Naturlig Jobb: august 2013

tirsdag 27. august 2013

Det er enda vakrere i virkeligheten!

Okstindan ruver på Nord Norges tak. Et fantastisk fjellområde både for brevandring, topptur, skiturer, fangst og rekreasjon. Men siden det ligger såpass høyt her nord kommer snøen også tidlig. Vi kan være heldige og få noen fine dager i midten av september, men vi kan også risikere snø og vind. Erfaringene fra i fjor tilsier at det ville være lurt med et annet alternativ dersom målsetningen er å gi elevene en opplevelse av blåisen, og det er jo unektelig det mest spennende om man ikke har vært på bre før.

Eventyrlige Engabreen

Heldigvis er det nok å ta av her på Helgeland, og jeg bestemte meg for å avlegge Engenbreen et besøk. Engenbreen er en brearm på Vestre Svartisen, Norges nest største bre. Den er også den lavest beliggende isbreen i Europa på omtrent 20 moh, selv om også Engenbreen kryper oppover i fjellsida.

Fredag ettermiddag pakket vi bilen og satte kursen nordover og utover i fjorden. Nordlands tredje sommer (den første var i mai) hadde meldt sin ankomst denne helgen, og vi satt ute på dekk på fergene som fraktet oss nærmere reisemålet, totalt bergtatte av fjellene som steg opp av havet. Det ble middag ”with a view”, og vi var enige om at vi kanskje har noe av Norges vakreste natur her i Nordland.

Bilder kan si mye, og at vi likevel ikke følte at de klarte å gjengi virkeligheten skyldes nok til en viss grad fotografene. Men så allikevel ikke bare. Og heldigvis. Heldigvis er det sånn at naturopplevelsen alltid er sterkere i virkeligheten, og at selv ikke den videste vidvinkel klarer å fange inn følelsen av å være en bitte liten del i et kjempestort puslespill. Det er sjelden jeg sitter og ser på et bilde på samme måte som jeg kan sitte og se utover et landskap.

Min danske bestemor har reist over hele verden. Mange ganger. Uten kamera. For oss rundt som er vant til at reisebeskrivelser gjengis også med bilder, og for noen kanskje mest med bilder, er det noe uforståelig. Bilder er jo minner! Men min bestemor forfekter at bildene i hodet blir skarpere når de ikke hele tiden skal foreviges gjennom en linse. Og kanskje er det noe i det. I disse tider hvor vi lar oss rive med av både instagram og facebook skal vi passe oss litt for å ikke gå glipp av opplevelsen, stemningen og tilstedeværelsen i vår iver etter å dele. Naturen er lunefull, og skifter hele tiden karakter. Det du ser på bildet er ikke nødvendigvis hva du får, eller sagt på en annen måte; jeg kommer ikke til å vise dere alt gjennom mine bilder. Dere må dra og oppleve eventyrlige Engenbreen selv.

Bonustur over Saltfjellet

Neste morgen (eller morgen og morgen, utenfor sesong går første båt 11.15…) ble vi fraktet over Holandsfjorden av skyssbåten. Derfra var det tre kilometer på grusvei før vi kunne begynne oppstigningen til innsteget på breen. Skjønt vi var jo ikke helt sikre på hvor vi skulle legge innsteget, det var jo derfor vi var på rekognoseringstur. Noen timer senere hadde vi undersøkt både sprekker og huler, vegger og kulper og ble fraktet tilbake over fjorden, fulle av ideer og drømmer om gjensyn. Returen til Mosjøen skulle riktignok ikke gå helt etter planen.

Vi kunne vært over halvveis til Elverum, eller kjørt Silkeborg - Købehavn tur retur i løpet av den samme tiden, men det var ingen av mine kollegaer som en gang hevet et øyenbryn da jeg sa vi hadde blitt nødt til å ta en ekstratur over Saltfjellet. Fra Mosjøen til Engenbreen må du med to ferger (før skyssbåten), og vi hadde altså sett feil på tidtabellen. Resultatet var at det ikke gikk noen ferge lørdag kveld som ville ta oss tilbake. Alternativet var å kjøre nordover, rundt hele Svartisen og så sørover og hjem igjen.

