Øyfjellet på langs

Inneklemt mellom regnfulle dager med lavt skydekke lå det an til en dag med glimt av sol. Aurora og jeg (mest jeg) bestemte at vi skulle utforske Øyfjellet. Faktisk skulle vi gå det hele veien fra fjorden til dalen. En tur på omtrent 12 kilometer.

Øyfjellet strekker seg fra Mosjøen og åtte kilometer ut i Vefsnfjorden. Det står for både trakteffekt og fallvinder når man kommer inn fjorden med seilbåt. Ofte kan det virke som om fjellet ”skygger” for byen, skjønt fjellet unektelig var her først. Først når året er på sitt lyseste klarer sola å holde seg over fjellet. I mørket står Øyfjellet som en stor svart vegg. Som om det har fanget oss her inne, men med en gang fjellet får snø på seg forvandles det til en vakker hvit flate som reflekterer lysene fra byen. I mørket fra jordene bak breimoen en vinternatt med stjerner og måne blir det ett av de vakreste byfjellene jeg vet om.

Klokka åtte om morgenen tok vi ferga ut fjorden til Vikdalen. Turen tok 40 minutter og kostet oss 36 kroner. Vi var de eneste som gikk av. Og Vikdalen lå der helt stille, det var ikke et levende menneske å se. En svart sauehund hilste oss velkommen og fulgte oss et stykke oppover, men ellers var det ingen bevegelse.

Fra Vikdalen kan du følge en sti nordover som går igjennom dalen vest for Øyfjellet. Der vi skulle gå nå var det ingen sti. Vi kløv oppetter lia med en del glatte partier og hyller. Med en ivrig husky i festet i magebeltet på sekken ble det noe av det mest ekstremsportaktige jeg holder på med. Etter hvert kom vi opp på Aksla og kunne begynne ferden videre innover ryggen.

Øyfjellet gjemmer en skatt, en perle av uberørt natur. Fra Mosjøen-sida representerer Øyfjellet starten på Lomsdal-Visten nasjonalpark. Vi kunne se innover mot ”Det gjemte landet”. Selv om byfjellet vårt ligger utenfor nasjonalparken er naturtypen mye av den samme. Det er småvann over alt. Det er dype gjel hvor du må gå rundt (og kanskje litt tilbake) for å finne en vei over. Det som ser ut som en god rute på kartet er ikke nødvendigvis en god rute i virkeligheten. Derfor er det absolutt en fordel å gå Øyfjellet på langs i sikt.

Vi var heldige. Det blåste friskt fra nord, hvilket betød at vi gikk med vinden i ryggen. Sola kom og gikk, men stort sett holdt berget seg tørt. Matpausene ble lagt til perioder med sol. Da fant vi en lun lyngflekk bak en steinknaus. Aurora fikk tørrfisk så jeg fikk ha matpakka mi i fred. Først da vi nærmet oss Øyfjellvarden (818 moh) kom tåka sigende. Med den kom også en haggelbyge, så både hund og eier syntes det var helt greit å fortsette turen nedover. I stedet tok vi oss tid til en hvil i gresset da vi kom ned i Øydalen. Da hadde sola kommet tilbake også! 

På fergetur ut fjorden.

Øyfjellet, i hvert fall litt over halvparten av det!  

Hit strekker Øyfjellet seg før det dupper halen i Vefsnfjorden.

På vei opp på aksla fra Vikdalen.

Vikdalen en rolig morgen.

Pust i bakken og utsikt over vindrossene på fjorden.

Et par ganger møtte vi på varder.

Både på aksla og på ryggen av Øyfjellet ligger det mange småvann. 

Utsikt ned til Mosjøen fra én av utsiktsplassene med varde underveis.

Et godt sted å diskutere livet og kjærligheten! 

På vei mot Stortuva (818 moh).

Matpause med utsikt mot Finnknefjellan.

Da vi kom til Øyfjellvarden kom tåka og en haggelbyge.

En rolig hvilestund ble til lekestund (og jeg ble klatrestativ) da jeg tok frem kameraet.