7 uker i Nepal

Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg ikke visste særlig mye om Bhutan annet enn at det skal huse noen av verdens lykkeligste folk og at det er svindyrt for turister å besøke landet. Ironisk nok veltet det nå inn med mennesker på flyplassen som viste seg å være bhutanske flyktninger som siden 1990 har vært bosatt i flyktningleirer i Nepal.

Rundt 100 000 mennesker (eller 18% av Bhutans befolkning) ble i 1988 ofre for en utrensking fra styresmaktene. Opprinnelig fra Nepal etablerte Lhotshampa-folket seg i det sørlige Bhutan på 1800-tallet. I 1988 fant styresmaktene ut at de som ikke hadde papirer som kunne bevise at de var lovlig bosatt i landet før 1958, ville bli ansett som ulovlige immigranter. Lover som forbød nepalesisk språk og tradisjoner ble innført, mange ble fengslet og mange flyktet/ble tvunget til å flykte (og med de forsvant også en viktig kultur i området). Problemet var bare at Nepal ikke ville ha dem. Etter 15 år i limbo ble det bestemt at Lhotshampa-folket skulle fraktes til vestlige land og reintegreres der. Da vi møtte de på flyplassen i Bhasantaphur etter vandreturen vår var de på vei til USA. Hver og én hadde fått en duffelbag som skulle romme alle eiendelene deres og som var merket med navn, nummer og ”Washington”. Kontrasten til vår høyst frivillige reise til Nepal kunne ikke vært større. Tenk om det samme hadde skjedd med nordmenn som er bosatt i Danmark eller Sverige, og vi hadde blitt deportert til en kultur totalt fremmed fra vår egen?

Nepal er et sammensatt land hvor det hverdagslige og det hellige går hånd i hånd. En morgentur til Swayambunath (apetempelet) innebærer at du blir løpt forbi av alle de som bruker de bratte trappene som treningsarena, samtidig som du observerer alle dem som kommer for å utføre sin morgenbønn. På trappene til templene i Patans Durbar Square ble det filmet en nepalesisk musikkvideo, noe som tiltrakk like mange skuelystne som helligdommene den dagen. Og når vi først er inne på kompleksitet, prøv ikke å forstå om noe er hinduistisk eller buddhistisk. Ofte er det nemlig begge deler. Tibetanske bønneflagg vaier i vinden over hodet på Lord Shiva og hinduistiske deitier sitter side om side med Buddha. Tilsynelatende gjør det ingenting.

Etter et par dager i Kathmandu hadde vi igjen fått nok av storbyen og satte kus for Pokhara og Sadhana Yoga Retreat. Også på yogasenteret hentet de inspirasjon fra begge religionene, selv om hovedvekten var hinduistisk. For en som er overveiende skeptisk til kollektiv religionsutøvelse som tenderer til gruppehyllester under ledelse av én person som også har definert meningen med bønnen/hyllesten/mantraet eller hva man nå fremsier, var jeg strålende fornøyd med at de på Sadhana ville at vi skulle legge vår egen mening i det vi gjorde. Alle religioner, livssyn, trosretninger var velkomne, og mantraer og chanting ble først og fremst brukt for å oppøve konsentrasjonsfokus i meditasjonsøvelsene. Instruktørene var dyktige til å forklare hvorfor vi gjorde de øvelsene vi gjorde og vi snakket om hverdagens stress og hvordan skolen i dag lærer barn at de skal tenke, men ikke hvordan de skal stoppe å tenke. Hvordan de skal tømme hodet for tanker og være til stede. Her og nå.

Vi tilbrakte seks hele dager på yogasenteret, med stramt program fra halv seks om morgenen. Vi hadde ulike former for meditasjon, nozal cleansing, reflexological practice og to harde halvannen times økter med yoga hver dag. Jeg hører fortsatt instruktørenes stemme i hodet når jeg utfører øvelsene på egenhånd, og løfter beinet litt høyere eller presser hodet litt mer mot knærne. Til tross for at manglende fleksibilitet gjorde at kroppen fikk kjørt seg, var likevel min største utfordring at vi først fikk frokost klokken 10, og da hadde vi som sagt vært i gang i fire og en halv time allerede.

