Naturlig Jobb: Base camp Børgefjell

Det beste med å være friluftslivslærer er å kunne pakke sekk og pulk og ta med seg klassen bort fra sivilisasjonen og mobildekningen en liten uke. Jeg falt pladask for Børgefjell i fjor, og nå skulle vi ha fem dager sammen med base på Tiplingen Skogstue. Vi var heldige med været. Det var kaldt, men klart hver dag, sol på toppene og en nydelig stjernehimmel som synes uendelig mye nærmere ute på fjellet enn inne i byen.

Tiplingen Skogstue var målet for vinterbasen i Børgefjell. Her er månen på vei opp første kvelden.

Dag 1 – Inn til Tiplingen Skogstue

Jeg visste det kom til å bli mørkt før vi kom frem. Jeg visste det kom til å bli kaldt, og at mine egne fingre og føtter ville forsvinne noen ganger før vi nådde frem til skogstua. Jeg visste at jeg på ett eller annet tidspunkt ville måtte varme frosne fingre for noen av elevene. Slik er Børgefjell i januar. Samtidig visste jeg også at når vi først hadde kommet oss i hus, fått fyr i ovnen og varm mat i magen, da ville roen senke seg og dagens strabaser virke litt mer overskuelige. Og når vi neste morgen kunne begynne boltringen i Børgefjells vakre natur, da håpet jeg at elevene ville synes det var verdt strevet.

Vi startet litt over 8 om morgenen fra Vefsn Folkehøgskole. Etter en tur innom statsskog i Hattffjelldal for å hente nøkkel var vi fremme der vi skulle begynne å gå rundt 11. Det vil si, helt frem kom vi ikke. Vinden hadde føyka snø over veien, og etter å ha gravd oss igjennom den første dyngen ble bussen plassert et par kilometer lenger ned enn jeg hadde tenkt opprinnelig. Derfra var det omtrent 14 km inn til hytta. For vår serbiske utvekslingselev som var på sin andre skitur noensinne var dette akkurat så vidt overkommelig. Vi andre var mektig imponert.

Dag 2 – Topptur til Susendalsfjellet (1150 moh)

Sola står fortsatt lavt på himmelen i januar. Vi må opp i høyden for at solstrålene skal nå oss. Mangelen på nedbør etter nyttår hadde gjort det forholdsvis vindpakket og skavlete, men vi fant noen partier med jevn overflate hvor det gikk an å sette noen svinger. Vi ble likevel enige om at det var først og fremst utsikten fra toppen, og ikke de 600 høydemetrene ned igjen som var gulroten denne dagen.

En dag på tur med elever innebærer en kontinuerlig strøm av overveielser, både pedagogisk og sikkerhetsmessig. Da en av elevenes feller var blitt for gamle og slitte, og hun slet med å komme seg oppover på det harde underlaget uten, tilbød jeg at vi kunne bytte ski for resten av turen opp, slik at hun fikk mine ski med feller på. Et slik forslag kommer likevel ikke uten at jeg har gått noen runder med meg selv: vil det være det beste å hjelpe henne i denne situasjonen eller opplever hun størst mestring om jeg ikke hjelper henne? Hva blir konsekvensene hvis jeg ikke gjør det, for henne, for resten av gruppa? Kanskje må vi snu fordi hun ikke orker mer? Hva er formålet med turen og dagen? Denne dagen var det rett avgjørelse å bytte ski, det ga en god opplevelse for hele gruppa å komme opp i sola og nyte utsikten. En annen gang må jeg kanskje vurdere det annerledes.

Dag 3 – Orientering

Å jobbe i folkehøgskolen er litt som å jobbe innenfor et serviceyrke, sa min tidligere rektor på Toppen da jeg i sin tid var på jobbintervju. Og jeg har lang erfaring med diverse jobber innen servicebransjen, men folkehøgskolen er nå likevel noe for seg. Forskjellen er kanskje først og fremst lengden på vår samhandling, og ikke minst målet med den. For hvis målet innen folkehøgskoleverdenen er å drive folkeopplysning og allmenndanning så tror jeg ikke jeg får elevene dit kun gjennom å drive service og å ”please”. Jeg må de ”pushe” de litt også. Utfordringen består i å finne en balansegang mellom disse to.

