en solbrun fjelloppsynsmann. «Det er ikke mange som legger ruta om Sylsjøen», sa han, da han hørte hvor vi hadde gått. De fleste ferdes mellom de svenske fjellstasjonene. Og det hadde han nok rett i.

Landskapet i Sylane bærer tydelig spor av breer og i løpet av den uka vi var på besøk der tråkket vi oss vei gjennom morenelandskap og U-daler. «Følger dere ikke stikkene», sa en mor jeg snakket med på Helags forbauset da jeg forklarte hvor vi skulle den dagen. Av og til, sa jeg. Når de passer med landskapet og med dit vi skal. Men det er det jo ikke alltid at de gjør. Som fjelloppsynet bemerket så står de litt i berg og dalbane. Dette er jo helårsmerking, og dermed er de ikke plassert på myrområder og vann, og dette er ofte er fine steder å legge ruta over på ski. 

Lunsj i le bak en stein, i alle fall for noen av oss. 

Andre vil heller holde øye med reinsdyrene. 

I løpet av turen har jeg forsøkt å finne ut hvor min motstand mot å følge de stikka løypene kommer fra. Ikke sånn å forstå at det alltid er spor langs stikkene, men de viser nå likevel vei for oss. Er det friluftslivets protestantiske bakteppe om at vi må yte før vi kan nyte som ligger til grunn? Og det å følge stikkene er for «lett»? Kanskje er det nok en gang motstanden mot å presses inn i et mønster, å gjøre som alle andre? Uten tvil har nok friluftslivsutdanningen satt sine spor. Men uansett bakgrunn, så føler jeg meg litt mer tilfreds med dagen når jeg har valgt min egen vei i samspill med daler, søkk, morenerygger, elveleier, åsrygger og høydedrag. Det skjerper sansene, og jeg må følge med, lese terrenget og ikke minst være tilstede. Uten forkleinelse for de som gjør en innsats for at fjellene skal være litt mer tilgjengelig, men jeg er takknemlig for at det fortsatt er mulig å velge sin egen vei (i hvert så lenge det er nok snø til at man kommer over reingjerdene der man vil).

Oppsummering av dagen og planlegging av veien videre.

Leden er godt merket mellom hyttene. 

Aurora er ikke overbegeistret for vind og snøføyk.

Sylane har rykte på seg for å være et værhardt område. På Helags skiftet værmeldingen hele tiden, og vi var spente på hva de neste dagene ville bringe. Fra Storforsen gikk vi litt nordover før vi la leir og dagen etter en runde vestover og litt sør igjen i retning Sylstationen. Vi våknet til nysnø, null sikt og trodde det skulle bli en dag i white out.  Men så klarna det opp og vi fikk endelig se Sylmassivet som vi hadde beveget oss rundt de siste dagene, og som har gitt navn til hele fjellområdet. Da vi rundet rundt og fikk se fjellene opplevde vi det litt som da vi kom inn til Kanchenjunga Basecamp i Nepal. Her er toppene overkommelige som en dagstur, det er ikke snakk om 8000 metere, men like fullt innbyr de til respekt og ærefrykt. Det var ikke meldt om noe særlig vind, så vi tok sjansen på å legge leir rett sør for Vestre Endalshöjden. En kveldstur opp på toppen ga panoramautsikt til så å si hele fjellområdet.

Lekepause...

... for både firbeinte og tobeinte!

Ingenting er som når det klarner opp etter en morgen inne i skyene. 

Martin og Aurora kikker på Sylmassivet.

Det var definitivt fortsatt vinter i Sylane, og påskeaften opprant med en bitende kald vind. Vi skulle ut Ekkordörren og ved Sylstationen kom vinden i kast ned fra fjellene. Vi hadde lite sikt over passet, men det var faktisk som å gå ut (eventuelt inn) en dør og på andre siden var det sol og tilnærmet vindstille. Vi la leir et stykke forbi Nedalshytta og neste morgen vinket vi på gjensyn til Sylmassivet som igjen hadde fått hatt på seg.

Før vi reiste visste jeg lite om Sylane, det var også litt av hensikten med å reise dit. Jeg ville bli kjent med fjellene der. Jeg prøver å se det for meg gjennom planlegging på kart og lesing av turbeskrivelser. Det er likevel selvsagt noe annet å være der. Kan hende rakk jeg ikke å bli så godt kjent som jeg tenkte på forhånd, kan hende er det utopisk å tro at en kan bli kjent på så kort tid, kan hende krever det et helt liv i nærheten før jeg kan si at jeg kjenner fjellene. Men det går an å kjenne noen fjellområder bedre enn andre og likevel være takknemlig for at vi har fått komme på besøk.

  

Da sikten endelig kom kunne vi nesten ikke få sette nok på de vakre fjellene. 

Martin er fornøyd med å etablere leir i vindstille!

 

Ut Ekkordörren!

Tusen takk for oss, Sylane!