Noget om helte

På ungdomsskolen hadde de fleste jentene i klassen skoledagbøker. Mine er fylt med lange hilsener og sitater fra venninner. Men skoledagbøkene inneholdt også ”vennesider” hvor en skulle fylle ut informasjon om seg selv. Én av linjene var som regel viet til ”mitt største forbilde”.

Den gang bladde jeg ofte for å se hvem de andre jentene hadde skrevet. Jeg tenkte at jeg også burde ha noen idoler å se opp til. Jeg leste jo de samme ungdomsbladene, hørte på den samme musikken (selv om jeg i dag er sjeleglad for at pappa holdt fast på at vi også skulle høre 60- og 70 talls musikk) og klipte ut de samme plakatene av de samme ungdomsstjernene. Men plakatene ble aldri hengt opp. I stedet var det plakater fra India, Malaysia og andre reisemål som fylte veggene på rommet mitt. Jeg klarte aldri helt å identifisere meg nok med noen av popikonene eller idrettsstjernene til at de fikk idolstatus hos meg.

Denne uken har elevene og jeg vært på seminar på Nesna med Stein P. Aasheim. Stein P. regnes for én av de ”største” nålevende eventyrere i Norge. Hans foredrag om sine ekspedisjoner over hele verden vekker opplevelseslysten, ikke bare hos friluftsfolk. Men som han selv påpeker er det hard konkurranse i ”eventyrerbransjen” i dag. Det er mange som vil leve av å gjøre det de har lyst til og deretter holde foredrag om det (det gjelder for så vidt ikke bare innenfor friluftsliv). Det meste er gjort, deretter er det gjort på en mer krevende måte eller via en vanskeligere rute, deretter igjen med en minimering av utstyr. Og nå, som Stein P. selv påpekte har vi kommet dit at det handler om å være de første til å repetere det de første gjorde første gang (som å gå i Amundsens fotspor nøyaktig 100 år etter).

Seminar på Nesna med Stein P. 

 Med alle disse eventyrerne burde jeg ha nok av friluftslivsidoler å velge imellom.

Men blir jeg bedt om å oppgi hvem jeg ser som mitt største forbilde sliter jeg fortsatt. Jeg har mange inspirasjonskilder, mange jeg beundrer og har respekt for. Men kanskje er det med forbilder som med det å være friluftslivsveileder? Til tross for at jeg er ferdig med studiene føler jeg ikke at jeg er ferdig ”dannet”, for å si det med folkehøgskolespråket. Jeg ser fortsatt nye veilederstiler som inspirerer meg, nye måter å opptre på, ferdigheter, kunnskaper og holdninger som er ønskverdige. Jeg plukker litt her og litt der hos forskjellige personer, og forsøker ut fra dette å sette sammen min egen veilederstil. Sånn er det kanskje med forbilder også?

Arne Næss påpekte i sin tid at vi skal ikke spørre: ”Hva vil du bli?”, men ”Hvem vil du være?”. Spørsmålet er sannsynligvis aktuelt gjennom hele livet, men jeg tenker i sær på folkehøgskoleelevene mine. De som vi forsøker å utruste så godt vi kan til de skal forlate deres trygge boble her på Toppen. De som skal fortsette å bryte barrierer, fortsette å strekke seg. Jeg håper de finner sine inspirasjonskilder, noen som får de til å se muligheter, som får de til å våge. For det er kanskje den viktigste oppgaven forbildene har; å inspirere til å drømme, og til å våge å følge drømmene.

Den gang jeg var eventyrer på "ekspedisjon" opp Kilimanjaro.

Statoil støtter morgendagens helter. Og de er så absolutt viktige, det være seg superhelter eller hverdagshelter. Men selv om vi skal fortsette å inspirere ungdommer og elever til å gå nye løyper, er det vel så viktig å vite noe om de som har tråkket sporene før oss. Jonas Gahr Støre formulerte det slik under åpningen av Nansen/Amundsen året i fjor: ” Vissheten om at økt innsikt for noen gir mer kunnskap for alle; vissheten om at oppdagelser gjort av noen få øker erfaringsgrunnlaget for flere.”

