Buldring på Sila

Vi beveget oss utover langs fjorden inneklemt mellom alle bobilene. Riksvei 17 er en populær kystriksvei, og ikke uten grunn. På gode dager gir den utsikt over alle de magiske øyene på Helgeland. Riktignok hadde vi et litt annet mål for øyet enn campingturistene. Der hvor deres øyne søkte utover vannet, kikket vi innover og opp i fjellskråningen. Et tilsynelatende helt normalt landskap med skog og lyng. Men vent litt, det stikker opp noen kampesteiner innimellom bjørkeskogen. Vi er på rett plass!

Sila regnes for å være Norges svar på Font, og ett av de beste buldreområdene i Norge. Nå har jeg riktignok fortsatt Font til gode, men jeg tar erfarne røsters ord for god vare. I hvert fall etter en kort visitt til Sila. Her finnes omkring 400 buldreproblem på granitt med varierende gradering. Og det beste av alt er at det befinner seg så å si i bakhagen vår, bare en kort kjøretur nordvestover fra Mosjøen.

Vi hadde fortsatt ikke værgudene på vår side, men det var nå vi hadde fri på samme tid, så av sted bar det. Det er fire hovedområder på Sila, og vi valgte oss ut Nysteinan. Dette er ett av de nyeste feltene, med bare 700 meter anmarsj. Her er det også kveldssol, og steinen tørker raskere. Det passet oss fint da vi ble hilst velkommen av en ny regnbyge akkurat da vi kom opp til området. Det var bare å søke ly under steinene og håpe på at noen av sidene ville være tørre nok etterpå.

Det var de, og vi fikk et noen timer med fin buldring før vi så himmelen mørkne igjen. Teltet ble satt opp nede i strandkanten på rekordtid (etter at vi hadde sjekket tidevannstabellen riktignok…), og både folk og hund stupte inn for å søke ly. Ingenting er som å ligge i et tørt telt og høre på regnet. Dessverre ville det ikke gi seg, og lørdagens planer om klatring ble forkastet. Men steinene har ligget der en stund, og de ligger der nok neste gang vi kjører utover riksvei 17 også!

Crashpad på tur! 

Vi gleder oss! 

Venter på at regnet skal gi seg!

Sila er faktisk omtalt som ankringsplass i havneguiden fra Bergen til Kirkenes, men fallvindene her kan være lumske...

Jeg har funnet en sten!!!

Kos! 

Så da starter vi her da!

Og her! 

Glad Martin! 

Sol!!!

Middag i teltet! 

Her er noen små filmsnutter fra buldreturen vår:

NB! Polarsirkel føreren er dessverre gått ut av produksjon, det kan derfor være vanskelig å få tak i gode beskrivelser over området. 

Øyfjellet på langs

Inneklemt mellom regnfulle dager med lavt skydekke lå det an til en dag med glimt av sol. Aurora og jeg (mest jeg) bestemte at vi skulle utforske Øyfjellet. Faktisk skulle vi gå det hele veien fra fjorden til dalen. En tur på omtrent 12 kilometer.

Øyfjellet strekker seg fra Mosjøen og åtte kilometer ut i Vefsnfjorden. Det står for både trakteffekt og fallvinder når man kommer inn fjorden med seilbåt. Ofte kan det virke som om fjellet ”skygger” for byen, skjønt fjellet unektelig var her først. Først når året er på sitt lyseste klarer sola å holde seg over fjellet. I mørket står Øyfjellet som en stor svart vegg. Som om det har fanget oss her inne, men med en gang fjellet får snø på seg forvandles det til en vakker hvit flate som reflekterer lysene fra byen. I mørket fra jordene bak breimoen en vinternatt med stjerner og måne blir det ett av de vakreste byfjellene jeg vet om.