Og hva gjør vel 3 timer ekstra fra eller til? Martin hadde dessuten heller ikke vært nord for Saltfjellet. Så vi bestemte oss for å kjøre. Det er en grunn til at kystriksveien i Nordland regnes for én av verdens vakreste. Hadde vi ikke kjørt nordover ville vi heller ikke fått oppleve Stia, en nydelig sandstrand litt nord for Ørnes. Middagspausen ble noe lenger en planlagt, og det var helt nødvendig å utnytte at badetemperaturen nå omtrent er på sitt varmeste. Klokka ble nærmere to på natta før vi var tilbake på Toppen, men det var definitivt verdt det.

Nå er det igjen folk på tunet og jeg gleder meg til å utforske Helgeland og Nord Norge videre med en ny gjeng friluftslivselever. De har sett en forsmak på hvordan det kan være her oppe. Jeg håper likevel at de også etter et år vil sitte igjen med en følelse av at virkeligheten er mye mye vakrere enn det som gjengis på bildene!

Engenbreen på sitt beste!

Litt kveldslek må til etter en lang biltur.

Dinner with a view!

Måneskinnstur

Frokost i det fri!

På vei inn til breen.

Badekulper på veien!

Lunsj i sola

På besøk i isgrotta

Og en liten klatretur i isen

Martin i luftig svev over breen!

Takk for visitten, Engenbreen!

Middag og bad på vei hjemover!

mandag 19. august 2013

Dansk Friluftsliv

Sommerferien er over selv for folkehøgskolelærere og i dag begynner planleggingen av et nytt skoleår. Her kommer derfor siste sommerberetning om en padletur på Gudenåen sånn på litt på tampen!

”Ja, det er fint å komme hit, dere har jo ikke så mange fjell i Danmark akkurat”, var kommentaren fra paret vi møtte på Torghatten. Vi var på vei ned igjen etter vår visitt og hilste høflig som seg hør og bør i naturen. Og ble altså straks oppfattet som danske. Det er ikke så rent sjeldent at det er danskenes mangel på høye tinder som får nordmenn til å briske seg. Det til tross for at en rekke av førstebestigningene i Norge ble gjort av den danske klatrepioneren Carl Hall. Og det til tross for at veien opp til hullet i den berømte hatten er så tilrettelagt at det knapt kan få status som ”fjelltur”, og dessuten befinner seg hele 30 meter lavere enn Danmarks høyeste naturlige punkt. I tillegg må det nok nevnes at selv om fjellene er blant våre nasjonalskatter så finnes det nok av nordmenn som verken løfter et øyebryn for naturen vår eller for den saks skyld vet hvordan man skal begå seg ute i ”villmarken”, og samtidig nok av utlendinger som for lengst har opphøyet ”the northern playground” til en eventyrverden.

Og det er en fantastisk natur vi har, og jeg lengter alltid tilbake etter en tids fravær. Likevel vil jeg driste meg til å påstå at også våre naboland (og våre nabolands naboland osv.) byr på en rekke spennende områder verdt å utforske og i tillegg en mengde naturbaserte aktiviteter å fylle dagene med. Da vi, etter å ha lagt igjen Anastasia på Nesna, satte kursen sørover for den helt store familietouren hadde jeg et sterkt ønske om å klemme inn en dag med padling i løpet av vårt Danmarks opphold.

”Danmark har ikke mer natur igjen”, har jeg fått høre. Og bortsett fra noen kvadratkilometer som blant annet Lille Engmose er det kanskje ikke så mye som minner om fullstendig urørt natur i Danmark. Det trenger ikke bety at det ikke det ikke finnes rom for naturopplevelse. Jeg tror mye handler om perspektiv. Det er ikke alltid det bratte er bedre eller det ville vakrere. I hvert fall ikke uten at vi hadde hatt kontrastene. Som en venninne av meg, som også er friluftslivsveileder, sa så gledet hun seg til å kunne gå bortover igjen. De gruppene hun hadde med på tur skulle alltid opp på høyeste topp. Vi skal ikke undervurdere bortover-turene.