Sadhana var et godt sted å være. Senteret ligger på en høyde med utsikt over sjøen, Phewa Tal. Her bodde vi finere enn noe annet sted i Nepal, og her var det ingen som låste døren til rommet sitt. Hele personalet var dyktige og profesjonelle, og alle kunne navnene på alle som bodde på senteret til enhver tid. De skapte en varm og inkluderende atmosfære der alle hjalp til, og de lo mye. Vi som var der ble en liten familie. Vi spiste alle måltider sammen og gjorde alle aktivitetene sammen. Etter Sadhana møttes vi igjen flere av oss. Sånt kommer ikke av seg selv.

Selv om kroppene var støle og mørbanket etter de første dagene, forlot vi Sadhana lette til sinns og takknemlige for alle de fine menneskene vi hadde møtt der. Vi hadde omtrent 10 dager igjen i Nepal, og bestemte oss for å bruke de neste dagene i Pokhara. Vi prøvde å ta med oss de gode vanene fra Sadhana og startet dagen med morgenyoga kl. 7 på takterrassen, med utsikt til snøkledde Himalaya-fjell. Etter å ha tatt med oss The international mountain museum (hvor de også har fått med en viktig seksjon om climate change i Himalaya, søppel og forurensning fra ekspedisjoner og turisme), the world peace pagoda, en helt fantastisk paragliding tur og et besøk i Gompaen i en av de tibetanske flyktningeleirene, Tashi Palkhel, vinket vi farvel til Pokhara og satte kurs for en helt annen versjon av Nepal.

Vi hadde hørt mye om Chitwan nasjonalpark som ble opprettet i 1973 og satt på verdensarvlista i 1984. Hadde ikke området blitt vernet ville det høyst sannsynlig blitt avskoget og dyrket. Sånn sett kan man forstå at de trenger turistinntektene for å bevare parken. Men det kommer 100 000 turister hit i løpet av et år. Det er voldsomt mange. Og nå har vi blitt to av dem. Vi hadde diskutert mye om vi skulle dra, lest og hørt mye forskjellig, og ble til slutt enige om at vi fikk dra og se selv og så gjøre oss opp en mening. Men vi ville prøve å gjøre vårt møte med parken så skånsom som mulig for naturen og dyrene der. En elefantridetur var utelukket, noe vi fikk bekreftet da vi gikk forbi en elefantstall en kveld. Mange av dyrene har deformert rygg og skuldre etter å ha fraktet mennesker og varer. De står i lenker store deler av tiden og er synlig stressa. Flere av de har sår etter mer eller mindre brutale treningsmetoder. Det finnes 216 elefanter i fangenskap her og 25-30 ville inne i parken. De skulle vært frie alle sammen. Elefantene i fangenskap var et så trist syn at vi ble bare stående uten og si noe, med tårer i øynene.

Frem til for to år siden var det eksklusive turistlodger inne i nasjonalparken. Disse er heldigvis stengt nå og det begrenser noe av turiststrømmen inn og ut. Nå er det kun parkvoktere som holder til inne i området, og de gjør en viktig jobb i forhold til krypskyttere. Man må kjøpe ny billett hver dag for å slippe inn i parken. Dessuten må man ha guide med. Og det er kanskje like greit med tanke på at både det sjeldne énhornede nesehornet, sloth bear, ville elefanter, krokodiller, villsvin og selveste kongen, the royal bengal tiger, holder til i jungelen. Vi startet vår dag i nasjonalparken med en kanotur nedover elven og deretter en vandretur på to timer tilbake til utgangspunktet. Ikke så mye å skrive hjem om på denne turen, mest aper og rådyr. På ettermiddagen kjørte vi jeep inn til hovedkvarteret i parken, hvor de også har et breedingcenter for gharial krokodillene. De finnes det bare omtrent 240 av i hele verden. Vi trodde ikke vi skulle se noen spesielle dyr og tok det litt som en utflukt, men plutselig ropte guiden vår hviskende (?) ”Tiger, Tiger, Tiger!!!”. Og der, 50 meter foran oss på veien satt en stor royal bengal hanntiger og markerte sitt territorium. Den brydde seg ikke synderlig om at vi var der og fortsatte dovent bortover veien, skrapte litt på trær og tisset litt mer, før den forsvant ut i gresset. Og bare to minutter senere dukket en Sloth Bear opp, men på litt lenger avstand. Vi ble gratulert i øst og vest da vi kom tilbake til lodgen, å ha sett en tiger var visst ikke hverdagskost. Vi ga oss med én dag i parken. Det er en vanskelig balansegang mellom å støtte opp om at en park eksisterer fremfor at området brukes til andre formål, og samtidig regulere strømmen av turister slik at det ikke stresser dyrene som lever der mer enn høyst nødvendig. Det største potensialet for forbedring ligger helt klart i måten de ”tamme” elefantene behandles på.