Klokka åtte om morgenen tok vi ferga ut fjorden til Vikdalen. Turen tok 40 minutter og kostet oss 36 kroner. Vi var de eneste som gikk av. Og Vikdalen lå der helt stille, det var ikke et levende menneske å se. En svart sauehund hilste oss velkommen og fulgte oss et stykke oppover, men ellers var det ingen bevegelse.

Fra Vikdalen kan du følge en sti nordover som går igjennom dalen vest for Øyfjellet. Der vi skulle gå nå var det ingen sti. Vi kløv oppetter lia med en del glatte partier og hyller. Med en ivrig husky i festet i magebeltet på sekken ble det noe av det mest ekstremsportaktige jeg holder på med. Etter hvert kom vi opp på Aksla og kunne begynne ferden videre innover ryggen.

Øyfjellet gjemmer en skatt, en perle av uberørt natur. Fra Mosjøen-sida representerer Øyfjellet starten på Lomsdal-Visten nasjonalpark. Vi kunne se innover mot ”Det gjemte landet”. Selv om byfjellet vårt ligger utenfor nasjonalparken er naturtypen mye av den samme. Det er småvann over alt. Det er dype gjel hvor du må gå rundt (og kanskje litt tilbake) for å finne en vei over. Det som ser ut som en god rute på kartet er ikke nødvendigvis en god rute i virkeligheten. Derfor er det absolutt en fordel å gå Øyfjellet på langs i sikt.

Vi var heldige. Det blåste friskt fra nord, hvilket betød at vi gikk med vinden i ryggen. Sola kom og gikk, men stort sett holdt berget seg tørt. Matpausene ble lagt til perioder med sol. Da fant vi en lun lyngflekk bak en steinknaus. Aurora fikk tørrfisk så jeg fikk ha matpakka mi i fred. Først da vi nærmet oss Øyfjellvarden (818 moh) kom tåka sigende. Med den kom også en haggelbyge, så både hund og eier syntes det var helt greit å fortsette turen nedover. I stedet tok vi oss tid til en hvil i gresset da vi kom ned i Øydalen. Da hadde sola kommet tilbake også! 

På fergetur ut fjorden.

Øyfjellet, i hvert fall litt over halvparten av det!  

Hit strekker Øyfjellet seg før det dupper halen i Vefsnfjorden.

På vei opp på aksla fra Vikdalen.

Vikdalen en rolig morgen.

Pust i bakken og utsikt over vindrossene på fjorden.

Et par ganger møtte vi på varder.

Både på aksla og på ryggen av Øyfjellet ligger det mange småvann. 

Utsikt ned til Mosjøen fra én av utsiktsplassene med varde underveis.

Et godt sted å diskutere livet og kjærligheten! 

På vei mot Stortuva (818 moh).

Matpause med utsikt mot Finnknefjellan.

Da vi kom til Øyfjellvarden kom tåka og en haggelbyge.

En rolig hvilestund ble til lekestund (og jeg ble klatrestativ) da jeg tok frem kameraet.

Jenteseilas på Helgelandskysten

I år som i fjor får jeg gjentatte ganger bekreftet at båtverdenen fortsatt er forholdsvis mannsdominert. Fra gammelt av betydde det ulykke å ha kvinnfolk med om bord i båten, men det sies ingenting om at det samme var tilfellet hvis det bare var kvinner om bord. Jeg tør påstå at vi fikk oppleve Helgelandskysten på sitt beste da vi la ut på vår jenteseilas i starten av juni: Anastasia, Lillesøster, Kari og meg.

Nattseilas ut fjorden

Vi hadde alt klart om bord i Anastasia fredag ettermiddag. Kari, tidligere medeier i Anastasia, hadde kommet oppover til Mosjøen og vi skulle ha seks dager på sjøen sammen. Det var bare det at det blåste nordavind med 12 sekundmeter og Vefsnfjorden gikk hvit. Vi så andre båter legge fra og stampe seg utover. Båter med vesentlig større motorer enn oss. Så vi bestemte oss for å vente og se om det løyet til natta. Ett cafébesøk, middag og forsøk på noen timers hvile senere, kikket jeg på nytt utover fjorden. Det var nesten midnatt, men hva gjorde vel det, for på denne tiden av året er det lyst døgnet rundt. Fjorden var mye roligere og vi la fra kai. Etter hvert kunne vi hive ut genoaen også. Første stopp ble Åkvika, en rolig bukt der fjorden deler seg. Klokka fire om morgenen kunne vi kaste ankeret, og fornøyde med nattens seilas krøp vi til køys da kuene begynte å raute i fjøset inne på land.

