Naturlig Jobb: "Jeg kommer ikke over hvor fint det er her ute..."

Det mest brukte sitat i løpet av fem dager i havkajakk på Herøy- og Husværøyene.

Noen opplevelser lar seg bare ikke forevige, verken på papiret eller med kameraet. Selv dyktige fotografer må velge ut elementer de vil fokusere på, og noen aspekter av den helheten som utgjør opplevelsen vil bli utelatt eller kanskje ikke en gang oppdaget. Og heldigvis er det sånn, heldigvis vil opplevelsene og minnene vi tar med oss være sterkere. Jeg sliter derfor litt når jeg nå skal formidle avslutningen på kajakkturen vår til Herøy og Husvær, men jeg skal gjøre et forsøk på å sette dere inn i stemningen.

Tenk deg at du, etter tre dager med overskya, litt regn og mye vind, har padla en hel dag i strålende solskinn. Høstsola varmer fortsatt så godt ute på havet at du nesten har blitt litt stekt på den ene siden av kinnet. De siste dagene med vind sender slake dønninger innover mot øyene, men de er såpass langstrakte at du så vidt merker at det bølger. Plutselig får du øye på et hode i vannet foran deg. En sel kikker nysgjerrig opp, strekker hals, før den dukker ned i vannet. Så dukker den opp igjen et lite stykke nærmere deg, kikker igjen, før den på ny dukker ned i vannet og forsvinner. Ute på en av holmene sitter det noe som kan ligne på en ørn. Du er ikke helt sikker om det er en varde av stein eller en fugl, og myser i sola. Plutselig letter kjempefuglen og strekker ut det enorme vingespennet sitt.

Dere har slått leir på en av de mange øyene mellom Brasøy og Husvær. På menyen står det pannekaker med bacon og blåbærsyltetøy, og det blir stekt og stekt til dere virkelig ikke klarer å spise mer. Mens sola er på vei ned blir lunsjbrødet til dagen etter tilberedt. Når mørket har lagt seg som et teppe rundt oss er det på tide å ta på padleutstyret igjen. Dere har bestemt dere for å oppleve Helgelandskysten by night. Først frister det ikke så veldig å skulle trekke på seg halvvåte sokker og bukser, men det gjelder å bare komme i gang. Når du sitter godt plassert i kajakken og lyser ned i vannet med hodelykta er det verdt hele strevet. Det klare vannet på Helgelandskysten er om mulig enda klarere om natten.

Over deg er det et dryss av stjerner. Dere legger kajakkene ved siden av hverandre til en flåte, slår av hodelyktene, lener hodet bakover og bokstavelig talt flyter nedover melkeveien. Fritt for lysforurensning, uten en lyd, ett hundre prosent naturlig, uten noen som helst mulighet for at ett eller annet teknologisk hjelpemiddel vil kunne erstatte en slik opplevelse. Stjerneskudd på stjerneskudd farer over himmelen og ønsker sendes ut i natten. Du bestemmer deg for at i natt er det definitivt natten for å sove under åpen himmel.

Øyriket Helgeland

Det blåste en god sønnavind da vi tok ferga utover til Herøy mandag formiddag. Den bukta jeg først hadde sett meg ut til å øve wet exit og kameratredning i ble ganske kjapt forkastet til fordel for en strand med bedre vindskjerming. Det ble en nok så barsk start på kajakkturen og en rimelig kald fornøyelse for elevene, men å se at de klarer trekke seg ut ved et eventuelt velt er et ufravikelig krav. Heldigvis hadde jeg fire dager til på å vende opplevelsen til noe litt mer lystbetont.

Neste dag startet vi med å øve padleteknikk i nærheten av leiren vår. Så, endelig etter lunsj var det på tide å pakke kajakkene og begynne den virkelige padleturen. Med fortsatt ganske kraftig sørlig vind la vi ruta nordover gjennom Herøysundet og ut mot Øksningan. Omtrent 8 km og en liten overbæring senere fant vi en lun plass vi kunne slå leir på Indre Øksningan.

Med over 30 000 øyer på Helgeland er det nok å velge mellom. Vi sov derfor også på en ny øy hver natt. Den tredje dagen padlet vi rundt Ytre Øksningan og tilbake mot Herøy. Og etter tre dager med vind og regnbyger, hvor vi hadde vært igjennom stort sett hele mitt repertoar av leker og tullesanger begynte forbindelsen til værgudene endelig å bedre seg. Vi koste oss rundt bålet i fjæra mens tidevannet langsomt krøp nærmere da en i gruppen plutselig ropte: ”Se, nordlys!”. Over oss danset nordlyset i både grønne og lilla toner. Det bølget, ble til en smal strek, utvidet seg, fikk tagger og forsynte oss med det beste kveldsshowet vi kunne ønske oss.

Dagen etter våknet vi til morgensol på teltene. Vinden hadde løyet og vi kunne endelig padle sørover mot Brasøy og Husvær. Jeg hadde hele uken krysset fingre for at vi i det minste skulle få én skikkelig soldag på slutten av turen. Det er gjerne de siste dagene som sitter sterkest i kroppen når du kommer hjem, de første dagene på en tur kan derfor godt være litt hustrige bare vi får lov å avslutte med godt vær. Så får det være så sin sak at jeg nok en gang var litt uvenner med fergetabellen da vi skulle hjem fra Brasøy!