Etter Chitwan vendte vi tilbake til Kathmandu for de siste dagene i Nepal. Snart skulle vi tilbake til hverdagen i Norge. Dette halvåret har på mange måter vært et kontrastfylt halvår. Vi har gått fra å befinne oss langs Skandinavias kyst med alle sine luksusbåter. Få steder har vel nordmenn og svensker så mye penger som langs den vestsvenske skjærgården. I september møtte vi flere som var på vei til ett verft med båtene sine, hvor de skulle være vinteren over. Vi møtte store, store cabin cruisere, som den i Skagen som hadde kjørt fra Gøteborg på tre timer og sikkert brukte mer diesel på den turen enn vi gjorde på hele sesongen. Og så reiste vi til Nepal. Hvor majoriteten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, men hvor vi ble møtt med smil og farger. Til snøkledde fjell og breer. På en reise hvor utfordringene ble helt andre enn ombord på en seilbåt. Til et land som jeg med hånden på hjertet kan si at er ett av de aller vennligste landene jeg har reist i noen gang.        

En rusletur i Kathmandus gater er aldri kjedelig!

Små stupaer finnes i mange små smug.

Markedene er fargerike!

Og lek er heldigvis universelt.

Swayambunath

Ikke helt samme HMS som i Norge...

På vei opp til apetempelet!

Ganske takknemlig for at jeg ikke er elektriker i Nepal...

 

Innspilling av musikkvideo i Patan.

Sadhana Yoga Retreat

Mikaela i steam bath...

Utsikt fra Sadhana mot Pokhara.

Tea and popcorn break!!!

10 dagers jentenes yogatime!

Happy family!

Nozal cleansing coming up!

Shriss (vår meditasjonslærer)

Klare for mudbath oppe på taket! 

 

Når det tørker ser det ut som vi har fått elefanthud...

Great fun!

Etter en uke begynte noen av øvelsene å komme seg!

Tawton (vår yogalærer)

Før avreise fra Sadhana gikk vi morgentur opp til Sarangkot.

The World Peace Pagoda.

Paragliding (jeg fikk styre...)

 

Kanotur ned elva i Chitwan tidlig om morgenen.

 

 

Junglewalk tilbake.

 

Common langur

Marsh mugger

Spotted deer

Gharial

Breeding center for Gharial krokodiller

Selveste kongen, The Royal Bengal Tiger!

Solnedgang i jungelen

Elefantene i Chitwan

En av de ville elefantene!

Kanchenjunga Base Camp Trek - Sør

Trekkingturen i Kanchenjungaområdet tar deg med gjennom et variert spekter av naturen. Fra varm og fuktig jungel til bambusskog hvor den røde pandaen har tilholdssted, til rhododendronbusker, til høye nåletrær som minner om Norge og til goldt brelandskap og snøkledde fjellsider. Langs elva og opp dalen er vinden isende kald. Ved base camp på nordsiden bor også snøleoparden, som det nå arbeides aktivt for å bevare, og vi så store flokker med blue sheep (som har fått navnet på grunn av den blå tungen). I norddalen er det også store steinrasområder som man må forbi. Enkelte steder var det en kalkulert risiko og vi pustet lettet ut hver gang vi var forbi et utsatt parti. Stiene vi har gått på er ferdselsårene for lokalbefolkningen, de er ikke noe som er tilrettelagt eller laget for turistene. Ofte gikk vi sammen med skolebarn og yak-okser, og ofte gikk vi høyt oppe på smale traverser hvor ett feilsteg ville bli fatalt. Vi følte oss priviligerte som fikk være så lenge sammen med menneskene som holder til i området, og som ga oss et innblikk i livene deres. 

