Naturlig Jobb: De gode historiene

De gode historiene, de du virkelig husker, er gjerne de som skiller seg ut. De turene som setter varige spor er ofte de med en tvist, som når ikke alt går etter planen eller noe uventet oppstår slik at du overraskes.

Vi kan vel si det sånn at det for vår del kom som en overraskelse at ferga mellom Kilboghamn og Jektvik hadde fått motorproblemer og dermed var innstilt da elevene og jeg skulle på tur til Engabreen for et par uker siden. Jeg lærte riktignok i ettertid at dette nok verken var første eller siste gang, og skylder på min korte tid her oppe for manglende erfaring med fergesambandsutfordringer. Min erfaring med alt som går på vannet tilsier derimot at det som regel tar lenger tid å reparere en motor enn estimert. Da vi etter en times venting på fergeleiet uten noen form for informasjon til sist fikk vite hvorfor vi ikke fikk kjøre om bord (og hvorfor ingen hadde fått kjøre om bord siden dagen før), og at ferga sannsynligvis tidligst ville være i drift igjen en gang i løpet av morgendagen, var det på tide å ta frem I-planen. Skulle vi komme oss til Engabreen mens det fortsatt var igjen noe av uka måtte det bli nok en tur over Saltfjellet.

Dermed satte vi oss fore å kjøre så langt vi kom før jeg måtte ta kvelden i henhold til hvilebestemmelsene. Det brakte oss over Saltfjellet og deretter omtrent halvveis mellom E6 og Riksvei 17. Elevene hadde ingen anelse om hvordan det så ut der de satte opp teltet sitt i lyset fra hodelyktene ved midnattstid. Den første natten i telt dette skoleåret ble nok noe annerledes enn forventet, men jeg tror den blir husket (om ikke annet så fordi at vi kun orket sette opp ett telt og elevene lå så tett at de fleste intimgrenser ble godt utvisket allerede der og da).

Morgenen etter kjørte vi de siste milene frem til Holand hvor vi skulle med skyssbåten siste biten inn til breen. I Holand stod også, Thea, vår praksisstudent fra universitetet i Nordland, som tålmodig hadde ventet på oss siden kvelden før (og heldigvis hadde med eget telt). Endelig kunne vi lesse av oss utstyret, ta på oss dagstursekkene med breutstyret og begi oss i vei opp til brekanten.

Breen hadde forandret seg (som jo breer gjør) i løpet av de ukene som hadde gått siden Martin og jeg var her sist. Rundt innsteget var det smeltet betraktelig, og isen var blitt brattere. I tillegg var en rekke flotte isbrønner kommet til syne. Det ble to dager med blåisgange på mellomforankringer, ulik bruk av stegjern og selvsagt isklatring.

Sist jeg var på Engabreen kom vi over noen nydelige badekulper under anmarsjen. Jeg hadde derfor utfordret elevene til å avslutte breturen med en svømmetur i de naturlige bassengene. Nå hadde det imidlertid regnet de siste timene mens vi var på breen, og jeg var litt spent på om de fortsatt tenkte gjennomføre badingen. Men igjen imponerte friluftslivsgjengen meg, og alle som én var uti. De tok seg til og med tid til å leke i de ulike bassengetasjene.

Historien om turen til Engabreen slutter likevel ikke med badeseansen, selv om den markerte slutten på oppholdet oppe ved breen. En god historie er jo ikke en god historie uten et innslag av spenning, og kanskje til og med en helt. For min del er det ingen grunn til å takke for turen før alle er vel tilbake på Toppen, noe vi fikk enda en påminnelse om på vei tilbake til basecamp siste dagen.

Anmarsjen til innsteget på Engabreen foregår oppover bratte svaberg. Når det regner blir det til et rimelig glatt underlag. Derfor er det også satt opp kjetting og tau store deler av veien. Jeg forklarte elevene at det var nå når vi skulle gå ned igjen at vi skulle begi oss ut på det farligste vi hadde gjort så langt i dag, og formante dem om å beholde hjelmene på. Jeg ba de også bruke kjettingen og tauet som var satt opp. Omtrent midtveis ned svabergene ser jeg likevel en av elevene mine skli på underlaget, glippe kjettingen og fortsette videre nedover. Som bakerste mann hadde jeg ingen mulighet for å rekke ut etter henne. Det hadde heldigvis en av de andre elevene, i tillegg til en reaksjonsevne av en annen verden. Hengende fast i føttene over kjettingen fikk han hektet tak i henne før farten ned det glatte svaberget ble altfor stor. Vi slapp med forskrekkelsen og dagens helt ble behørig feiret i lavoen om kvelden.

Det var på tide å returnere over fjorden til bussen vår, og elevene oppsummerte turen med at det er helt ok at alt ikke alltid går etter planen for da lærer vi at det går bra uansett. Selv han som stønnet over den opprinnelige lengden på bilturen (som viste seg å bli over det dobbelte) konkluderte med at så lenge vi får sove i telt og kan gjøre transporten til en del av turen går det fint. Og selv da det viste seg at den ferga som stod stille sist, men som nå gikk igjen (det hadde jeg ringt og sjekket), hadde gått over til vinterruter (i september…) og dermed ikke gikk før om 4 timer, da beholdt de humøret. Det er i sånne situasjoner at jeg sender min kjære 2. års elev tusen takknemlige tanker for alle leker og sanger hun setter i gang. Dessuten bidro vil til at kaféen i Jektvik fikk utvidet sitt klientell betraktelig akkurat den fredagen.

Det meste er sett, det meste er gjort. Det finnes ingen uoppdagede flekker på kartet, rutene er klatret og klatret på nytt med mindre utstyr eller på en mer avansert måte. Elvene er padlet både i kajakk, kano, packraft, gummislange og på flytemadrass. På langs og på tvers, med barn og bestemor. Men så allikevel er ikke alt sett og gjort. Ikke av meg, ikke av elevene mine. Vi er fortsatt nysgjerrige, sultne på mer. Vi kan lese turbeskrivelser og bøker, la oss inspirere, drømme oss bort, men opplevelsen der ute, den er ny og unik hver førstegang.

To be continued...