Kanchenjunga Base Camp Trek - Nord

Helt øst i Nepal, på grensen til India/Sikkim, ligger Kanchenjunga som med sine 8586 moh. er verdens tredje høyeste fjell. Navnet Kanchenjunga betyr noe sånt som ”five great treasures of snow” fordi dette enorme fjellet har hele fem topper over 8000 meter. Vandreturen som vi la ut på skiller seg fra en del andre turer i Himalaya ved å være forholdsvis lang, 21 dager (pluss fire dager transport til og fra Kathmandu), og fordi den har to base camper, én på nordsiden og én på sørsiden. I tillegg går du over fire fjellpass, alle på nesten 5000 meter. Grovt sett bruker du 5-6 dager på å gå inn den ene dalen, deretter befinner du deg i varierende høyde over 3500 meter de neste ti dagene, før du bruker 5-6 dager på å gå ut den andre dalen. Vår plan var å starte med sørsiden og så krysse over til nord etterpå. Slik ble det imidlertid ikke.

Etter tre timers gange kom vi frem til det første overnattingsstedet på turen, i den sørlige dalen. Vi var godt fornøyde med en mild start på turen, for det var VARMT nede i skogen. Det var da Martin oppdaget at han hadde glemt igjen sandalene sine på hotellet vi kjørte til i går, og jeg fant igjen nøklene til rommet vi hadde bodd på i lomma mi. Hotellet hadde hengt alle fire nøklene til samme hengelås sammen (noe som var gjennomgående i Nepal), så guiden vår, Tenzin Sherpa, mente det var nødvendig at vi gikk tilbake med de med det samme (fair enough). Og når vi først gjorde det så mente han også at det var bedre om vi startet med nordsiden først. Han hadde spurt et par ganger på jeepturen om vi ikke skulle gjøre turen motsatt, men uten at han kunne gi oss noen god grunn for hvorfor (bedre akklimatisering for eksempel), og nå opplevde vi at han hadde en god anledning til å få det som han ville. Vi ganske sikre på at det var fordi han kommer fra norddalen, og ved at vi startet der ville det gi han mer tid hos familien fordi akklimatiseringsdagene våre ville være der, samt at det ga han en anledning til å hente klær som han åpenbart manglet til høyden og kulda. I ettertid er vi helt enige i at den veien vi endte med å gå var den mest gunstige, men måten det ble gjort på opplevdes som rimelig ugrei.

I stedet for tre timer første dagen endte vi med å gå ni timer, og fikk overnatte på loftet hos en koselig familie i Phurumbu. Ni timer i varmen og med høy luftfuktighet ble en tøff start for føttene mine, og selv om jeg prøvde å forhindre det vokste blemmene under føttene. Etter to dager tok Martin affære og stakk hull på fire blemmer på hver fot. Vi la kompress og tapet mellom og under tærne, og håpet jeg ville unngå en infeksjon, men blemmen under hælen kom vi ikke inn til og løsningen ble å bygge opp rundt med compeed, liggeunderlag og tape. Så lenge jeg klarte å gå syntes jeg vi skulle fortsette, men fort gikk det ikke. Hoftene trivdes heller ikke i varmen og fuktigheten. Store sår på hoftekulene med lilla hud som krøllet seg sammen i brannsår gjorde at mine nyinnkjøpte vandrestaver, som jeg egentlig trodde jeg ikke ville få bruk for, ble mine trofaste hjelpere. Heldigvis ble det bedre etter hvert som vi kom opp i kaldere områder.

Den tredje dagen gikk vi videre innover dalen og opp til Sukethum. Vi kunne se at det trakk opp og at uværet kom nærmere. Tror du det blir regn, spurte jeg guiden vår. Neida, oktober har alltid clear blue sky, svarte han. Iveren etter å please turistene og fortelle de det de tror de vil høre blir av og til litt for stor. Og nå visste vi i det minste at været, og avgjørelsene i forhold til det, de fikk vi ta selv. Den natten kom det ikke bare et vanvittig regnvær, men også kraftig vind og et voldsomt tordenvær. Martin måtte evakuere over til min side av rommet for det regnet skrått inn gjennom vinduet. Da det begynte å dryppe fra taket bredte vi vindsekken over oss, og sånn lå vi og så på lynene som flerret i flere timer. Vi var godt fornøyde med at vi fortsatt befant oss nede i skogen og ikke oppe blant fjellene.

Etter fem dagers vandring opp og ned langs breelva (en type terreng vi har døpt ”Nepali straight”) kom vi opp til Ghunsa på ca 3400 moh. Ghunsa er helt ulikt alt annet i Kanchenjunga området. Her ligger det faktisk klynger av gjestehus, vakkert dekorert og med godt utvalg i kiosken. Flere av de har til og med eget ”Diningroom with a Chimney”. Mellom alle husene er det interntelefon, og i Ghunsa ligger også skolen hvor barna fra de mindre stedene rundt går og bor i lengre perioder. Mye av velstanden skyldes at ”smarte” personer har trukket i de riktige trådene. Ghunsa har et eget vannkraftverk, og både det og skolen har blitt til med hjelp fra vestlig bistand. Vår guide kommer opprinnelig fra Ghunsa, og faren hans jobber for ”The Kanchenjunga Conservation Office”. Det var tydelig da vi besøkte dem at dette var en velhavende familie. Ghunsa er knutepunktet i norddalen, her kommer man ned fra fjellpassene over til sørsiden (eller man går opp), derfor var det også her vi møtte aller flest turister.