På denne turen til Danmark kunne vi gitt oss i kast med Vesterhavet, kanskje den villeste delen av den danske kystlinjen, men for meg var det helt fint å se en annen side av Danmark. Riktignok padler man langs bebyggelse noe av veien. Riktignok er det annerledes fordi man ikke bare kan gå i land der det passer en, slik jeg er vant til fra norske elver. Riktignok er det mye siv og gress som hindrer landgang der det ellers ikke er noen forbudt-skilter. Men det var likevel en nydelig padletur på Gudenåen fra Silkeborg til Tange Sø. En hegre fulgte oss hele veien, og vi stiftet bekjentskap med en hel rekke svanefamilier. Vi hadde nesten padlet alle våre 30 km før regnet innhentet oss. Da også til gangs slik at vi var totalt gjennomvåte selv om vi forsøkte å søke ly under trærne. Motvinden over sjøen helt til sist gjorde de siste kilometerne ekstra lange. Men så smakte det ekstra godt med tørre klær og en varm kopp kaffe etterpå.

Klare for å sette ut fra Silkeborg.

Martin på jakt...eller?

Gudenåen, Danmarks lengste elv.

Det er mange steder man ikke får gå i land langs elva!

Og noen steder man får sitte i fred med matpakka si også!

Bebyggelse eller ikke, noen steder er riktig så idylliske!

Dunhammere!

Vi forsøker å søke ly for regnet!

Én av svanefamiliene vi mødte på tur!

mandag 5. august 2013

Det er mange inntrykk siden!

Siste etappe bestod av Ylvingen – Hjartøya – Nesna. Etter en spennende innseiling er vi nå i faktisk fremme på Helgeland for denne gang. Her kommer siste del av Den lange veien hjem!

Ylvingen (65°38,2N 12°8,9E)

Etter et pitstop i Brønnøysund for å handle mat loffet vi videre mot Ylvingen, en idyllisk liten øy øst for Vega. Vi kom inn samtidig med ambulansebåten, og det var ikke noe opplagt sted vi kunne legge oss så ble brått litt usikre på om det egentlig var plass til oss. Det har blitt mudra opp og anlagt en ny flytebrygge her, men inntil videre er det fortsatt ikke dypt nok for seilbåter som oss. Vi prøvde lykken ved den noe slitne flytebrygga ved café Himmeblå. Etter at en fiskebåt dro sin vei kunne vi forhale oss rundt til en litt dypere plass og sov noe roligere. Tidevannsforskjellen er ikke på sitt største, men det er greit å være den sikre siden.

For de som har sett NRK serien ”Himmelblå” (noe undertegnede ikke kan skryte på seg), så kan vi berette om grundige opplysningsskilt på øya om alt som omhandlet innspillingen. Alle husene som ble brukt i innspillingen er dessuten merket med blå postkasser. Café himmeblå drives av en hyggelig og hjelpsom dame. Vi håper tv serien lokker enda flere turister til denne vakre øya.

Hjartøya (WP 66°0,6N 12°23,8E)

Ingenting er som å våkne til at solen skinner ned igjennom luka. Dyner, puter og tepper ble hengt ut til tørk og frokostkaffen ble inntatt på dekk under alt sammen. Litt som når jeg er ute og reiser og har noen punkter på ønskelisten over hva jeg vil se, hadde jeg også sett meg ut enkelte steder jeg kunne tenke meg å ankre opp underveis i sommer. Hjartøya ved Herøy var ett av disse stedene. Hjartøy sies å være én av de eldste boplassene i Herøy, med gravrøyser opp til 1500 år gamle. Rundt år 1900 bodde det 60 mennesker her, og som det blir påpekt var det ikke alle som nødvendigvis så på sentraliseringen eller ”omstillingen” etter krigen som et samfunnsgode. Enkelte skulle nok ønske at velferden kom til Hjartøya fremfor at de måtte flytte fra heimplassen sin. Og vi forstår godt hvorfor. Bukta innenfor Hjartøya viste seg å være kanskje turens fineste svaiplass med utsikt til Søstrene i øst og Dønnamannen i vest.

