Økuller på Læsø

Skagen – Vesterhavn på Læsø – Sæby – Grenå

Økuller: ”uro, frustrasjon og irritasjon som forekommer ved lengre tids opphold på en (liten) øy eller i et mindre lokalsamfunn.”

Læsø er en idyllisk øy i Kattegat, omtrent 25 sjømil sør for Skagen. Det bor i underkant av 1500 mennesker på øya som dessverre lider av fraflytning, men om sommeren kommer sommerhusgjestene, seilerne og bussturistene og da myldrer det av liv. Så fryktelig mange seilbåter var det ikke da vi gjestet Vesterø havn i midten av august, men til gjengjeld sørget værgudene for at vi som lå der pent måtte være der også, i påvente av bedre vær.

Med kulingvarsel i hælene seilte vi det vi kunne sørover fra Skagen mandag morgen. Det er ikke særlig dypt noen steder i Kattegat og seilerennen til Vesterø var intet unntak med sine 3,5 meter. Vi ble nødt til å ta en paraderunde til ære for Læsøfergen som selvsagt var på vei ut da vi skulle inn. Vesterø havn er godt merket og det var god plass så sent på sesongen. Men det er jo en øy og vinden som satte inn de neste dagene fikk godt tak. Det ble fire nye netter med livet på skrå, en mengde fortøyninger til land og alle mulige lyder og ulyder. Enkelte kvelder kapitulerte vi og satte oss opp på det store oppholdsrommet tilhørende lystbåthavnen. Her kunne vi søke dekning mens vann og vind pisket om hushjørnene, og her kunne vi spre alle kartene våre utover de store bordene og se på mulige alternativer når vinden engang løyet og vi kunne komme oss ut av havna.

Læsø er en øy hvor man absolutt kan bruke flere dager, men det er noe med det å være værfast og faktisk ikke ha muligheten til å forlate øya (i hvert fall ikke i egen båt). Vi forsøkte å gjøre det beste ut av det og finne gode områder på øya hvor det også var litt le. Den første dagen dro vi derfor på sykkeltur ut til Storhaven gård (hvor Aurora ble bestevenner med et eselføll) og Læsø saltsyderi. Som vår kjære sykkelutleier, Jarvis, påpekte i sitt foredrag om Læsø, Danmark og Grønland; kjenner du saltets historie å Læsø så kjenner du også øyas historie. At man utvinner salt på Læsø er omdiskutert for jordsmonnet, og i gamle dager ble øya delt i to av ”Linjeveien”. På nordsiden av veien lå den gode jorda og på sørsiden den dårlige. Så sørget man for at alle innbyggerne fikk like mye jord på hver side av veien (med mindre man hadde oppført seg dårlig vel og merke).

På sykkelturen kom vi forbi noen små friluftsområder som vi gjerne ville tilbake og utforske. Neste dag tok vi derfor veien fatt med rulleskøyter og longboard. Inne mellom trærne på nordsiden av øya lå en godt beskyttet og tilrettelagt bålplass med tre gapahuker rundt. Vi hadde tatt med oss linsesuppe til middag og ingredienser til pinnebrød, og snart var det fyr på bålet. Det var en tiltrengt pause fra livet på skrå og ikke minst godt å vende tilbake til en annen type friluftsliv for en stund. Vi har riktignok fortsatt til gode å møte andre seilere som lukter av bål!

Fredag morgen stod vi opp grisetidlig. Båten hadde vært klar siden i går morges (men da var bølgene fortsatt for store og vinden for sterk midt imot) og nå var det forholdsvis rolig. Av sted kom vi, og ut havna til og med. Kanskje ville vi klare å komme oss til Hals eller Bønnerup i dag? Optimismen og iveren var stor etter fire dager i havn. Vinden og bølgene tok seg opp så snart vi var klar av moloen, og etter å ha krysset frem og tilbake i noen timer uten å komme nevneverdig sørover skjønte vi at vi kunne skyte en hvit pil etter nesen på Jylland. Vi var tross alt kommet oss av sted fra Læsø og måtte være fornøyde med det. Vi besluttet oss for å gå inn til Sæby, og takket være den alpine starten var vi inne til lunsjtider og kunne sove middagslur så snart vi hadde basket oss på plass mellom hekkpålene (det er ikke alltid så lett når de er tilpasset langt større båter enn Anastasia).

