De gode historiene

De gode historiene, de du virkelig husker, er gjerne de som skiller seg ut. De turene som setter varige spor er ofte de med en tvist, som når ikke alt går etter planen eller noe uventet oppstår slik at du overraskes.

Vi kan vel si det sånn at det for vår del kom som en overraskelse at ferga mellom Kilboghamn og Jektvik hadde fått motorproblemer og dermed var innstilt da elevene og jeg skulle på tur til Engabreen for et par uker siden. Jeg lærte riktignok i ettertid at dette nok verken var første eller siste gang, og skylder på min korte tid her oppe for manglende erfaring med fergesambandsutfordringer. Min erfaring med alt som går på vannet tilsier derimot at det som regel tar lenger tid å reparere en motor enn estimert. Da vi etter en times venting på fergeleiet uten noen form for informasjon til sist fikk vite hvorfor vi ikke fikk kjøre om bord (og hvorfor ingen hadde fått kjøre om bord siden dagen før), og at ferga sannsynligvis tidligst ville være i drift igjen en gang i løpet av morgendagen, var det på tide å ta frem I-planen. Skulle vi komme oss til Engabreen mens det fortsatt var igjen noe av uka måtte det bli nok en tur over Saltfjellet.

Dermed satte vi oss fore å kjøre så langt vi kom før jeg måtte ta kvelden i henhold til hvilebestemmelsene. Det brakte oss over Saltfjellet og deretter omtrent halvveis mellom E6 og Riksvei 17. Elevene hadde ingen anelse om hvordan det så ut der de satte opp teltet sitt i lyset fra hodelyktene ved midnattstid. Den første natten i telt dette skoleåret ble nok noe annerledes enn forventet, men jeg tror den blir husket (om ikke annet så fordi at vi kun orket sette opp ett telt og elevene lå så tett at de fleste intimgrenser ble godt utvisket allerede der og da).

Morgenen etter kjørte vi de siste milene frem til Holand hvor vi skulle med skyssbåten siste biten inn til breen. I Holand stod også, Thea, vår praksisstudent fra universitetet i Nordland, som tålmodig hadde ventet på oss siden kvelden før (og heldigvis hadde med eget telt). Endelig kunne vi lesse av oss utstyret, ta på oss dagstursekkene med breutstyret og begi oss i vei opp til brekanten.

Breen hadde forandret seg (som jo breer gjør) i løpet av de ukene som hadde gått siden Martin og jeg var her sist. Rundt innsteget var det smeltet betraktelig, og isen var blitt brattere. I tillegg var en rekke flotte isbrønner kommet til syne. Det ble to dager med blåisgange på mellomforankringer, ulik bruk av stegjern og selvsagt isklatring.

Sist jeg var på Engabreen kom vi over noen nydelige badekulper under anmarsjen. Jeg hadde derfor utfordret elevene til å avslutte breturen med en svømmetur i de naturlige bassengene. Nå hadde det imidlertid regnet de siste timene mens vi var på breen, og jeg var litt spent på om de fortsatt tenkte gjennomføre badingen. Men igjen imponerte friluftslivsgjengen meg, og alle som én var uti. De tok seg til og med tid til å leke i de ulike bassengetasjene.

Historien om turen til Engabreen slutter likevel ikke med badeseansen, selv om den markerte slutten på oppholdet oppe ved breen. En god historie er jo ikke en god historie uten et innslag av spenning, og kanskje til og med en helt. For min del er det ingen grunn til å takke for turen før alle er vel tilbake på Toppen, noe vi fikk enda en påminnelse om på vei tilbake til basecamp siste dagen.

Anmarsjen til innsteget på Engabreen foregår oppover bratte svaberg. Når det regner blir det til et rimelig glatt underlag. Derfor er det også satt opp kjetting og tau store deler av veien. Jeg forklarte elevene at det var nå når vi skulle gå ned igjen at vi skulle begi oss ut på det farligste vi hadde gjort så langt i dag, og formante dem om å beholde hjelmene på. Jeg ba de også bruke kjettingen og tauet som var satt opp. Omtrent midtveis ned svabergene ser jeg likevel en av elevene mine skli på underlaget, glippe kjettingen og fortsette videre nedover. Som bakerste mann hadde jeg ingen mulighet for å rekke ut etter henne. Det hadde heldigvis en av de andre elevene, i tillegg til en reaksjonsevne av en annen verden. Hengende fast i føttene over kjettingen fikk han hektet tak i henne før farten ned det glatte svaberget ble altfor stor. Vi slapp med forskrekkelsen og dagens helt ble behørig feiret i lavoen om kvelden.