Å komme inn i en vindstille bukt, gå en tur på land og se hunden løpe fra seg, ro tilbake til Anastasia, ta et bad i havet og deretter en ankerdram dekk - stort bedre blir det ikke!

Ankomst Nesna

Ankomst Nesna ble noe mer spennende enn planlagt. Etter en dag med langt mer seiling enn vi hadde turt å håpe på nærmet vi oss reisens ende, men Anastasia fornekter seg ikke. Nesna er en travel havn og med ferga hakk i hel durte vi inne mot moloen, da motoren plutselig sa stopp. Vi forsøkte igjen, men uten at motoren ga noen form for trekkkraft. Så der lå vi et splittsekund og vaka midt i innseilingen mens ferga hvert øyeblikk ville runde rundt og ikke ha sjans til å bremse før oss… Heldigvis kom det en vennlig motorbåt som vi fikk kastet et tau til og som trakk oss inn i havn. Det hele tok sikkert maks 30 sekunder fra motoren stoppet, men føltes unektelig mye lenger (halvannet minutt senere var ferga inne, så vi hadde ikke så mye ekstra tid heller). Motorbåten hadde også god fart med 3 knop inn i havna, og vi hadde vårt fulle hyre med å stoppe siget da de slapp oss inne ved gjestebrygga. Nok adrenalin for vår del, hvem trenger vel ekstremsport når man har en 30 år gammel båt? Men nå er vi i havn og det er på tide å oppsummere sommerens vakreste reise.

Ofte når vi er på tur står opplevelsene i kø. Ikke fordi det nødvendigvis alltid skjer så mye, men det gjør det jo på en eller annen måte likevel. Når vi så snakker om noe som har skjedd i starten av turen pleide en av elevene mine sist år å bemerke at ”det er mange inntrykk siden det.” Og det er mange inntrykk siden vi kastet loss i Son.

Av høydepunkter fra årets seilas må nevnes:

- Den deilige starten på turen og gjestfriheten ved første overnatting på Vestre Bolærne.

- Følelsen av å komme inne fra motvind, motsjø og heftig stamping til vindstille og sol i Portør.

- Sommerfølelse gjennom Blindleia

- Alle de hyggelige båtnaboene i Farsund

- Aurora i redningsvest; på dekk, på lillesøster, i lillesøster, på taket av kalesjen, på magen til alle de som sover nede i salongen…

- Ingvild sine ingefær- og peppermyntekjeks

- Tid i baugen over Jærens rev

- Fyret på Kvitsøy som sveipet over oss hele kvelden

- Café Anders´ ovnsbakte bønner

- Tett tåke over Stadt og pappas bursdag!

- Lundefugler på Runde

- Tannpuss i solnedgang over Hustadvika

- 11 fisk i garnet

- 16 sekundmeter over Folda (til tross for at yr holdt på sine 2 m/s hele dagen)

- Longboarding i Solemsvågen

- Den nydelige bukta omkranset av Hjartøya – beste svaiplassen

- Vårt hyggelige mannskap på turen og vennebesøk i havn

- Alle bekjentskaper til lands og til vanns takket være Aurora

- Adrenalinkick ved innseiling til Nesna

- Det hyggelige paret som ga oss haik fra Nesna til Mo med fire store bagger, en matpose, en pose hundeting, et hundebur, et longbard og en hund!

Jeg er fire og en halv flaske gammeldansk fattigere (tør ikke regne på øl og rødvin), og vi har tilbakelagt litt over 850 nautiske mil. Tusen takk til dere som har fulgt oss på veien. Nå venter jeg på at landsyken skal komme og ta meg!