Etter en rolig natt i havn var vi klare for å komme oss sørover mot Grenå, og mot Martins familie. Det var meldt ok seilevind hele dagen og vi hadde trippelsjekket værkart og havprognoser. Likevel, været er en uforutsigbar størrelse og trykkene flytter seg noen ganger fortere enn DMI klarer å forutsi på forhånd. Vi kom ut for langt mer vind og bølger enn vi (og hunden) var komfortable med, men da Lyngby radio sendte ut sine gail warnings var vi allerede midt ute i det, med stiv kuling på kryssen og 3 meter bølger fra siden som brøt over oss. Det var ikke så mye annet å gjøre enn å seile igjennom det og håpe på bedre tider. Da vi endelig nådde Grenå havn var det for lengst blitt mørkt, til tross for at vi holdt en fart på nesten 7 knop, og dette er ingen enkel havn å ankomme i mørket. Med lommelykt til å lyse opp brygger og hekkpåler fikk vi til slutt buksert oss på plass. Og her lot vi Anastasia hvile ut en stund i påvente av at lavtrykkene skulle passere. I mens brukte vi tiden på å besøke venner og familie både på Jylland og Sjælland. 

Første kveld i Vesterø havn, og discolysene på moloen viser vei både dag og natt! 

Denne reklamen har fremkalt mange smil under vårt besøk på Læsø! 

Familien på sykkeltur! 

Med en gang vi nærmet oss gjerdet kom smågrisene på Storhaven gård løpende! 

Både hund og griser er like nysgjerrige.

Aurora ble gode venner med eselføllet på gården som var henrykt over å få en ny skapning å snuse på.

Utsikt over saltet...

Læsø saltsyderi.

Tur til Birkelunden bålplass.

Fantastisk vedkløyver! 

Pinnebrød på vei!  

Og linsesuppe! 

Martin har besøk av en gresshoppe!  

På longboard og rulleskøyter med trekkhund! 

Vi har kommet oss fra Læsø til Sæby.

På vei sørover fra Sæby....

...mens det fortsatt bare blåser frisk bris!

Havkryss

Kristiansand – Stokken - Skagen

Etter noen urolige dager og netter i Kristiansand løyet endelig vinden såpass at vi kunne ta oss ut av havn. Vi evakuerte til Stokken, et friluftsområde i sørøstlig retning. Her var det deilig rolig og vi fikk tatt igjen litt tapt søvn og forberedt den kommende overfarten over Skagerak (hadde det ikke vært for at vår kjære epirb skulle mønstre på i Kristiansand hadde vi nok ikke gått inn til byen, og nå spørs det vel om det ble med den ene gangen…) Enkelte operasjoner om bord er unektelig litt lettere å gjennomføre når det ikke rykker så mye i fortøyningene at du skaller hodet inn i noe hver gang du ikke holder deg fast (og det er i havn…).

Vi hadde prøvde å ha is i magen og la bølgene legge seg mest mulig før vi startet kryssen over til Danmark, altså ventet vi til tidlig fredag morgen. Rundt halv fire på natta stod vi opp og gikk en siste tur med Aurora. For tente lanterner snek vi oss ut det smale sundet fra naturhavna vår og satte kursen utover. Det var fortsatt bra med dønninger, og innimellom kom det noen ordentlig svære rullende, men det verste var sånn sett at vi ikke gjorde fart. Bare 1,9 knop, vi måtte da ha en vanvittig motstrøm? Det virket som det ble bedre da vi satte kursen sørover fremfor østover, så det gjorde vi, og fikk opp storseilet for å stabilisere (en sjekk av havstrømmene i kartet bekreftet sånn sett forholdene, men da hadde vi jo alt funnet ut av det). Før vi kom så langt oppdaget vi at det var noe tull med styringsmekanismen vår og forholdet mellom girspak og motorkraft var helt på bærtur. Skipsmekaniker Pedersen måtte til pers og klarte, hengende på hodet nede i kassa, å fikse det sånn tålelig. Det koster å henge på hodet og han tilbragte den neste halvtimen med å mate krabbene.

Ingen vind til å hjelpe oss, store dønninger, en ustabil styringsmekanisme, motstrøm, ingen fart og passe uggene begge to. En stund var vi på nippet til å gi opp og gå inn til Lillesand. Men så kom endelig dagslyset, sørlig kurs ga mindre motstrøm, dønningene minket da vi kom lenger ut og Pedersen fikk seg en lur på dekk. Etter hvert koblet vi på autopiloten og kunne nyte solen litt begge to.

De første 12 timene kom og gikk uten vind, men så blåste den endelig opp og vi kunne seile til vi hadde passert Hirtshals før vinden falt igjen. Etter hvert kom mørket, og med det stjernene og månen. Jeg kom på at jeg ikke har sett stjerner siden i vinter! Det hadde begynte å lyne på begge sider av oss, vi så himmelen flerre både til babord og styrbord, men over oss holdt det seg klart og vi krysset fingre for at det ville forbli sånn.

