Hundreåringen i Finnvika

”Kanskje vi kan bygge noe i Finnvika?” sa en av andreårselevene ved skolestart sist høst. ”Vi kunne lage et sted som kan være friluftslivslinjas utendørsklasserom!”

Et lite stykke historie

Finnvika er elevenes badeplass i fjorden nedenfor skolen. Da jeg ryddet meg en skrivebordsplass oppe på loftet sist høst kom jeg over et notat om området. I følge notatet var Finnvika avmerket som sted for Finnemarknaden i det eldste kjente kart over Vefsn fra 1690. Etter opplysninger på 1730 tallet tok samene turen til marknaden på Halsøy to ganger hver sommer. Under marknaden holdt samene trolig til i Finnvika, som er en lun og avskjermet oppholdsplass.

Under 2. Verdenskrig (1943-1944) startet tyskerne oppmuring av en slipp for mindre båter i Finnvika. Alle veggene ble murt ferdig i gråsteinmur, og det ble gjort klart for å legge skinnegang ned til sjøen. Under et uvær høsten 1944 blåste noe av murveggen ned. Tyskerne var nok klar over at krigen snart var slutt, og arbeidet ble derfor ikke gjenopptatt, men deler av muren etter slippen står fortsatt i Finnvika. Nå ville altså elevene bygge en gapahuk rett ved de gamle ruinene.

En gapahuk blir til

Jeg har stor sans for å lage og bygge ting, men jeg måtte innrømme overfor elevene at jeg nok ikke hadde bygget så mange gapahuker i mitt liv. Så hvordan starter man et sånt prosjekt?

Det viktigste var å få tegnet en skisse og målt opp nede i Finnvika slik at vi kunne støpe fundamentene før frosten kom. Dette var en utfordring i seg selv, for bakken var langt fra jevn og noen steder var steinene i grunnen så store at de ikke kunne spas vekk. Vi søkte hjelp hos vår kjære vaktmester Per Tore, som beleilig nok har hatt sitt eget snekkerfirma tidligere. Jeg har dessuten stor tro på at også det praktiske personalet på folkehøgskolen har mye å tilføre elevene, og at det er fruktbart å trekke de med i undervisningen i mange sammenhenger.

Imidlertid ble jeg nødt til å klare støpingen selv. ”Jeg har lagt frem verktøy til deg og så kjøper du bare noe sementblanding,” forklarte Per Tore på telefon. Og jeg kunne krysse av nok en boks på listen ”Lise lærer bort ting hun egentlig ikke kan”. Men fundamenter ble det, og vi kunne gå i gang med rundstokkene som skulle være skjelettet til gapahuken vår. Avbarking, høvling, måling (og måling igjen), lafting og finjustering. Elevene har lagt ned mange mange timer med arbeid. Til tider har det vært en tålmodighetsprøve (avbarking er et noe ensformig og tidkrevende arbeid, spesielt for hånd), og jeg er mektig imponert over hvordan de har stått på.

Til slutt mente vi det begynte å ligne på noe. Vi hadde laftet ferdig taket oppe på skolen før vi tok det fra hverandre og bar det ned til Finnvika. Det gjenstod bare én utfordring; det er omtrent 200 meter ned til Finnvika fra skolen, hvordan skulle vi få boret hull i sementfundamentene når vi ikke hadde en batteridrevet drill som var sterk nok?

Redningen ble Lyd Lys Scene. Der vi står og klør oss i hodet er de handlekraftigheten selv og før vi visste ordet av det hadde de rullet ut en mengde kabler i ulike dimensjoner og koblet de sammen med sentraler i overgangene. Hullene ble boret og vi kunne begynne reisverket. Neste spenningsmoment var om taket som hadde passet så bra sammen oppe på skolen, fortsatt ville passe like bra sammen når vi flytta det opp på de bærende hjørnestokkene. Det viste seg at det var ingen grunn til bekymring, og selv Per Tore var imponert over nøyaktigheten.

Vår visning på Friluftslivslinja

Fra nå av gikk det fort. Skråband ble satt på, veggene kledd og taket lagt. Målet var å få gapahuken så ferdig som mulig mens elevene fortsatt var her, men de siste ukene på skolen er en travel tid. Det er mye fellesopplegg for elevene, og jeg måtte fri til min hjelpsomme samboer på kveldstid. Vi kom så langt at det faktisk lignet en gapahuk, og nest siste skoledag kunne friluftslivsgjengen stolt invitere hele skolen på vafler, kaffe og pinnebrød i Finnvika.