Jeg er sterkt redd for at jeg fortsatt bare vil finne tvetydige heltefigurer og ingen rene idoler. Men på sett og vis er disse tvetydige heltefigurene også en type forbilder. Gjennom å vise frem nyansene ved det å være menneske skaper de gjenkjennelighet for mange (på godt og vondt). Og ofte er det slik at nyansene trer tydeligere frem i pressede situasjoner, som ute i naturen. De beste eventyrere/foredragsholdere evner både å vekke eventyrlysten hos andre, samtidig som de krydrer sine opplevelser med livsfilosofi og menneskelige erfaringer som mange kan kjenne seg igjen i. 

Tante Borgnys symaskin

Jeg begynner å innse at jeg nok aldri blir den helt store strikkemester. Frem til nå har det stort sett vært bestemor som har forsynt meg med ullsokker, men etter hvert som årene går og bestemødre også blir eldre fant jeg ut at det var på tide jeg lærte meg å strikke mine egne sokker. Jeg kjøpte inn sokkegarn og strikkepinner, og fikk tilsendt en sokkeoppskrift av mamma. Etter en del forsøk hvor jeg fortsatt fikk mine 18 masker på hver pinne til å nærme seg 40, og flere fortvilte telefoner til mamma, konkluderte vi med at strikkingen får vente til jeg kommer hjem til jul. Heldigvis er jeg ikke like hjelpeløs når det kommer til alt håndverk, og til min store glede fikk jeg i sommer overta tante Borgnys symaskin.

Tante Borgnys symaskin er fra 1963. Den har utvendig drivrem, bråker, knirker og lukter litt brent, men blir stadig bedre for hver gang jeg smører den. Til gjengjeld syr den som en drøm, og jeg er like fornøyd hver gang jeg kan reparere eller forbedre turutstyret. Det gir en stor mestringsfølelse når jeg ”klarer meg selv” og kan bruke noe jeg har til å skape noe nytt.

Tante Borgnys Symaskin på plass i Gamlebygget

Denne uken har jeg hatt håndverk med elevene mine, og jeg ser den samme gleden hos dem når de endelig er ferdig med et produkt. Jeg har gjort mitt beste for å overføre mine kunnskaper innen toving av ullkartanker, votter og sittelapper, sying av vindvotter, fotposer og julegaveposer samt knivlaging. Til tider har det vært en tålmodighetsprøve, og ei av jentene bemerket også etter vott nummer to at hun var jammen glad vi ikke har fire armer!

Etter endt kjøkkentjeneste forrige uke påpekte en av elevene at det finnes mange innfallsvinkler til friluftsliv. Da de skulle definere friluftsliv ved starten av skoleåret var én av tingene de kom frem til at friluftsliv handler om å klare seg ute i naturen. Vi flytter livet vårt ut (eller inn om du vil) i naturen og skal leve på dens premisser. De basale behovene vi ikke tenker så mye over til vanlig, blir plutselig det eneste viktige. Vi etterstreber å holde oss varme, tørre og mette. En viktig del av friluftslivsundervisningen handler derfor nettopp om matlaging på tur og hvordan vi bør kle oss og te oss for å ikke fryse så altfor mye.

I dagens samfunn har utstyrshysteriet spredd seg også inn i det mest naturvennlige friluftslivet. Fritidsaktiviteter utgjør en fjerdedel av nordmenns husholdningsforbruk. Og innenfor fritiden står tradisjonelt friluftsliv for det tredje største energiforbruket. Da er ikke hytteturer inkludert. Transport til friluftslivsaktivitetene utgjør naturlig nok en tredjedel av dette. Men friluftslivsutstyr kommer ikke langt etter på listen. Dermed blir refleksjon og bevisstgjøring rundt utstyr og bekledning en viktig del av jobben som friluftslivsveileder. Og av og til skjer refleksjonen og bevisstgjøringen best kroppslig. For eksempel gjennom gleden og mestringsfølelsen ved å ha laget sitt eget utstyr!