Alarmen går

Fem timer senere, og fortsatt uten å ha sovet så mye (det tar litt tid å venne seg til å ligge for anker…) stod vi opp igjen for å fortsette ferden ut fjorden. Å trekke ankeret for hånd var morgenens treningsøkt, og mange ganger i løpet av turen skulle vi prise oss lykkelig for å være to som kunne bytte på. Vi slo av motoren med en gang vi var ute av bukta vår og fikk en dag med mye fin seiling før vi tok oss inn i Vågsvågen (som navnet tilsier er det en våg med mange våger inni…), nordøst på Dønna. Vi slapp ankeret innerst i én av buktene og håpet på at vi endelig skulle få oss litt søvn.

Det gjorde vi også frem til klokka halv seks. Lang borte i det fjerne hørte jeg en intens piping, men som jeg valgte å avfeie som en del av drømmen helt til jeg hørte at Kari åpnet luka. Vi hadde satt på ankeralarmen på kartplotteren før vi la oss, og nå varslet den om at vi hadde flyttet oss utenfor en gitt radius. Heldigvis var det ingen dramatikk, bare vinden som hadde løyet, noe som gjorde at vi lå helt annerledes på ankeret enn da vi la oss. Vi startet likevel opp motoren for å sjekke enda en gang at ankeret holdt, og til slutt valgte vi å stole på at alt var i sin skjønneste orden og krøp ned under dekk igjen.

Lovunden – endelig

Lovunden har fulgt meg helt siden jeg flytta til Helgeland for to år siden, og vi i løpet av den første uka her oppe padlet kajakk utenfor Tomma. Med sin karakteristiske form er den et lett kjennemerke ute i havet, og nå skulle jeg altså endelig få hilse på øya og fjellet.

Fra Vågsvågen seilte vi utover, men så døde vinden og vi måtte til med jerngenoaen den siste biten. Stilla ble brukt til dorging (vi hadde bevisst tatt med én middag for lite, i håp om at det skulle inspirere oss til mer fiske…vi sier ikke så mye mer om hvordan det endte), men uten at noe beit på. Til gjengjeld fikk vi følge av lundefuglene på vei innover. De kommer tilbake til Lovunden i april, år etter år, og store deler av fjellet er reservert for disse nydelige skapningene. Etter noen timer kunne vi fortøye Anastasia i Lovund Marina. Det var første landkjenning siden vi forlot Mosjøen to døgn tidligere, og litt sjanglete begge to gikk vi på oppdagelse på øya.

Lovunden er en hyggelig øy med rundt 450 fastboende. Befolkningen er stadig økende, og det synes godt på det gode vedlikeholdet av husene. Det bor mange barn på øya, og vi møtte mye liv både ved barnehagen og skolen. Hovedmisjonen med å besøke Lovunden var selvsagt en tur på fjellet. Lovundfjellet er 619 meter høyt, og da det ligger på en forholdsvis liten øy sier det seg selv at de 619 høydemeterne går rett opp. Det er rett og slett ikke plass til hårnålsvinger. Sommeren kom for alvor til Nordland den dagen, og vi gikk i kortbukser og sportsbh nesten hele veien opp. På toppen var det vind nok til å seile, uendelig klart og vi ble sittende og beundre Træna en god stund. Etter at vi hadde sunget alle sangene vi kunne med ordet ”magic” i, var vi klare for returen. Det var nesten mer spennende å gå ned igjen enn oppover. På vei tilbake kom vi forbi en nydelig kritthvit sandstrand med turkisblått vann. Jeg måtte bare bade selv om jeg visste at vannet var iskaldt fortsatt. Det var ingen vits i å kjenne på det, men bare å ta sats og løpe.