Vi var superheldige med været på turen vår. Før vi startet møtte vi flere par som hadde måttet snu på grunn av for mye snø i området, men de to dagene vi brukte over fjellpassene var praktfulle. Om ettermiddagen kommer alltid skyene, men om morgenen hadde vi nydelig utsikt til fjellene i området og vestover til Makalu, verdens 5. høyeste fjell. Med oss på turen hadde vi et tibetansk bønneflagg for å be om godt hell over fjellet, og det vaier nå på Mirgin La (4630 moh) med navnene til alle våre kjære påskrevet. 

På vei over fjellpassene møtte vi et spansk og et tysk par. Vi skulle samme vei så vi ble en liten familie de neste dagene, og guidene våre var over seg av lykke over å få gå sammen. Jeg har sjelden hørt voksne menn spontant synge så mye sammen. Hver kveld stemte de i rundt ildstedet. Selv hadde vi som regel krabbet i posene allerede ved 18-19 tiden. Det var det eneste fornuftige å gjøre, for sjelden har vi frosset så mye. Det ble ofte 12-13 timer med hvile og lydbok. Nå hadde vi tydeligvis vært så lenge i høyden at selv med tunge sekker gikk resten av turen til Oktang, utsiktspunktet ved base camp på sørsiden (4871 moh), fint. Enda en gang hadde vi utsikt til Kanchenjunga og Yalung Chang, før vi begynte turen ut dalen. 

Ikke så langt fra Taplejung, som var vårt endested på turen, ligger ett av hinduenes aller helligste tempel, Phatibhara. Dit hadde våre spanske venner tenkt seg å ta en omvei til de to siste dagene, i stedet for ”normalveien” ned til Taplejung. Vi bestemte oss for å bli med. Fra der vi stod var det litt over 2000 høydemetre opp til tempelet, som ligger på 3800 meter, så vi fant ut at vi skulle gå til en landsby som lå litt lavere og så klatre de siste 500 høydemeterne neste morgen. Men så tok guidene våre feil av veien. Plutselig befant vi oss på en stupbratt sti som gikk direkte opp til tempelet, men da hadde vi alt gått de først fire timene og begynt stigningen (vi hadde stilt spørsmål ved om vi var på riktig vei tidligere, men da fikk vi som svar at dette var en ”raskere” vei…). Det var ikke så mye annet å gjøre enn å fortsette opp i tåka. Vi nådde tempelet akkurat da det ble mørkt, men der var det ingen steder å sove, så vi måtte pent gå de 500 høydemeterne det var ned til den landsbyen vi opprinnelig hadde tenkt oss til. Og neste morgen gikk vi så opp igjen for å se tempelet og ikke minst utsikten. Og utsikten, 365 graders panorama av Himalaya, var definitivt verdt to ekstremt lange dager. For etter tempelet gjenstod så nedstigningen til Taplejung, slik at vi avsluttet hele vandreturen med to dager på henholdsvis 12 timer (2100 høydemetere opp og 1100 ned) og 10 timer (2200 ned og 700 høydemetere opp). Men da ville heller ikke det ene låret mitt mer, det sluttet rett og slett å fungere. Og i tillegg knakk ramma på sekken til Martin. Jammen godt det var siste dagen!
Ofte når kroppen verker og ikke vil mer, fokuserer jeg på å sette meg delmål. Jeg skal holde ut denne stigningen, eller til neste pause. Det virker. En hel dag blir for lenge. Samtidig har jeg klart å bevare en tro på at morgendagen blir bedre. På et eller annet tidspunkt heles hofter og føtter, du får igjen varmen og et varmt måltid mat om kvelden. Også er det gjerne sånn at når du overvinner deg selv og fortsetter selv om du har mest lyst til å sette deg ned og gi opp, da styrker du også troen på deg selv. Etter oppstigningen til Phatibhara tempelet kunne vi klare alt en stund. 