Fotposer, ullkartanker, vindvotter, ullvotter og sittelapp.

Poteten og den uendelige reisen

Mine elever er bemerkelsesverdig realitetsorienterte. De skal bli ingeniører, advokater, politi og teknikere. Konkrete yrker som er forholdsvis etterspurte på markedet. Hvis du sier du studerer på politihøgskolen er det få som spør: ”Hva blir du da?”

Jeg kan ikke si at jeg tilhører en annen generasjon enn mine elever, og at det var annerledes da jeg var ung. Men det kan synes som om det har foregått et slags taktskifte. Da jeg var ferdig på videregående jobbet jeg først livet av meg et halvt år for å spare nok penger til at jeg kunne bruke det neste halvåret på å reise rundt i Latin Amerika.  Vel hjemme igjen ga jeg meg i kast med utviklingsstudier, for etter en bachelor der å skifte retning til friluftsliv. Det var kanskje ikke så mange fra mitt kull som reiste ut i verden på helt alene. Men det var en forholdsvis stor andel som, i likhet med meg selv, valgte mindre konkrete utdannelser med forholdsvis uklare framtidsutsikter. Så å si uavhengig av situasjon har folk sett litt spørrende på meg når jeg sa jeg studerte utviklingsstudier. Det ble ikke så mye bedre da jeg etter hvert endret det til at jeg studerte friluftsliv. ”Åja, eh, hva blir du da?”.

Etter fem år som sommerfugl i SAS med nytt crew stort sett hver gang jeg var på jobb, hvilket innebærer et ”Åja, eh, hva blir du da?” hver gang jeg var på jobb (bortsett fra de som utelukkende forbinder friluftsliv med Lars Monsen og bål, og dermed ikke trengte spørre hva en friluftslivsutdannelse innebar) ble jeg etter hvert god på å komme med en forklaring på hva jeg kunne bli når jeg ble stor og hadde med meg en friluftslivsutdannelse i bagasjen. Jeg trodde derfor jeg visste hva jeg gikk til da jeg i masterinnspurtens skylappmodus takket ja til jobben som linjelærer i friluftsliv på Vefsn folkehøgskole.

Tre måneder har gått siden jeg møtte elevene første gang, og jeg begynner å innse at jeg har funnet meg nok en arbeidsplass hvor jeg får praktisere mine ferdigheter som potet. Jeg har valgfag, mosjon, tematimer og tilsyn som jo er viktige deler av det sosialpedagogiske arbeidet på en folkehøgskole. I tillegg jobber jeg kontinuerlig med markedsføring, linjeutvikling, økonomistyring, utstyrsopprydding, -vedlikehold og -reparasjon, ved siden av å planlegge, gjennomføre og evaluere friluftslivsundervisningen. Skulle min utdannelse ha dekket alt det jeg skal kunne noe om ville jeg aldri blitt ferdig å studere (enkelte av mine venninners foreldre trodde nok heller aldri at jeg skulle bli ferdig…). Det er nok ikke uten grunn at folkehøgskolen har ”livet” som pensum. Og listen som heter ”Lise lærer andre å gjøre ting hun ikke kan selv” begynner etter hvert å bli ganske lang.

For meg fremstår det å jobbe på folkehøgskole som en uendelig reise. Hvis du lar være å vende bunken vil du hvert år se nye steder, eller eventuelt kjente steder på nye måter, sammen med nye elever. Det er avskjeder og gjensyn, nye farger, mye latter og hendelser som kommer krypende tilbake for å fremkalle smil og varme.

Første tur med elevene gikk til Nord Norges tak, Okstindane.

