Naturlig Jobb: Norsk Naturarv - vedlikehold eller reparasjon?

Den verden vi har formet med vår måte å tenke på, har alvorlige problemer som ikke kan løses ved å fortsette å tenke på samme måten” (Einstein).

”Norge har mer enn nok natur!”

I løpet av mitt første studieår i Bø fikk vi som eksamensoppgave å drøfte påstanden ”Norge har mer enn nok natur!” Uttalelsen kom fra én av våre partiledere omtrent samtidig med at Riksrevisjonen (2006-2007) kom med sin knusende dom over norsk arealpolitikk, og i særdeleshet forvaltningen av norsk villmark. Blant hovedpunktene var det faktum at store sammenhengende naturområder reduseres, byggingen på snaufjellet og i skoggrensa har økt med om lag 25 prosent fra 1985 til 2005, byggingen i strandsonen avtar ikke (i noen fylker har byggeaktiviteten i strandsonen vært høyere etter 1995 enn mellom 1985 og 1995) og byggingen langs vassdragene øker. Med andre ord var konklusjonen fra riksrevisjonen at: ”Dagens arealforvaltning bidrar til en nedbygging av områder som Stortinget har vektlagt skal ivaretas”. I tillegg har Norge forpliktet seg til å stanse (ja, faktisk ikke bare redusere, men stanse) tapet av biologisk mangfold innen 2010. Det er bare det at dersom våre ulike truede arter skal overleve må de ha områder å overleve i.

Hva er verdien av inngrepsfri natur?

Én av de første dagene jeg hadde sammen med årets friluftslivselever laget vi en oversikt over deres forventninger til et folkehøgskoleår ute i den nordnorske naturen. Høyt på listen kom et ønske om å oppleve mer eller mindre urørt natur. Ikke så underlig kanskje med tanke på at ”fred og ro” er ett av hovedmotivene for at nordmenn søker ut i naturen. Frihetsfølelsen og naturopplevelsen som finnes langt fra nærmeste bilvei og mobildekning har vist seg å ha stor betydning for livskvaliteten til ikke bare nordmenn, men også ”naturløse” turister som kommer til Norge for å oppleve stillheten, drikke av fjellvannet og ikke minst å kunne vandre fritt rundt i dyre- og planteriket.

Urørthet regnes for en naturkvalitet. Utfordringen ligger i at naturkvaliteter og naturområder (fjellviddene, strendene, myrene, urskogen) er ultimate eller endelige ressurser. Arealene kan ikke økes over tid, de kan bare holdes konstante eller minkes.

Det er derfor mitt håp at elevene gjennom friluftsliv vil opparbeide seg en økt forståelse for natur og kultur, at de vil få en større kjærlighet til naturen vår, og at de vil ta vare på den også for de som kommer etter oss. Det viste seg da også, da vi skulle oppsummere forrige skoleår i mai, at det var turen gjennom Lomsdal-Visten sist år som stod igjen som den aller fineste av folkehøgskoleårets mange turer.

Lomsdal-Visten Nasjonalpark

Lomsdal-Visten, eller Vesterfjella som det heter på folkemunne, er elgens rike. Jeg har ennå ikke møtt på folk i nasjonalparken, men elg og ryper har fulgt meg på ferden hver gang. Av lokalforfatteren Arvis Sveli blir da også området betegnet som ”Det gjemte landet!”. Likevel er området fullt av kulturhistorie og spilte en ytterst viktig rolle under 2. Verdenskrig. Her inne er det få stier, og de som av og til dukker opp forsvinner igjen like fort. Det er et ypperlig område for å bli gode venner med kart og kompass. Med utallige søkk og høyder som ikke fremgår av 1: 50 000 kartet blir orienteringen fort krevende, spesielt når tåka kommer sigende.

Lomsdal-Visten Nasjonalpark ble opprettet i 2009, og omfatter et område på 1102 kvadratkilometer. Formålet med vernet er blant annet å bevare et stort egenartet og tilnærmet urørt naturområde med tilhørende biologisk mangfold, geologiske forekomster og kulturminner. Det er likevel ingen selvfølge at området ble vernet for ettertiden. Allerede i 1912 begynte folk å kjøpe opp fallrettigheter med tanke på vannkraftutbygging. Det krevde store mobiliseringer fra lokalbefolkningen å få vernet området, noe både jeg og elevene mine er ytterst takknemlige for i dag.