Det var på tide å returnere over fjorden til bussen vår, og elevene oppsummerte turen med at det er helt ok at alt ikke alltid går etter planen for da lærer vi at det går bra uansett. Selv han som stønnet over den opprinnelige lengden på bilturen (som viste seg å bli over det dobbelte) konkluderte med at så lenge vi får sove i telt og kan gjøre transporten til en del av turen går det fint. Og selv da det viste seg at den ferga som stod stille sist, men som nå gikk igjen (det hadde jeg ringt og sjekket), hadde gått over til vinterruter (i september…) og dermed ikke gikk før om 4 timer, da beholdt de humøret. Det er i sånne situasjoner at jeg sender min kjære 2. års elev tusen takknemlige tanker for alle leker og sanger hun setter i gang. Dessuten bidro vil til at kaféen i Jektvik fikk utvidet sitt klientell betraktelig akkurat den fredagen.

Det meste er sett, det meste er gjort. Det  finnes ingen uoppdagede flekker på kartet, rutene er klatret og klatret på nytt med mindre utstyr eller på en mer avansert måte. Elvene er padlet både i kajakk, kano, packraft, gummislange og på flytemadrass. På langs og på tvers, med barn og bestemor. Men så allikevel er ikke alt sett og gjort. Ikke av meg, ikke av elevene mine. Vi er fortsatt nysgjerrige, sultne på mer. Vi kan lese turbeskrivelser og bøker, la oss inspirere, drømme oss bort, men opplevelsen der ute, den er ny og unik hver førstegang.

To be continued... 

Forgjeves venting i fergekø i Kilboghamn. 

Endelig på Skyssbåten på vei over til Engabreen.

Innbinding ved innsteget.

De seks små dverger! 

Tøff gjeng med usikt mot Engavatnet!

Frokostteamet!

Dag 2 - på vei opp til breen!

Ingenting smaker som fjellvann.

Isklatring med innsats

Jippi, toppen!

"Vi gleder oss til hamburgere til middag!" 

Bading i kulper.

Tusen tanker i hodet på én gang!

Hvert eneste år når én sesong går mot hell og en annen begynner å nærme seg, priser jeg meg lykkelig for at vi (fortsatt) har årstider. Jo mer jeg har reist til fjernere strøk, jo mer takknemlig har jeg vært for at det ikke er enten regntid eller tørke/sol, men en hel skala av variasjon fra kaldt og tørt, til rått og fuktig, til sol som faktisk varmer, til den kalde klare høstluften som ingenting kan måle seg med. Og når den kalde klare høstluften først har vist seg, da er det en ekstra bonus om vi igjen får en dag med sommersol før frosten påny tar oss. Vi har ikke bare årstider, vi har også innslag av andre årstider i den årstiden vi har (og ja, jeg velger bevisst å utelate klimaproblematikk og tendensen til ensretting av årstidene og heller nyte at de eksisterer akkurat her og nå, i hvert fall i denne omgang).

Utfordringen her nordpå er riktignok at barmarksesongen er relativt kort. I hvert fall sett i forhold til når skoleåret starter. Men kanskje er det også det som er sjarmen med det nordnorske friluftslivet. Spenningsmomentet rundt når frosten og snøen kommer i år er i hvert fall verdt å ha med seg i tankene når jeg nå sitter og skal planlegge året sammen med elevene. For det er ikke slik at jeg bare kan snu bunken og gjøre det samme som i fjor. Erfaringer fra mitt første år her oppe, sammen med innspill fra fjorårets elever, holder meg i tøylene og sørger for at linja ikke stopper opp, men hele tiden er i utvikling.

