Naturlig Jobb: Det er enda vakrere i virkeligheten!

Okstindan ruver på Nord Norges tak. Et fantastisk fjellområde både for brevandring, topptur, skiturer, fangst og rekreasjon. Men siden det ligger såpass høyt her nord kommer snøen også tidlig. Vi kan være heldige og få noen fine dager i midten av september, men vi kan også risikere snø og vind. Erfaringene fra i fjor tilsier at det ville være lurt med et annet alternativ dersom målsetningen er å gi elevene en opplevelse av blåisen, og det er jo unektelig det mest spennende om man ikke har vært på bre før.

Eventyrlige Engabreen

Heldigvis er det nok å ta av her på Helgeland, og jeg bestemte meg for å avlegge Engenbreen et besøk. Engenbreen er en brearm på Vestre Svartisen, Norges nest største bre. Den er også den lavest beliggende isbreen i Europa på omtrent 20 moh, selv om også Engenbreen kryper oppover i fjellsida.

Fredag ettermiddag pakket vi bilen og satte kursen nordover og utover i fjorden. Nordlands tredje sommer (den første var i mai) hadde meldt sin ankomst denne helgen, og vi satt ute på dekk på fergene som fraktet oss nærmere reisemålet, totalt bergtatte av fjellene som steg opp av havet. Det ble middag ”with a view”, og vi var enige om at vi kanskje har noe av Norges vakreste natur her i Nordland.

Bilder kan si mye, og at vi likevel ikke følte at de klarte å gjengi virkeligheten skyldes nok til en viss grad fotografene. Men så allikevel ikke bare. Og heldigvis. Heldigvis er det sånn at naturopplevelsen alltid er sterkere i virkeligheten, og at selv ikke den videste vidvinkel klarer å fange inn følelsen av å være en bitte liten del i et kjempestort puslespill. Det er sjelden jeg sitter og ser på et bilde på samme måte som jeg kan sitte og se utover et landskap.

Min danske bestemor har reist over hele verden. Mange ganger. Uten kamera. For oss rundt som er vant til at reisebeskrivelser gjengis også med bilder, og for noen kanskje mest med bilder, er det noe uforståelig. Bilder er jo minner! Men min bestemor forfekter at bildene i hodet blir skarpere når de ikke hele tiden skal foreviges gjennom en linse. Og kanskje er det noe i det. I disse tider hvor vi lar oss rive med av både instagram og facebook skal vi passe oss litt for å ikke gå glipp av opplevelsen, stemningen og tilstedeværelsen i vår iver etter å dele. Naturen er lunefull, og skifter hele tiden karakter. Det du ser på bildet er ikke nødvendigvis hva du får, eller sagt på en annen måte; jeg kommer ikke til å vise dere alt gjennom mine bilder. Dere må dra og oppleve eventyrlige Engenbreen selv.

Bonustur over Saltfjellet

Neste morgen (eller morgen og morgen, utenfor sesong går første båt 11.15…) ble vi fraktet over Holandsfjorden av skyssbåten. Derfra var det tre kilometer på grusvei før vi kunne begynne oppstigningen til innsteget på breen. Skjønt vi var jo ikke helt sikre på hvor vi skulle legge innsteget, det var jo derfor vi var på rekognoseringstur. Noen timer senere hadde vi undersøkt både sprekker og huler, vegger og kulper og ble fraktet tilbake over fjorden, fulle av ideer og drømmer om gjensyn. Returen til Mosjøen skulle riktignok ikke gå helt etter planen.

Vi kunne vært over halvveis til Elverum, eller kjørt Silkeborg - Købehavn tur retur i løpet av den samme tiden, men det var ingen av mine kollegaer som en gang hevet et øyenbryn da jeg sa vi hadde blitt nødt til å ta en ekstratur over Saltfjellet. Fra Mosjøen til Engenbreen må du med to ferger (før skyssbåten), og vi hadde altså sett feil på tidtabellen. Resultatet var at det ikke gikk noen ferge lørdag kveld som ville ta oss tilbake. Alternativet var å kjøre nordover, rundt hele Svartisen og så sørover og hjem igjen.

Og hva gjør vel 3 timer ekstra fra eller til? Martin hadde dessuten heller ikke vært nord for Saltfjellet. Så vi bestemte oss for å kjøre. Det er en grunn til at kystriksveien i Nordland regnes for én av verdens vakreste. Hadde vi ikke kjørt nordover ville vi heller ikke fått oppleve Stia, en nydelig sandstrand litt nord for Ørnes. Middagspausen ble noe lenger en planlagt, og det var helt nødvendig å utnytte at badetemperaturen nå omtrent er på sitt varmeste. Klokka ble nærmere to på natta før vi var tilbake på Toppen, men det var definitivt verdt det.

Nå er det igjen folk på tunet og jeg gleder meg til å utforske Helgeland og Nord Norge videre med en ny gjeng friluftslivselever. De har sett en forsmak på hvordan det kan være her oppe. Jeg håper likevel at de også etter et år vil sitte igjen med en følelse av at virkeligheten er mye mye vakrere enn det som gjengis på bildene!