Hjartøya revisited

Vi bestemte oss for å fortsette seilasen samme kveld. Det var på tide å begynne på ferden innover igjen, og Dønna ble på ny vårt mål. Denne gangen gikk vi til nordvestsiden, til en bukt like ved Solfjellsjøen. I likhet med Åkvika stod den ikke beskrevet i noen havneguide, men den var merket med anker på kartet så vi mente det var verdt et forsøk. Riktignok måtte vi under et ledningsspenn på 18 meter på vei inn, og selv om vi visste at masta er lavere ser det alltid ut som om det ikke går. Det måtte noen paraderunder til før vi til slutt gikk inn og kastet ankeret.

I firetiden våknet vi av at vi hadde flyttet oss igjen. Det hadde blåst opp, og de neste to timene sjekket jeg jevnlig at vi lå der vi skulle før jeg til slutt sovnet igjen. Det var ufattelig tungt å trekke ankeret manuelt med 10 sekundmeters vindpress, selv om vi brukte motoren til å hjelpe oss så langt vi kunne, men endelig kunne vi feie ut under ledningene igjen og heise seilene. Med platt lens og slør ble det etter hvert så varmt at vi kunne bytte ut flytedress og ullfrotté med sportsbh og tynn ullstilongs. Målet for dagen var Hjartøya, den vakre bukta vi forelska oss helt i på vei nordover sist sommer. Vi hadde bukta for oss selv, og tok oss god tid til å utforske øya etter middag. Det ga resultater: to rådyr, en gjøk, seks ryper og (så klart) flere sauer.

Tålmodighetsprøven

Jeg er av den oppfatning at seilere må bli tålmodige folk. I hvert fall om de har en motor uten altfor mange hestekrefter og det er motvind, motsjø og tidevann imot. På det sakteste gjorde vi mellom 0,9 og 1,3 knop, og vi begynte å lure på om Kari kom til å rekke toget fra Mosjøen neste morgen. Vi forsøkte oss på heise seil flere ganger, men fallvinder er lumske greier og vinden skiftet hele tiden litt retning. Det var bare å stampe seg igjennom de trangeste passasjene hvor trakteffekten var på sitt verste og håpe på bedre tider. Etter flere omganger med geni kunne vi endelig passere den siste lykta på vei inn Vefsnfjorden og feire med de siste to colaboksene om bord. Vel inne i Mosjøen marina ble vi møtt av tre menn på brygga. Etter å ha snakket med oss en stund kikket de litt nærmere på båten og stilte oss det samme spørsmålet vi hadde fått to ganger tidligere på turen: ”Er det bare dere to?”

 

Nattseilas ut Vefsnfjorden. Vi er ferd med å legge Mosjøen bak oss!

Første ankerdrammen ble inntatt klokken 4 om morgenen...

Noen timer senere er vi klare for dagens morgentrim!

Fortsatt på vei ut fjorden. Vi seiler for genoa!

På vei inn i Vågsvågen hvor sola skinner på Anastasia.

Jippi, vi seiler mot Lovunden! 

Orangecakes er alltid med:) 

Da vinden døde forsøkte vi oss på fiskelykken...

Lundefugler!!!

Grilling på moloen på Lovunden

På vei opp fjellet!

Utsikt nordover fra toppen av Lovunden.

Kapteinene!

Træna!!

Paradisbukt. Helt nødvendig med et bad her!

Vi seiler mot Dønna igjen.

Takk for oss Lovunden!

Frokost må til før vi hever anker.

Bukta vår på nordøstsiden av Dønna.

Går, går ikke?

Anastasia og Lillesøster er tilbake i Hartøybukta! 

Fortsatt vakreste svaiplassen!