Utfordringen med høsten, som jo er den mest travle tursesongen, er jo at ikke bare skal jeg legge rammene for hele året med elevene, ikke bare skal jeg lage et opplegg for de tre neste turene før høstferien, ikke bare skal jeg sjonglere dagene denne uken i forhold til vær og ønsker, men det er også nå de fleste deadlines for kataloger og markedsføring ligger, og vi planlegger og diskuterer neste år og årene som kommer. Skjønt det jeg aller helst vil er jo å være ute sammen med de elevene som er her, akkurat nå.

Derfor bruker vi også litt ekstra tid på friluftslivslinja i forhold til hva som egentlig er satt av til undervisning nå på høsten. Friluftslivsaktiviteter kan vanskelig pakkes inn i altfor rigide tidsrammer uten at det blir stressende, og da forsvinner jo litt av poenget med å være ute i naturen. På folkehøgskole sier vi at vi har tid sammen, et hav av tid. Et helt år faktisk. Derfor tar jeg meg også tiden til at vi kan klatre den ekstra ruta, eller vi kan teste enda en utgang av grotta. Jeg vet at når elevene mine er ferdige her og skal ut av folkehøgskolebobla igjen, da vil også virkeligheten og tidsklemma innhente dem på ett eller annet tidspunkt. Jeg prøver derfor etter beste evne å gi de et år der tiden vi har sammen står i fokus. Naturen og aktivitetene tilrettelegger og binder sammen, men til syvende og sist handler det om menneskene, om elevene, om gruppen.

Rappell i Finnvika, med utsikt over Vefsn fjorden!

Australsk rappell! 

Før elevene kom tok vi med oss 2. års eleven vår ut for å pusse litt i marka. Det har rukket å gro bemerkelsesverdig mye på de månedene vi ikke har vært der i sommer. 

Friluftslivselever klar for brattbakken opp til Øyfjellgrotta!

Klare for å være grotteoppdagere!

Vi slukket alle lykter i et halvt minutt...så mørkt er det sjelden vi har det, var konklusjonen. 

De fleste utganger, hulrom og etasjer ble testet ut. 

Ingenting er som dagslys etter halvannen time under jorda. 

Hva man har tid til når man ikke har tid til noe!

Høstens goder: Tyttebær, blåbær, bringebær, geitrams, kantareller.

Det nærmer seg to uker siden årets elever satte sine bein på Toppen for første gang, men de fleste er allerede ganske så husvarme. De første ukene er hektiske. Is skal brytes, broer skal bygges, mye skal informeres om og folkehøgskolehverdagen begynner så smått å krype inn under huden. Det blir ikke tid til så mye annet enn folkehøgskole, men vi prøver å komme oss på en liten langtur med Aurora hver dag. Da hender det jo at vi klarer å legge inn tid til å sanke noe av det høsten har å by på.

I år har vi i hovedsak plukket bringebær, kantareller og geitrams. I tillegg har vi kost oss på tur med te av blåbær og røsslyng. Putter man i en skje med honning blir det ekstra godt!

Sammen med friluftslivselevene har jeg plukka blåbær, tyttebær og kantareller. Kantarellene ble tørket og puttet på glass. De blir fine å ha med for å piffe opp turmaten utover vinteren. Tyttebærene og blåbærene ble tørket med det formål at de skal puttes i frokostblandingen eller nøtteposen.

Bringebærene ligger foreløpig fryst, men skal etter hvert bli til syltetøy (eller eventuelt brukes i smoothies). Kantarellene har fått fire ulike utfall (i tillegg til de som ble spist ferske). En del av de ble tørka, en del ble sursyltet og en del ble fryst. I tillegg har vi laget soppekstrakt av bløtevannet. Av geitramsen har vi laget saft på blomstene.

Under følger noen forslag til oppskrifter!

Tørking av bær og sopp

Rens sopp og bær for skitt og gress. Del de største kantarellene i mindre biter/skiver. Spre utover en plate med bakepapir. Det kan være lurt å ha omtrent samme størrelse på det du tørker, da er det lettere å beregne tiden. Sett stekeovnen på 50 grader og med en sleiv i døra slik at den blir stående på gløtt og gir lufting. Avhengig av hvor god ovn du har skal sopp og bær ha rundt 7-8 timer i ovnen. Poenget er at du skal tørke ut så mye vann som mulig!