Kanchenjunga regnes for å være én av de mer krevende vandrerutene i Nepal. For oss ble den kanskje noe mer krevende enn den hadde trengt å være, for vi må ha misforstått eieren av trekkingfirmaet da vi spurte hvor mye penger vi burde ta med på turen. Vi tok med mye mer enn det vi trodde han sa (heldigvis), men etter to dager oppdaget vi at vi langt fra hadde nok. Og det er ikke akkurat uttaksmuligheter i området. Løsningen ble derfor at vi droppet lunsj og andre ekstrating som te og tilbehør. Oppe i høyden bevilget vi oss varmt vann fordi vi erfarte at kaldt vann i høyden gir magepine og diaré, men ellers begrenset vi oss til rimelige varianter av frokost og middag. Det vil i hovedsak si nudler og fried rice. I Ghunsa fikk vi betale med dollar, så der hamstret vi kjeks og saftpulver. Sistnevnte helte vi på nalgeneflaskene før de bratteste stigningene. Vi bevilget oss også fire små sjokolader som vi delte til ”lunsj” de neste fire dagene. På noen av de lengste strekkene, hvis det var mulig, kjøpte vi nudler til lunsj, men jeg tror vi kan telle antall ganger på én hånd. Utrolig nok ble jeg ikke like pike-sur som hjemme i Norge. Varmen og deretter høyden hjalp nok med sitt, og kanskje var det også fordi det faktisk ikke var noe alternativ. Jeg var pent nødt til å gå til kvelden før jeg fikk mat. Men etter middag gikk det ikke mange timer før vi var sultne igjen. Når det skrantet som verst gikk vi og fantaserte om det etegildet vi skulle ha når vi kom tilbake til Kathmandu. Én av de siste dagene på turen møtte vi et irsk ektepar som nettopp hadde startet sin vandretur. ”You must be very fit now”, bemerket de. ”We are very hungry”, svarte vi.

I tillegg var vi blitt mange erfaringer rikere og ikke minst rikere på opplevelser og på møter. Møter med vennlige mennesker, smilende ansikter og vakker natur i et område som enda ikke er fullstendig korrumpert av turisme.

Utsikt mot Makalu.

Utsikt fra oppstigning over passene. Nordalen mot Pang Pema skimtes til høyre.

Både guider, portere og turister ønsker å varme seg når kvelden kommer.

Selele camp.

Selele camp tidlig om morgenen.

På vei opp til Mirgin La (La=pass).

Vi henger opp vårt tibetanske bønneflagg!

Martin tåler høyden bedre og bedre...

På vei mot Ramche og etter hvert base camp i sørdalen.

Vi gikk langs morenerygger hele veien.

Også i Kanchenjunga området er søppel et økende problem.

Ramche var en kald fornøyelse.

Gjensyn med Kanchenjunga. Denne gangen fra sør.

Oktang!

Raton. Vi elsket kontrastene i dette fjellet.

I Cheram lærte vi å lage momos!

Vi møtte på mange morsomme stavemåter underveis!

Middag!

Det var nydelig lys nede i skogen tidlig om morgenen.

Enkelte bruer var mer spennende enn andre.

Martin drikker Thongba (lokal vin)

Jeg skulle prøve meg som porter...

Det holdt med et par minutter...

Nede i lavlandet henger det mais under alle tak.

Siste morgen med gjengen før vi skilte lag med følget til Bernt og Monica.

Hagene nede i dalen var nydelige!

Sjenerte skolejenter.

Mameke var en vakker landsby.

Første hårvask på 21 dager!

Fotballkamp på skolen i Kande Banjyang.

Da vi stod opp nest siste morgen hadde vi utsikt mot Kanchenjunga igjen!

Der borte på toppen av åsryggen på den andre siden ligger Phatibhara tempelet...

Martin reparerer rammen på sekken (eller forsøker i det minste).

Kumbakharna og Kanchenjunga.

Opp mot tempelet er det tredd tråder som ser ut som spindelvev.

Hele gullrekka: Kumbakharna, Yalung Chang, Kanchenjunga, Cabro I, II, III og IV og Raton.

Phatibhara tempelet mottar mange gaver fra pilgrimmene

Vi hadde vel sett for oss et litt annerledes tempel...men det er jo tanken som teller!

FAKTA OM KANCHENJUNGA

-       Kanchenjunga er verdens tredje høyeste fjell på 8586 moh.

-       Navnet oversettes gjerne med ”five great treasures of snow”.

-       Førstebestigningen skjedde i 1955 av Joe Brown og George Band.

-       Første vinterbestigningen var i 1986.

-       Av nordmenn var Jon Gangdal på toppen i 2009.

-       Base camp nås lettest på nordsiden, men de fleste bestigninger skjer fra sør.

-       Trekket rundt Kanchenjunga fra nord til sør er omtrent 200 km langt og innebærer at man beveger seg opp ca 14 000 høydemetere.

-       Tregrensa i området ligger på ca 3600 moh.

-       De fleste av lokalbefolkningen i området er Limbo, Gurung og Sherpa.