Omtrent på den tiden vi hadde estimert at vi skulle være fremme skimtet vi Skagen fyr, og da var det fortsatt 6-7 timer igjen. Det er ikke lange biten når du runder rundt grenen, men vi var blitt advart mot den strie motstrømmen inn, og den holdt stikk. Midt mellom alle lasteskipene som trafikkerer Øresund, Skagerak og Kattegat navigerte vi oss sakte med sikkert rundt tuppen av land og krysset oss innover, for nå hadde vinden tatt seg opp. Egentlig var det helt ok å stå til rors i motvind, for jeg begynte å bli rimelig trøtt og hadde hatt noen 10 minutters intervaller hvor jeg krøllet meg sammen på hundematta i bunnen av cockpit, inntil et nytt lasteskip nærmet seg og vi måtte finne ut hvordan vi skulle styre klar av det.

Litt over klokka 5 om morgenen kunne vi endelig fortøye i Skagen lystbåthavn, godt fornøyde med vårt første havkryss, om enn noe lengre enn vi trodde. Og Skagen bød på ferske rundstykker fra bakeren, Mathilde kakaomelk, en etterlengtet dusj (den forrige var i Egersund), tur ut til grenen med lunsj mellom sanddynene på stranden, god middag under kalesjen (riktignok sendte jeg Martin ut etter Rødspettefilet og han kom hjem med fiskefrikadeller, men men…), Skagen museum, Bamsemuseum (jeg måtte bare), softis på havna og ikke minst søvn! Partysvenskene og de fulle nordmennene forsvant i takt med at været gradvis ble dårligere igjen. Vi har gått fra sommerferie til mer det å være på tur (riktignok fortsatt sammen med alle pensjonistene) og høstværet har visst for alvor kommet til Danmark! 

Den ene åren til lilleøster fikk seg en knekk i stormen i Mandal, og ingen båtbutikker i Kristiansand kunne levere en ny... Martin tok saken i egne hender! 

Vi får tiden til å gå mellom regnbygene på Stokken! 

Bomtrekket måtte repareres etter den siste tidens vindkast...

Morgenen begynner å bli bedre! 

På vei over Skagerak og bølgene har lagt seg! 

Endelig seilevind!

Plotting! 

Skagen er befolket med nordmenn og svensker på solrike dager. Her gikk "Tore Tang" på full guffe! 

Bamsemuseet! 

Og bamsenes svar på "Hipp Hipp Hurra! 

Regnbue over Skagen! 

Skagen fyr, vårt landemerke.

Strandtur ut til Grenen. 

Lunsj mellom sanddynene.

Aurora vil helst ligge i midten! 

Lek med sand...

... en sikker hit om du vil ha senga fylt med sand den neste uka! 

Grenen - her møtes Skagerak og Kattegat! 

Hvordan jeg lærte å seile

Mange har spurt hvordan en jente fra indre Østlandet som man vel ikke akkurat kan si at tilbragte sine barndoms somre på sjøen fant ut at hun skulle kjøpe seilbåt. Danske besteforeldre med fortellinger fra den gang de hadde seilbåt skal nok ha noe av skylden, men her kommer også den (hittil) upubliserte sannheten om hvordan det hele startet!  

Min ”seilekarriere” startet med at jeg fikk bommen i hodet. Det er ikke en historie jeg er spesielt stolt av, særlig ikke siden jeg satt som ”instruktør” med ansvaret for to unge jenter da det skjedde. Det var sommerleir på Hvaler, og siden jeg hadde studert friluftsliv ett år hvor vi blant annet hadde rodd og seilt (mest rodd) gamle trebåter, bestemte sjefen for sommerleiren at jeg var en av de med mest seileerfaring blant lederne. Riktignok hadde jeg seilt andunger noen dager i tiende klasse hvor jeg husker at jeg lå på magen foran på båten og forsøkte å få forseilet til å ligne en genakker, men det var jo faktisk nesten 10 år siden. Ellers kommer jeg fra de dype skoger på indre Østlandet, og der er seilemiljøet heller lite.