Friluftsliv har verken kamper, teaterforestillinger eller konserter hvor vi kan vise frem hva vi holder på med resten av året. Det betydde mye for elevene at de andre linjene fikk et lite innblikk i noe av det vi driver med på friluftsliv også. Med gapahuken har de satt et fysisk synlig preg på folkehøgskolen. Jeg tror det er viktig for mange i dette ellers så flytende postmoderne samfunnet at man får lov til å sette spor, se resultater, kunne si der var vi, vi lagde dette, det står til og med skrevet i sement!

Miljøprosjektet Finnvika

Finnvika ligger på østsida av Vefsnfjorden. Inn fjorden driver det mye søppel, og en del kommer også med båtene som går her ute. Litt av tanken bak gapahukprosjektet var derfor at vi skulle få ryddet opp skikkelig rundt badeplassen og stien som går ned dit. Dette er langt fra noe som er gjort i én håndvending, og den kontinuerlige strømmen av ny søppel sikrer jobb for mange folkehøgskolekull fremover. Dermed er det også en god måte å bevisstgjøre hvor mye dritt vi mennesker faktisk kaster fra oss (eller lar ligge og slenge slik at det blåser/flør) på havet. Å anspore til et kollektivt ansvar for naturen vår er slettes ingen dum tanke. Og ofte er det enklest å begynne med det helt konkrete i nærmiljøet. Hvis alle bare gjorde litt…

Hundreåringen i Finnvika

Da elevene hadde reist fortsatte Martin og jeg arbeidet med gapahuken. Noe kan vente til høsten, men det var greit å få lagt taket ferdig og i det minste malt ett strøk utvendig. Det gjenstod ett spørsmål før sommerferien kunne komme. Hva skal vi døpe gapahuken vår?

Da vi satt inne i lavoen på breturen sist høst og snøen ble kastet rundt av vinden ute, introduserte Martin elevene for ”Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant”. Siden den gang har Allan Karlson fulgt oss på alle turene våre gjennom hele året. Han stod øverst på pakkelisten, og høytlesningen gikk på rundgang i teltet. Det er ikke få dialekter som har gitt stemme til skikkelsene i boka. Vi leste de siste sidene av hundreåringen på kajakkturen nå i vår. Boka viste seg å passe perfekt til lengden på et folkehøgskoleår. Navnet på gapahuken kom derfor av seg selv. Så får vi se om den holder like lenge som Allan Karlson!  

Finnvika en hustrig høstmorgen i 2012.

Arbeidsgjengen er klar! 

Oppmåling og klargjøring til støping.

Det er nok stein som skal spas vekk. 

Sementen blandes.

Oppmåling igjen og igjen.

Støperør måles og skjæres til.

Det er viktig å sette signaturen sin på tilværelsen. 

Rundstokkene er tunge nok. 

Lafting pågår! 

Skoene til bærebjelkene skjæres til. 

De siste takbjelkene laftes til. 

Jippi, det stemmer! 

Litt hjelp fra skruer for å holde stokkene på plass.

Og så skal skråbandene lages. 

Endeplankene på veggbekledningen økses til for at det skal bli tett. 

Takbjelkene er på plass. 

Martin er taklegger´n vår!

Kaffe og vafler for hele folkehøgskolen

Koselig med besøk i Finnvika! 

Så langt har vi kommet når det nå er slutten av mai. Fortsettelse følger! 

Velkommen hit! 

Øyloffing på Helgeland - med topptur, longboard, sykkel og en hund!

”Helgeland har tre somrer”, sa en av mine kollegaer nylig. ”Én i mai, én rundt St.hans  og én i august”. Nå merket vi at den første sommeren var på vei. I tillegg hadde Martin og jeg fire fridager sammen. Det måtte utnyttes!

Da min siste fulle arbeidsdag var over dette skoleåret lastet vi bilen med utstyr og kjørte utover mot kysten. Vi rakk siste ferge over til Dønna, men klokka slo midnatt før vi kunne fyre opp primusen for dagens middag. Det gjorde ingenting, for nettene er lyse her ved polarsirkelen.

Det er fort gjort å snu døgnet, og 17. Mai morgen ble tatt med knusende ro. For meg er det likevel viktig å feire nasjonaldagen. Å kjenne på takknemlighetsfølelsen ved å leve i et så fritt land som vi gjør. Å tenke en ekstra gang over at noen har gått opp løypene før oss. At det er ikke gitt at det alltid vil være sånn som det er i dag. Sånn sett burde bunaden vært på og Elverumssangen runget over Toppen.

