Kanchenjunga Base Camp Trek - Sør

Trekkingturen i Kanchenjungaområdet tar deg med gjennom et variert spekter av naturen. Fra varm og fuktig jungel til bambusskog hvor den røde pandaen har tilholdssted, til rhododendronbusker, til høye nåletrær som minner om Norge og til goldt brelandskap og snøkledde fjellsider. Langs elva og opp dalen er vinden isende kald. Ved base camp på nordsiden bor også snøleoparden, som det nå arbeides aktivt for å bevare, og vi så store flokker med blue sheep (som har fått navnet på grunn av den blå tungen). I norddalen er det også store steinrasområder som man må forbi. Enkelte steder var det en kalkulert risiko og vi pustet lettet ut hver gang vi var forbi et utsatt parti. Stiene vi har gått på er ferdselsårene for lokalbefolkningen, de er ikke noe som er tilrettelagt eller laget for turistene. Ofte gikk vi sammen med skolebarn og yak-okser, og ofte gikk vi høyt oppe på smale traverser hvor ett feilsteg ville bli fatalt. Vi følte oss priviligerte som fikk være så lenge sammen med menneskene som holder til i området, og som ga oss et innblikk i livene deres. 

Vi var superheldige med været på turen vår. Før vi startet møtte vi flere par som hadde måttet snu på grunn av for mye snø i området, men de to dagene vi brukte over fjellpassene var praktfulle. Om ettermiddagen kommer alltid skyene, men om morgenen hadde vi nydelig utsikt til fjellene i området og vestover til Makalu, verdens 5. høyeste fjell. Med oss på turen hadde vi et tibetansk bønneflagg for å be om godt hell over fjellet, og det vaier nå på Mirgin La (4630 moh) med navnene til alle våre kjære påskrevet. 

På vei over fjellpassene møtte vi et spansk og et tysk par. Vi skulle samme vei så vi ble en liten familie de neste dagene, og guidene våre var over seg av lykke over å få gå sammen. Jeg har sjelden hørt voksne menn spontant synge så mye sammen. Hver kveld stemte de i rundt ildstedet. Selv hadde vi som regel krabbet i posene allerede ved 18-19 tiden. Det var det eneste fornuftige å gjøre, for sjelden har vi frosset så mye. Det ble ofte 12-13 timer med hvile og lydbok. Nå hadde vi tydeligvis vært så lenge i høyden at selv med tunge sekker gikk resten av turen til Oktang, utsiktspunktet ved base camp på sørsiden (4871 moh), fint. Enda en gang hadde vi utsikt til Kanchenjunga og Yalung Chang, før vi begynte turen ut dalen. 

Ikke så langt fra Taplejung, som var vårt endested på turen, ligger ett av hinduenes aller helligste tempel, Phatibhara. Dit hadde våre spanske venner tenkt seg å ta en omvei til de to siste dagene, i stedet for ”normalveien” ned til Taplejung. Vi bestemte oss for å bli med. Fra der vi stod var det litt over 2000 høydemetre opp til tempelet, som ligger på 3800 meter, så vi fant ut at vi skulle gå til en landsby som lå litt lavere og så klatre de siste 500 høydemeterne neste morgen. Men så tok guidene våre feil av veien. Plutselig befant vi oss på en stupbratt sti som gikk direkte opp til tempelet, men da hadde vi alt gått de først fire timene og begynt stigningen (vi hadde stilt spørsmål ved om vi var på riktig vei tidligere, men da fikk vi som svar at dette var en ”raskere” vei…). Det var ikke så mye annet å gjøre enn å fortsette opp i tåka. Vi nådde tempelet akkurat da det ble mørkt, men der var det ingen steder å sove, så vi måtte pent gå de 500 høydemeterne det var ned til den landsbyen vi opprinnelig hadde tenkt oss til. Og neste morgen gikk vi så opp igjen for å se tempelet og ikke minst utsikten. Og utsikten, 365 graders panorama av Himalaya, var definitivt verdt to ekstremt lange dager. For etter tempelet gjenstod så nedstigningen til Taplejung, slik at vi avsluttet hele vandreturen med to dager på henholdsvis 12 timer (2100 høydemetere opp og 1100 ned) og 10 timer (2200 ned og 700 høydemetere opp). Men da ville heller ikke det ene låret mitt mer, det sluttet rett og slett å fungere. Og i tillegg knakk ramma på sekken til Martin. Jammen godt det var siste dagen!
Ofte når kroppen verker og ikke vil mer, fokuserer jeg på å sette meg delmål. Jeg skal holde ut denne stigningen, eller til neste pause. Det virker. En hel dag blir for lenge. Samtidig har jeg klart å bevare en tro på at morgendagen blir bedre. På et eller annet tidspunkt heles hofter og føtter, du får igjen varmen og et varmt måltid mat om kvelden. Også er det gjerne sånn at når du overvinner deg selv og fortsetter selv om du har mest lyst til å sette deg ned og gi opp, da styrker du også troen på deg selv. Etter oppstigningen til Phatibhara tempelet kunne vi klare alt en stund. 