Dersom du har vedovn fungerer det fint å tørke mat på en rist (eventuelt plate) oppå ovnen også.

Hvis du skal spise tørka sopp (eller grønnsaker) må de forvelles først, det vil si bløtes opp. Ellers kan det hende de sveller i magen. Som regel fungerer det fint å bløte de opp i sausen på tur, men de største bitene kan trenge litt ekstra tid.

Sursylting av sopp (i vårt tilfelle kantareller)

Sursyltede kantareller egner seg godt i salater, til grillmat og lignende.

Rens soppen og legg den i godt saltet kokende vann i 5-8 minutter (4-5 ss salt per liter vann). Soppen skal ikke bli myk. Hell av vannet.

Soppen skal nå over i neste bad bestående av 1 del edikk og 5 deler vann. Edikkvannet skal fosskoke før du har i soppen. Kokes i 5 minutter.

Løft soppen opp av vannet og fyll på rene glass. Laken/edikkvannet helles deretter over, og må stå 2 fingerbredder over soppen. Dekk med et rent klede til soppen er avkjølt.

Når soppen er kald helles 1 fingerbredd god olivenolje over og lokket skrus på.

Oppbevares mørkt og kjølig.

Variasjoner:

For en ekstra pikant smak kan du tilsette en hel chili sammen med soppen før du heller over edikklaken. Vi eksperimenterte også med hvitløk, laurbærblader og pepperkorn.

Soppekstrakt

Ta vare på bløtevannet (saltvannet) fra sursyltingen av soppen. Det kan kokes inn til soppekstrakt når det blir kokt kraftig under hyppig omrøring.

Kjøl av og hell på rene glass eller flasker. Holder seg lenge i kjøleskapet.

Smaker godt i supper, sauser, wokretter og marinader.

NB! Vår erfaring tilsier at dette er forholdsvis salt selv etter kraftig koking. Du trenger derfor ikke mye av gangen i sausen etc.

Geitramssaft

Det er de lilla-rosa blomstene på geitramsen vi bruker til å lage saft. Du trenger ca 125-150 gram blomster (det er mer enn man tror) til 1 liter vann.

Bland etter forholdene:

• 125-150 g blomster
• 1 pose sitronsyre/vinsyre
• 7 dl farin
• 1 liter kokende vann

Bland alt det tørre. Vi bortimot halverte sukkermengden uten at det gjorde noe, men vi skulle nok ha redusert på sitronsyren også. I hvert fall jo større mengder du lager, og jo mer du reduserer på sukkeret.

Hell kokende vann over det du har blandet sammen. Rør til alt er oppløst, kjøl av og la det stå kaldt i 3-4 dager.

Sil over på flasker enten gjennom en sil, kaffefilter eller håndklede, alt ettersom hvor fint du vil ha det. Om du vil fryse flaskene må du la det være å fylle de helt opp. Enkelte mener også at det er best å fryse de liggende. Vår saft ble ganske sterk og blandes ut med vann 1:8 når den skal serveres! 

Tid for bål og te!

Røsslyng og blåbær knuses og kokes opp sammen med vann.

Skogens gull! (Foto: Martin Pedersen). 

Klar til sursylting av sopp (Foto: Martin Pedersen).

Ett glass forberedes med hvitløk, pepperkorn og lauberblader (Foto: Martin Pedersen).

Deretter putter vi på sopp og edikklake (Foto: Martin Pedersen).

I et annet glass putter vi chili og pepperkorn (Foto: Martin Pedersen).

Og noen kantareller tørkes og puttes på glass (Foto: Martin Pedersen).

Geitramsplukking til tross for at sesongen er litt på hell. 

400 gram geitrams (Foto: Martin Pedersen). 

Blandes med sukker og sitronsyre (Foto: Martin Pedersen).

Kokende vann helles over (Foto: Martin Pedersen).

Etter fire dager siles saften over på flasker (Foto: Martin Pedersen).

Klar, ferdig, server! (Foto: Martin Pedersen).

Tørking av bær og kantareller med elevene.

Det ga tre glass kantareller til vinterturene!

Friluftslivselevenes egentørka blåbær og tyttebær.