Men det er mange måter å feire på. Mange måter å anerkjenne og vise takknemlighet. Vi innså at det kommer til å bli nok barnetog, bunad og taler i årene som kommer. Det var helt greit å feire Norge gjennom å tilbringe litt tid i noe av det vakreste og mest verneverdige vi har, nemlig naturen vår.

Vi hadde overnattet ved foten av Dønnmannen (858 moh), og han hilste oss velkommen på nasjonaldagen. Fjellene på Helgelandskysten knyttes sammen i sagnet om opphavet til de syv søstre. Én variant av sagnet går ut på at de åtte døtrene til Sulitjelmakongen skulle på dans. Dønnmannen skulle være med og beskytte jentene mot farer på ferden, men han ble full og sovnet på post. Dermed var det fritt frem for Hestmannen å sette etter Lekamøya som flyktet sørover. Søstrene danset ved Sandnessjøen til sola rant og alle ble til Stein. Og Dønnmannen, han ligger fortsatt og sover på ryggen med hendene foldet over brystet.

Du kan gå både på nesen og på leppa til Dønnmannen. Vi valgte den litt brattere ruta opp mot leppa, og da det viste seg at deler av stien var dekket av snøfelt på slutten måtte vi til med litt svaklatring opp mot toppen. Det var det vel verdt. Vi hadde panoramautsikt 360 grader og det kjentes ut som om vi kunne se hele Helgeland.

Tankene vandret tilbake til i fjor høst da elevene og jeg overnattet i ”Hagen” like nedenfor oss. Etter en tur på Botnkrona, den største av søstrene, reiste vi ut til Dønna. Regnværet ville ikke gi seg, og Dønnmannen var omringet av tåke. Bålet vi hadde strevd sånn for, sørget et vindkast for å slukke ved å blåse vannet av presenningen og rett ned i sentrum av flammene. Det ble en god historie, noe vi har ledd mye av i løpet av året, og det er gode minner å komme tilbake til. Likevel er det som om jeg befinner meg i et helt annet landskap når jeg nå kommer ”sommerstid” og i sol.

Øyene på Helgeland gjør seg godt i sol og varmegrader. Strende lyser hvite, innerst i bukta er havet turkist før det lenger ute går over i mørkeblått. En skulle nesten tro en befinner seg i sydligere strøk, i hvert fall helt til man stikker tåa i vannet.

Vi blir på Dønna til 18. Mai. Da setter vi kurs for Herøy. Distansene er små, og etter en is (den vi skulle spist 17.mai) og litt offroadkjøring finner vi vår egen lille øde plass sør på én av øyene. Aurora får tre langliner og rekker nesten så langt hun vil.

Herøy er kjent som et sykkelparadis, så vi bestemmer oss for å teste kombinasjonen av sykkel og hund. Det går overraskende bra. Veiene er så gode å sykle på at hjulene nesten ruller av seg selv. Etter litt guiding fra mannen på matbutikken (det er alltid deilig å komme til steder hvor folk faktisk har tid til å hjelpe) finner vi frem til den berømte Rakelfjæro, en nydelig hvit sandstrand, hvor vi nok en gang blir lurt til å tro at sommeren har kommet til havet også.

Vi mottar en invitasjon til Ulf og Bentes ferieparadis på Husvær, og bestemmer oss for å ta ferga videre dit neste dag. Men først skal longboardet og rulleskøytene frem. Vi finner en passe slak bakke hvor jeg kan prøve mitt nylagde brett. Det kommer ikke så mange biler her ute, og veiene er smale. Med vinden i ryggen suser jeg av gårde. Desto lenger er det å gå tilbake i motvind!

Husvær og Brasøy fremstår om mulig som enda mer idylliske enn Herøy. Det er ikke mange fastboende her, men nå i pinsen fylles ferieboligene opp. I løpet av vårt besøk i dette lille øysamfunnet rekker vi både en tur langs kyststien på Husvær og langs kyststien på Brasøy. Det er varmt og lufta står stille, så siste turen foregår i bare undertøyet. Aurora synes det er litt i meste laget med polarpels og vi blir solbrente på armene. Men vi klager ikke på varmen, for ryktene tilsier at dette er mot normalt. Vi venter i spenning på neste sommer!

Klar for å feire nasjonaldagen på Dønnmannen.

Litt klyving på veien.

Utenfor øyene ligger.... Island?

Hurraaaaa! 

Vakre Helgeland.

Lovunden har blitt mitt faste kjennemerke på kysten.

Rypa i draktskifte. 

Ørnene er skremmende store.