Fra Nomadeliv til en leilighet i Gamlebygget

I midten av august satt Martin og jeg med alle våre eiendeler spredd utover hele innkjøring hjemme i Elverum. Jeg hadde fått jobb på Vefsn Folkehøgskole (Toppen) i Mosjøen, og vi skulle redusere tre flyttelass til ett felles, pakke bilen og flytte nordover. Etter sju år med studier og diverse jobber rundt om i Norges land skulle jeg ta fatt på min første faste heltidsstilling. Det hele virket noe skummelt for en rastløs nomade. 

På flyttefot nordover

Det siste året hadde vi bodd delvis i seilbåt, litt i en hytte i Nordmarka i Oslo uten strøm og vann, delvis i telt og noe i bil helt til slutt. Hvordan ville det bli å flytte inn i et hus igjen? Og ikke minst, hvordan ville det bli å bo på en skole sammen med en hel gjeng med folkehøgskoleelever?

Kjøreturen fra Elverum tok noe lenger tid enn vi hadde beregnet, og klokka ble ett på natta før vi svingte av mot Halsøy og bega oss opp den beryktede bakken til Toppen. Ved hjelp av et skattekart fra rektor fant vi frem til leiligheten som skulle bli vårt nye hjem. Jeg hadde altså lyktes med å lokke med meg min danske samboer som aldri hadde vært nord for Strynefjellet til å flytte med meg like langt nord for Elverum som Tyskland er sørover.

Martin blåser hjemmelagde såpebobler på Toppen

Mosjøen kaller seg byen midt i Norge, men ligger likevel i det vi betegner som den nordlige delen av Norge. Etter hvert som jeg har tygd litt på det har jeg kommet frem til at byen på mange måter symboliserer en inngangsportal til nordligere strøk. Det var uendelig med naturområder som skulle utforskes.

Den første uka i Nordland reiste vi Helgeland rundt på oppdagelsesferd. Vi var så heldige at da vi kom til Mosjøen kom også sommeren. Den varte omtrent én uke! Det lå mennesker på svaberg i hver eneste sving langs veien til Sandnessjøen. Selv kjørte vi utover Vefsnfjorden på jakt etter noen klatreruter som ingen i Mosjøen helt husket hvor var. Vi fant da heller aldri boltene, og det ble i stedet improvisert juving og rappellering med utsikt mot de Syv Søstre.

Ferden gikk videre til Nesna hvor vi hadde en avtale med en hyggelig høgskolelektor som også er en ivrig kajakkpadler. Han delte villig av sin kunnskap om området, og etter en natt i et friluftsområde satte vi kursen ut mot Tomma for å sjekke ut den berømte skjærgården på Helgeland. Etter noen fine timer med rolig padling erfarte vi at tåka kommer og går like raskt her som andre steder på havet.

Første padletur på Helgelandskysten

Etter en del turer hit og dit, i mitt desperate forsøk på å være noe stedkjent til det året som skulle komme, var skolen plutselig en dag fylt med elever. Jeg fikk ansvaret for en egen gruppe ungdommer som var sultne på (mer) friluftsliv, og nå to måneder senere har de blitt bemerkelsesverdig husvarme. Jeg begynner også å venne meg til tilværelsen i Gamlebygget. Jeg har vært igjennom Toppen-dåpen og vet nå hvem som bor/bodde oppe i tårnet. Jeg begynner etter hvert å ha styr på navnene på alle avdelingene, og vet hvor jeg skal løpe når brannalarmen går. Leiligheten virker ikke like enorm lenger og jeg har sluttet å ”lete” etter Martin. Siste hånd på etableringen kom i høstferien da vi overtok Aurora, og plutselig fant ut at vi ble nødt til å bygge hundegård.

Nord Norge har fristet lenge! Det var likevel ikke slik at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle bo i Mosjøen da jeg i sin tid pakket sekken og forlot indre Hedmark. Men etter en rundtur som inkluderer sør- og mellom Amerika, Oslo, India, Afrika og Bø i Telemark, så endte jeg altså opp som folkehøgskolelærer på Helgeland. ”Alt og litt til”, sier de på Toppen. Det passer meg fint!

Utsikt ut Vefsnfjorden fra tårnet i Mosjøen