Sammen med en ordentlig instruktør som skulle komme fra Oslo fikk jeg altså ansvaret for seilopplegget på leiren, det vil si to små glassfiberjoller. Båtene var riktignok ikke kommet enda. Jeg forsøkte meg på å foreslå at jeg kunne få ta en prøvetur før vi skulle ut med barna, men slik ble det ikke. Jollene stod to andre steder ute på øyene, og ble først hentet sent på kvelden dagen før vi skulle starte. Så der stod vi i lyset fra en utelampe og forsøkte å montere stag og vant og mast på en båt jeg aldri hadde sett før. Da vi hadde montert riggen ferdig skulle vi flytte båten fra gårdsplassen og ned til stranda. Problemet var bare at det var en strømledning tvers over veien. Resultatet ble at vi la ned båten på siden så langt vi klarte og fikk sklidd den under ledningen. Instruktøren fra Oslo og jeg hadde hjelp fra fire av de andre lederne. Vi ville aldri klart å flytte båtene selv. Det erfarte vi neste morgen. Vi var først ferdig med å montere riggene klokka to på natta, det ble derfor ikke tid til noen seiltur. Så vi avtalte av vi skulle møtes klokka sju neste morgen og ta en prøvetur før barna stod opp. Litt trøtte og kalde tuslet vi gjennom det morgenvåte gresset og ned til båtene klokka sju neste morgen. Men vi var ikke i stand til å dytte de ut på vannet. Vi prøvde alt vi kunne, båtene var jo ikke så store, men til slutt måtte vi gi opp og vente på at noen av de andre lederne stod opp. Det ble ikke tid til noen prøvetur før barna kom. Senere fikk jeg vite at de hadde funnet ut at båtene var fylt med vann inni skroget. Hadde vi tappet dette ville vi sannsynligvis klart å flytte på de.

Den første dagen blåste det lite. Det var nok til at vi fikk fart, men ikke mer enn at jeg stort sett hadde kontroll på båten. I starten fulgte jeg etter den andre båten mens jeg prøvde å huske hvordan jeg skulle vende i forhold til vinden for at vi skulle krysse, og ikke utsette oss for en ukontrollert jibb. Vi hadde med oss to barn hver i båtene både om formiddagen og to nye etter lunsj. For det meste var det jeg som satt ved roret, og barna heiste seilene og styrte skjøtene. Men da én av jentene spurte om hun kunne få styre litt kunne jeg ikke se noe galt i det. Det var rolige forhold. Faktisk så rolige at vinden døde, og vi drev mot land hvor vi satte fast roret mellom to steiner. Etter litt vading kom vi oss løs igjen, og bestemte oss for å seile hjem før vinden løyet helt. Den andre båten var ikke like heldig og måtte hentes med motorbåt og taues inn på grunn av manglende vind.

Den første dagen hadde gått riktig så bra syntes jeg, og jeg begynte å føle meg litt tryggere. Det er gjerne da det skjer. Dagen etter hadde vi en fin økt før lunsj, men i lunsjen blåste det opp. De to jentene jeg hadde med etter lunsj strevde med å heise storseilet som hadde en tendens til å kile seg halvveis opp i masta. Uten seil, ingen styremuligheter, og vi drev nærmere og nærmere en marina med cabin cruisere i millionklassen på den andre siden av bukta. Jeg var lite lysten på å støte borti noen av disse båtene, og fulgte med på hvordan jeg skulle ta oss for mens jeg forsøkte å oppmuntre jentene. ”Kom igjen nå jenter, ta i, dette går bra”. Det siste var kanskje ment mest på meg selv, og i et uoppmerksomt øyeblikk hvor jeg holdt litt for løst i storseilskjøtet kom bommen farende. Den traff meg over øret, og jeg tror jeg var borte et sekund eller to før jeg fikk blunket hardt og var tilbake igjen. Jentene stod heldigvis foran masta og var uskadde. Og selv hadde jeg solbriller så de så ikke hvor vondt det egentlig gjorde. Det var en liten bom, men den slo hardt nok. Seilet kom opp, vi hadde unngått de dyre båtene og var på vei ut bukta da en av jentene mine litt bekymret påpekte at jeg blødde fra øret. Jeg innså at det kanskje var lurt å få det sjekket av de andre lederne, og sa til jentene at vi skulle krysse oss tilbake og bare rense såret, så kunne vi sikkert dra ut igjen etterpå. Det tok oss tre kvarter å krysse tilbake til brygga. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde hjernerystelse og at såret burde sys. Det ble riktignok bare stripset, og i mange år etterpå gikk jeg rundt med en liten kul bakpå øret. Trenger jeg si at jeg ikke fikk dra ut igjen med det samme? Heldigvis kom den andre båten tilbake og jeg ba min medinstruktør om å ta med mine jenter på tur slik at de skulle få en god opplevelse av det å seile også.

Fra Seiltur med Kari og Anastasia på Helgeland, juni 2014.

Da jeg reiste fra Hvaler fortsatte sommerleiren enda noen uker. Min medinstruktør ble også nødt til å dra, og resultatet av seilopplegget fikk jeg høre på slutten av sommeren. Den ene båten hadde gått rundt og satt fast masta i bunnen inne i bukta. Den andre hadde gått rundt og mistet senkekjølen, så de siste dagene forsøkte de å seile uten kjøl. Det hjalp litt på selvtilliten å vite at vi tross alt ikke hadde kullseilet, og jeg bestemte meg for å avansere til noe større. Sammen med min venninne kjøpte jeg Anastasia på 32 fot neste vår.