”Villmarka nærmere enn du tror”

”Villmarka nærmere enn du tror”, står det på forsiden av siste nummer av Fjell og Vidde. Og jeg gir Turistforeningen rett i at naturen er nærmere og lettere tilgjengelig enn mange tror. Men villmark, det er det nok ikke så fryktelig mye igjen av. Selvsagt er definisjonene av hva som inngrepsfri og hva som er villmarkspreget natur omdiskutert. Og med det som av noen oppfattes som noe rigide målestokker er nok hensikten mest preventiv med tanke på videre forvaltning enn ment som et oversiktskart for folk på jakt etter villmarksopplevelser. En kan selvsagt oppleve natur som villmark også uten at alle forvaltningsmessige ”krav” er oppfylt. Det gjør likevel ikke definisjonene med tanke på vern mindre viktig!

Mellom 1998 og 2003 gikk det tapt 638 kvadratkilometer med inngrepsfritt areal (område som ligger mer enn én km fra tyngre tekniske inngrep), og 300 kvadratkilometer med villmarkspreget område (områder som ligger mer enn fem km i luftlinje fra nærmeste inngrep). ”De dype skoger” finnes knapt nok lenger. Dagens skoglandskap er gjennomskåret av veier og hogstflater. Urskogmiljø er praktisk talt borte, det meste av skogen hogges senest når den er moden. Vi har ikke mye igjen som er fritt for veier, hogstflater, hytter eller ledningstraseer. Dette får konsekvenser når vi vet at skogen er levested for nesten halvparten av våre rødlistede arter, hvorav mange krever skikkelig gammelskog.

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) viste i 2004 at bare 6 prosent av det produktive skogarealet i Norge lå mer enn én kilometer fra skogsbilvei. Nå vi i tillegg med dagens hogstmetoder vet at det er teknisk mulig å hogge en halv kilometer fra nærmeste skogsbilvei innebærer det at du skal lete godt før du kan gå en halv til én kilometer i tilfeldig retning uten å støte på en skogsbilvei eller hogstflate. De fleste av slike områder ligger her oppe og nordover. Det er ikke flere sammenhengende naturområder som er store nok å ta av i sør Norge. De siste nasjonalparkene har måttet opprettes i nord.

Tør vi tenke annerledes?

Som Øystein Dahle påpeker i Fjell og Vidde tidligere i år kan vi være uenige om hvordan vi har havnet i den situasjonen vi nå befinner oss i, men utfallet kan uavhengig av dette, sammenfattes i tre punkter: For det første lever vi i et lukket system – Jorden – som vi ikke kan flykte fra. For det andre er jordens økologiske kapasitet i hovedsak disponert med den virkning at for mange lever under eksistensgrensen, mens vi i vår kulturkrets lever høyt over, uten at det har gjort oss lykkeligere. Hans tredje poeng er da også at vi i den sammenheng har blitt tingrike, men tidfattige. Det er rett og slett ikke mulig å opprettholde den samme økonomiske vekstkraften (og forbruket) uten at vi ruinerer naturen både for oss selv og våre etterkommere. Dette går som tidligere nevnt utover livskvaliteten. Det er derfor på høy tid å tenke annerledes.

Til tross for at målet om å stanse tapet av biologisk mangfold ikke ble nådd innen 2010 er det fortsatt en rekke både kortsiktige og langsiktige tiltak som kan settes inn for at kommende generasjoner også skal kunne nyte godt av den norske naturen. Noe handler om vedlikehold, inkludert både vern og hensiktsmessig bruk, og noe handler rett og slett om å gjeninnføre (og reparere) ulike naturtyper der den kan synes tapt i dag. Det krever at ansvaret løftes fra kommune til start, og at det fra statlig hold kommer tydelige helhetlige planer for de ulike naturtyper og områder. Det er mulig, men jeg er ikke så sikker på om det skjer de neste fire årene… Norge har jo tross alt mer enn nok natur!