Etter vår første akklimatiseringsdag på turen fortsatte vi tre dager videre opp dalen mot Pang Pema (5150 moh) og den nordlige base campen. Lhonak, som ligger på 4800 moh, var siste overnattingssted for oss, og derfra gikk vi på dagstur til Base camp. På veien dit ble Martin ganske dårlig. Vi hadde ikke sett guiden vår på en stund. Han hadde det med å løpe i forveien, og i starten stresset det oss en del, vi var jo nødt til å gå sakte med de tunge sekkene for å akklimatisere (og sekkene våre veide jo mer enn det dobbelte av hans, siden det blant annet var vi som hadde med alt førstehjelp- og sikkerhetsutstyr, og han også droppet soveposen på enkelte strekk), men etter hvert ble vi vant til at han kjørte sitt eget løp. Tåka ble tjukkere og tjukkere, og da vi hadde igjen en time til Lhonak begynte det å bli ganske kaldt. Martin klarte ikke å holde lunsjen nede i magen lenger, og der og da angret jeg litt på hele greia. Du blør i munnen, sa han til meg på et tidspunkt, men for det første var jeg for kald til å bry meg (…) og for det andre hadde jeg mer enn nok med å få Martin til Lhonak. Der la vi inn en ekstra hviledag, som heldigvis hjalp, før vi gikk siste biten til Pang Pema. Jeg tror vi begge to var litt letta da vi kunne starten nedstigningen til Ghunsa igjen.

Kanchenjunga er et mektig fjell, og alle vi møtte mente det er mest dramatisk og storslått fra nordsiden. De fleste bestigninger skjer (naturlig nok) fra sørsiden. Vi så flere snøskred og isras i løpet av dagene oppe blant fjellene, dette er ikke den letteste av 8000-meterne å finne veien opp på. Likevel er det vanskelig å skjelne høyden på fjellene fra hverandre når man står foran de. Om de er 7000 eller 8000 meter spiller ingen rolle, de er høye uansett. Jeg tror dessuten jeg ble like fasinert av det karakteristiske fjellet Kumbakharna (7711 moh) eller Jannu som det også kalles, og som er det hellige fjellet i naturreligionen Kirant.

Vi var overmåte fornøyd med å ha kommet oss til Base camp på nordsiden, og var enige om at hvis Martin ble det minste dårlig på sørsiden så droppet vi Base camp der. Men før vi kom så langt skulle vi over de fire fjellpassene ved Selele, som ligger på ca 4800 meter. Dette var det mest utsatte strekket på turen værmessig, og jeg var faktisk mer spent på dette enn på høyden. 

Klare for avreise fra Tibet Peace og Kathmandu.

Yata airlines tok oss til Bhasantapur.

De første dagene av turen var det Diwali, og én av dagene var "Kokortiar", "hundens dag!"

Martin, Tenzin og Lise klare for avmarsj fra Suketar! 

Første overnattingssted på hemsen til en vennlig familie i Phurumbu!

Geitene hilser god morgen! 

Phurumbu.

Vi er slitne... er det langt igjen i dag? 

Chirwa! En superkoselig landsby! 

Føttene er lite samarbeidsvillige...

...og hoftene likedan! 

Chirwa.

Kardemommehøsting i Sukethum. Veldig mange i dalen får sin inntekt fra kardemommeplantene.

Martin har forsert én av mange mange bruer på turen. Dette er av den gode slagsen! 

Vi møtte på noen ungdommer som brukte fridagene på å danse seg fra landsby til landsby. 

Og landsbyboerne ville gjerne vise sine kunster også! 

Så gikk vi litt igjen da! 

Tittei! 

I Tanyani fikk vi husly hos en koselig familie og vi fikk låne litt varme fra ildstedet før vi krøp i posene.

På vei mot fjellene! 

Phale er vinterbosetting for landsbyene lenger opp i dalen! 

Også yak-oksene blir pyntet.

Gunsha var noe for seg selv og helt annerledes enn noe annet sted på turen.

Mor (til guiden vår) i huset! 

Begge dagene vi var i Gunsha så vi redningshelikopteret hente turister som var blitt syke.

Vi har klatret opp på en høyde over Gunsha og nyter solen! 

Gate of Kambachen.

Vår guide var i familie med de fleste i dalen, og i Kambachen bodde vi hos tanten hans! 

F.v. Kumbakharna (7711), Sobi Tongje (6670), Phole (6645) og Ghabur Peak (6044).

Kumbakharna (Jannu).

Daglige gjøremål i Kambachen.

På vei mot Lhonak! Det gjelder å gå sakte og ta mange pauser. 

Lhonak er et kaldt sted når solen går ned! 

Breen strekker seg fra Kanchenjunga og langt nedover dalen.

Natt i Lhonak.

Pang Pema og Base camp på nordsiden (5150 moh). Kanchenjunga har skyer som fyker over seg. 

Pedersen og Trangsrud på eventyr.

Kanchenjunga er ingen lek og flere har mistet livet på fjellet.

Tenzin Sherpa på Pang Pema.

I Lhonak fryser det meste når sola går ned og først midt på dagen har vannslangen tint nok til at vi får noe ut av den.