En lang Togtur og Barndommens Skispor

Klokka 15.30 slukket og låste vi døra til leiligheten og begynte på første etappe sørover. Med sekk på ryggen, sekk på magen, en felles skipose, en ekstra bag og en hund var vi nok litt av et syn der vi vandret de 3 km ned til togstasjonen. Planen var at Aurora skulle få gå litt før den lange reisen, men jeg tror nok Martin og jeg var de som var mest slitne da vi endelig kunne sette fra oss bagasjen. Det er ikke første gang vi bærer oss i hjel, og hver gang spør vi hverandre hvorfor vi ikke bare gjør som andre normale folk og tar en taxi?

Klokka var halv seks neste morgen da toget rullet inn på Hamar stasjon. Martin hjalp meg med å kaste av store deler av bagasjen vår og så stod vi der, Aurora og jeg, litt forvirra begge to, og så på at toget rulla videre mot Gardermoen med Martin. Vi hadde igjen en liten kjøretur før vi var fremme i Elverum, og på veiene var det allerede det tradisjonelle jule-snø-kaoset.

Men selv om det ikke er særlig festlig å kjøre når snøen laver, så har jo nettopp snø vært mangelvare i Mosjøen. Både Aurora og jeg var henrykte! Et par timers hvile, og vi var klare for å innta Svartholtet og nysnøen. I Svartholtet ligger Knerten-skogen, men det er det bare mamma og jeg (samt noen få innvidde) som vet. Da jeg var liten bodde alle søsknene til Knerten her. Aurora syntes det var over måtelig mye spennende å snuse på her, og jeg tror kanskje noen fra Knerten-familien ble tygd litt på også.

Aurora vil helst ha snø! 

Det er noe eget med å komme ”hjem”. Og kanskje spesielt med å komme hjem til jul. Skjønt, våre elever begynte bemerkelsesverdig raskt å kalle folkehøgskolen for sitt hjem. Vi hadde derfor en diskusjon her om dagen på hva ”hjem” egentlig er. Jeg er nok litt yrkesskadet og har mange ganger kalt hotellet jeg bodde på for ”hjem” der og da. Og det sier seg kanskje selv at når en har flytta minst 13 ganger på 8 år så blir ”hjem” en noe upresis betegnelse.

I stedet tror jeg at jeg vil skille mellom barndomshjem og hjem. Den følelsen når du kjører over Glomma og vet at du snart er hjemme. Den følelsen når du kan spenne på deg skiene på gårdsplassen og labbe av gårde i velkjent skog. Den følelsen kommer visst bare når jeg skal hjem dit jeg har tilbrakt de fleste av mine år (ennå). Men jeg er ikke så sikker på om det hadde vært sånn for meg om det ikke var for at jeg reiste vekk igjen også.

På tur i Knerten-skogen.