I-planen: skøyteprinsesser og bålvoktere

Jeg er forholdvis god på å planlegge. Så god at mange mener at det å planlegge og organisere er noe av det jeg er best på (uten at dette nødvendigvis alltid er en fordel). Det er derimot ikke så ofte at planene mine går helt etter planen. Det hender jo en gang i mellom, men det er vel kanskje heller regelen enn unntaket. Heldigvis blir aktivitetene jeg hadde planlagt som regel like bra selv om jeg det ikke går helt som jeg hadde tenkt, men tvert imot krever litt improvisasjon underveis. Kanskje til og med bedre.

For å få jobben på Vefsn Folkehøgskolen ble jeg (blant annet) nødt til å lage en årsplan for friluftslivslinja. For den siste skoleuka i desember satte jeg opp skileik og førjulstur i vinterskogen. Planen ble laget innimellom innspurten på masteroppgaven rundt påsketider, og jeg befant meg i Bø i Telemark. For meg virket det som et fornuftig årshjul. Det er bare det at her i Mosjøen kom snøen i oktober i stedet for i desember. Det innebar at grotteturen jeg hadde planlagt i oktober måtte utsettes til våren, og i stedet ble det ski- og aketur. To måneder senere er snøen borte, og vi har i stedet hatt intens kulde uten noen form for nedbør de siste ukene. Det blir med andre ord ingen skileik før jul. Så hva gjør vi?

Skøytetur på Fustvatnet

Joda, med 40 cm stålis på både vann og elv er det bare å finne frem skøytene. Sist jeg hadde på skøyter hadde jeg med meg en gruppe barn fra et asylmottak. De minste ble satt til å dytte bruskasser rundt på skøytebanen i Frognerparken, og jeg var strålende fornøyd med de litt større jentene som fort fant teknikken og balansen. Et isdekket Fustvatn i Nordland er noe mer storslagent enn Frognerparken, jeg må innrømme det. Med et areal på nesten 11 kvadratkilometer, og fjell og åser på alle kanter føles det som om en bare kan gå og gå. Ut i Fustvatnet renner også Herringelva, og denne dro Martin og jeg tilbake for å utforske sammen med noen kollegaer. I følge idrettslæreren på folkehøgskolen er 20 år siden man sist kunne gå oppover elva på skøyter. Vi kjempet oss fem kilometer oppover i motvind, men nøt hvert et skøytetak. Desto raskere gikk de fem kilometerne tilbake.

Hva folkehøgskolelærere gjør når de har fri!  

Se filmen Martin har laget fra vår skøytetur opp Herringelva på: http://www.youtube.com/watch?v=jrbHCADy6eo

Dagene er korte her i nord. Det gjelder å utnytte det lyset vi har, og det bør helst skje utendørs. Derfor holdt jeg fast på min plan om en førjulsovernattingstur. Og den ble i vinterskogen, men i en vinterskog uten særlig mye snø. Det ble derfor en fottur fremfor en skitur. Vi rakk frem akkurat i tide til å få spent opp gapahukene (presenningene) våre, og pekt oss ut de døde trærne vi trengte til nyingen vår. Så kom mørket. Og det skulle gå nesten 19 timer før det igjen ble litt dagslys for oss. 

Elevene bestemte seg for at de ville ha bålvakt gjennom natten og fordelte timene mellom seg. Det er noe eget med å sitte et par timer alene med bålet mens resten av gruppen sover rundt omkring. En rekker å tenke tankene ferdig. Eller som en av elevene selv formulerte det: ”plutselig har du sittet der i halvannen time og egentlig ikke tenkt på noen ting.” Førjulstid er både en koselig og travel tid, selv på en folkehøgskole. Derfor er det ekstra deilig å rømme ut i skogen. Til bålet, stjernene og en slags tidløshet. Latteren sitter løst rundt bålet, og samtidig er det ett av de få stedene mennesker fortsatt kan sitte sammen i stillhet uten at det blir en kleint. Jeg tror alle har godt av litt ”båltranse” innimellom!

Det er vanskelig å ikke la seg fasinere av bål!