Den største utfordringen som veileder i friluftsliv er kanskje når det store forskjeller innad i en gruppe, både fysisk og psykisk. I årets klasse er det forholdsvis stor ulikhet både når det gjelder tempo og fysikk, småskader og skavanker. Det var også grunnen til at jeg valgte en skogstue som base for denne første vinterturen vår. Det er vanskelig å tilrettelegge for alle når man bare er én veileder, og når det er 20 minus ute kan du ikke bare sette igjen noen på veien som kan vente på at resten av gruppen kommer ned igjen fra toppturen. Det blir alle eller ingen. Med en god basecamp kan de som er skadet eller slitne gjøre andre ting i nærheten av hytta samtidig som jeg også får utfordret de som har overskudd. Av hensyn til flest mulig i gruppa la jeg derfor også opp til en dag med orienteringsoppgaver i nærområdet hvor avstandene ikke var så store, og hvor det var mulig for alle å være med. Klassen ble delt i to grupper og annenhver gang skulle de finne frem til et vann eller en kolle ved hjelp av kart eller kompass. De var utrolig dyktige, og belønningen var at de fikk velge en lek mellom hver orienteringsoppgave. På slutten av dagen repeterte vi kompassmarsj, og helt til slutt fikk de prøve hvordan det kan gå om man bare styrer etter sitt eget kompass.

Dag 4 – Isfiske og skitur

Været i fjellet skifter fort, og det er vanskelig å forutsi hvordan det blir om fem dager. Vi hadde derfor med både kiter og skiseil, og utstyr til isfiske. Vind var det imidlertid lite av, så den fjerde dagen skulle vi bruke formiddagen til isfiske. Det var forholdsvis kaldt fortsatt, og etter å ha prøvd oss frem litt forskjellige steder lot vi pilkene stå og gikk inn for å spise lunsj. Det ble dessverre ingen fisk i lunsjpausen, og vi bestemte oss for at ettermiddagsaktiviteten måtte være noe som inneholdt større grad av bevegelse. Vi bega oss derfor i vei opp mot Austre del av Hundfjellet. Det var godt å få litt luft under vingene og å nærme seg sola igjen.

Kveldene er fortsatt lange i januar. Når mørket senket seg over Børgefjell var det på tide å ta frem middagene vi hadde forberedt forrige uke. Det ble tid til spill, lek og samlingsstunder. Til refleksjon, hvile og til og med litt flørting. Når vi bor så tett innpå hverandre over en ukes tid uten noen kommunikasjon med, eller distraksjon fra, andre blir karaktertrekkene tydeligere. Vi blir godt kjent, og vi ser hverandre bedre.

Dag 5 – Retur til Toppen

Elevene mine har påpekt gjentatte ganger at så langt har ingen av våre turer gått helt etter planen. Det ville jo være rart hvis dette var unntaket, til tross for at vi ikke skulle rekke noen ferge denne gangen. Jeg er likevel av den oppfatning at våre små forviklinger gir turene en ekstra dimensjon av eventyr, og bidrar til at elevene blir mer fleksible og tilpasningsdyktige (det er i hvert fall slik jeg legitimerer det for meg selv).

Da vi la i vei fra Tiplingen var det minus 12 grader. Ganske mildt sammenlignet med de andre dagene. Nede der vi hadde parkert var det derimot minus 26 grader, og minibussen var lite samarbeidsvillig i kulda. Batteriet hadde ikke engang nok strøm til å kjøre i gang webastoen. Heldigvis så vi at det røk fra en av hyttene i nærheten, og bestemte oss for å prøve lykken. Og lykken viste seg i form av to hytteeiere som ikke bare dro i gang aggregatet for å få start på sin egen bil for at vi kunne sette startkabler fra den til bussen, men som også forbarmet seg overfor frosne elever og serverte kaffe, te og toddy i en varm hytte mens vi ventet på at henholdsvis bil og deretter buss skulle starte. Det gjør så godt når man møter på slike mennesker (også i Norge), og turen fikk en langt hyggeligere avslutning enn jeg turte håpe på da jeg først vred om nøkkelen uten respons. I det vi kjørte opp bakken til Toppen rundt to timer senere begynte det til og med å bli lunkent inne i bussen.

Det var litt kjølig på vei innover til Tiplingen Skogstue.