Kanchenjunga regnes for å være én av de mer krevende vandrerutene i Nepal. For oss ble den kanskje noe mer krevende enn den hadde trengt å være, for vi må ha misforstått eieren av trekkingfirmaet da vi spurte hvor mye penger vi burde ta med på turen. Vi tok med mye mer enn det vi trodde han sa (heldigvis), men etter to dager oppdaget vi at vi langt fra hadde nok. Og det er ikke akkurat uttaksmuligheter i området. Løsningen ble derfor at vi droppet lunsj og andre ekstrating som te og tilbehør. Oppe i høyden bevilget vi oss varmt vann fordi vi erfarte at kaldt vann i høyden gir magepine og diaré, men ellers begrenset vi oss til rimelige varianter av frokost og middag. Det vil i hovedsak si nudler og fried rice. I Ghunsa fikk vi betale med dollar, så der hamstret vi kjeks og saftpulver. Sistnevnte helte vi på nalgeneflaskene før de bratteste stigningene. Vi bevilget oss også fire små sjokolader som vi delte til ”lunsj” de neste fire dagene. På noen av de lengste strekkene, hvis det var mulig, kjøpte vi nudler til lunsj, men jeg tror vi kan telle antall ganger på én hånd. Utrolig nok ble jeg ikke like pike-sur som hjemme i Norge. Varmen og deretter høyden hjalp nok med sitt, og kanskje var det også fordi det faktisk ikke var noe alternativ. Jeg var pent nødt til å gå til kvelden før jeg fikk mat. Men etter middag gikk det ikke mange timer før vi var sultne igjen. Når det skrantet som verst gikk vi og fantaserte om det etegildet vi skulle ha når vi kom tilbake til Kathmandu. Én av de siste dagene på turen møtte vi et irsk ektepar som nettopp hadde startet sin vandretur. ”You must be very fit now”, bemerket de. ”We are very hungry”, svarte vi.

I tillegg var vi blitt mange erfaringer rikere og ikke minst rikere på opplevelser og på møter. Møter med vennlige mennesker, smilende ansikter og vakker natur i et område som enda ikke er fullstendig korrumpert av turisme.

Utsikt mot Makalu.

Utsikt fra oppstigning over passene. Nordalen mot Pang Pema skimtes til høyre.

Både guider, portere og turister ønsker å varme seg når kvelden kommer.

Selele camp.

Selele camp tidlig om morgenen.

På vei opp til Mirgin La (La=pass).

Vi henger opp vårt tibetanske bønneflagg!

Martin tåler høyden bedre og bedre...

På vei mot Ramche og etter hvert base camp i sørdalen.

Vi gikk langs morenerygger hele veien.

Også i Kanchenjunga området er søppel et økende problem.

Ramche var en kald fornøyelse.

Gjensyn med Kanchenjunga. Denne gangen fra sør.

Oktang!

Raton. Vi elsket kontrastene i dette fjellet.

I Cheram lærte vi å lage momos!

Vi møtte på mange morsomme stavemåter underveis!

Middag!

Det var nydelig lys nede i skogen tidlig om morgenen.

Enkelte bruer var mer spennende enn andre.

Martin drikker Thongba (lokal vin)

Jeg skulle prøve meg som porter...

Det holdt med et par minutter...

Nede i lavlandet henger det mais under alle tak.

Siste morgen med gjengen før vi skilte lag med følget til Bernt og Monica.

Hagene nede i dalen var nydelige!

Sjenerte skolejenter.

Mameke var en vakker landsby.

Første hårvask på 21 dager!

Fotballkamp på skolen i Kande Banjyang.

Da vi stod opp nest siste morgen hadde vi utsikt mot Kanchenjunga igjen!

Der borte på toppen av åsryggen på den andre siden ligger Phatibhara tempelet...

Martin reparerer rammen på sekken (eller forsøker i det minste).

Kumbakharna og Kanchenjunga.

Opp mot tempelet er det tredd tråder som ser ut som spindelvev.

Hele gullrekka: Kumbakharna, Yalung Chang, Kanchenjunga, Cabro I, II, III og IV og Raton.

Phatibhara tempelet mottar mange gaver fra pilgrimmene

Vi hadde vel sett for oss et litt annerledes tempel...men det er jo tanken som teller!

FAKTA OM KANCHENJUNGA

-       Kanchenjunga er verdens tredje høyeste fjell på 8586 moh.

-       Navnet oversettes gjerne med ”five great treasures of snow”.

-       Førstebestigningen skjedde i 1955 av Joe Brown og George Band.

-       Første vinterbestigningen var i 1986.

-       Av nordmenn var Jon Gangdal på toppen i 2009.

-       Base camp nås lettest på nordsiden, men de fleste bestigninger skjer fra sør.

-       Trekket rundt Kanchenjunga fra nord til sør er omtrent 200 km langt og innebærer at man beveger seg opp ca 14 000 høydemetere.

-       Tregrensa i området ligger på ca 3600 moh.

-       De fleste av lokalbefolkningen i området er Limbo, Gurung og Sherpa.