Det er harer overalt, til glede for både ørn og Aurora.

Snart ett år!

Klar til camp! 

17. mai kveld på Dønna

Dessverre driver det i land altfor mye søppel ute på øyene.
 

Leirplass Herøy.

Klar for å leke med longboardet Martin har laget til meg.

Bading på Rakelfjæro ble til en spurt ut til steinen.

Hjelp meg opp, det er kaldt! 

Sykkel og hund krever konsentrasjon!

Når både mann og hund (og Lise) har fått mat er allting godt!

Mot Husvær fra Brasøy!

Vår Beste Dag

Kjære Andreas, Kristin, Magnus, Anne Guro, Kristian og Kristoffer

De første årene jeg studerte friluftsliv i Bø levde jeg i en boble. Jeg som alltid har ansett meg selv for å være en strukturert og organisert person, kunne glemme bursdager og forsøkte å ringe mamma på jobben på en lørdag. I Bøbobla mi var jeg mer tilstede her og nå enn jeg hadde klart noen gang tidligere. Omgitt av gode og engasjerte mennesker med naturen og friluftslivsaktiviteter som fellesnevner. Likevel gjaldt det å ikke tøye strikken for langt, og jeg visste at jeg måtte reise fra Bø og friluftslivsmiljøet der før bobla sprakk.

Jeg gjenkjenner mange av boblesymptomene hos dere. Og det finnes ingen god oppskrift på å skulle si hadet til noe du ikke ønsker skal ta slutt. Sosial omgang nesten 24 timer i døgnet skaper et visst avhengighetsforhold. Så hva skjer når dere er ferdige på folkehøgskolen? Har vi klart å ruste dere ut godt nok til ferden videre?

Kristin sa til meg forleden dag at når du begynner her så vet du ikke hva folkehøgskole er. Du vet det først når du slutter, og kanskje ikke engang da. Jeg vil tilføye at dette gjelder i aller høyeste grad også for lærerne.

Det er vanskelig å tenke tilbake på hva jeg hadde av forventninger før jeg kom til Toppen, men jeg vet at jeg var spent. Ville jeg klare å få med meg disse elevene på tur? Ville de høre på meg? Hva hvis de ikke syntes det var gøy å gjøre alle disse uteaktivitetene?

Jeg ble sendt på kurs for nye ansatte i folkehøgskolen, og trodde jeg skjønte litt mer. Da jeg kom til Toppen og møtte elevene, ble mine bekymringer gjort til skamme. Dere tok imot meg med åpne armer og viste meg hva det vil si å være folkehøgskolelærer.

Min navnesøster Lise Stauri, som var Norges første kvinnelige bestyrer av en frilynt folkehøgskole sa i 1939: ”Nå er ungdomsåra begynt – for mange den vakreste og lykkeligste tid, men også den vanskeligste. Og det er vårt høyeste ønske at vi må få være noe for dere i denne tid.”

Jeg har fått lov å låne dere et helt år. Og egentlig vet jeg ikke om jeg er klar for å levere dere tilbake. Det har vært et privilegium å få følge dere et stykke på veien. I løpet av året har jeg fått lov til å vende verdenssituasjonen og drøfte livet og kjærligheten utallige ganger med seks fantastisk flotte mennesker. Jeg har fått se dere mestre nye arenaer, finne nye venner, gjøre nye refleksjoner, bevege dere ut av komfortsonen. Dere har imponert meg gang på gang. Snøstorm på første tur, kanopadling (og bæring) til langt etter mørkets frembrudd, tåke og regn, mange mange minusgrader i Børgefjell, en halv meter nysnø versus pulk, en gapahuk som har tatt tid og en kollapset snøklokke.

Men humøret har alltid vært med oss, latteren aldri langt borte. En liten friluftslivsfamilie har vi kalt oss. Hver og en av oss med sine roller og sine bidrag. På tur handler det om å gi og ta, om å være litt raus med hverandre. Dere har delt med hverandre. Både av mat, historier, erfaringer og omsorg. Det å se andre, det å fungere som en del av en gruppe, å gi sitt bidrag, å ikke gi seg. Det er uvurderlige egenskaper. Det er dere.

Så har dagen kommet som jeg har gruet meg til. Skyvd foran meg og ikke villet tenke på. Jeg har ikke villet ta inn over meg at når jeg gå ut på plassen på mandag så er den tom. Og dere er ikke bare hjemme på ferie. Jeg veksler mellom å ikke ville føle noe og å samtidig ville vise hvor mye jeg bryr meg. Ikke at jeg har noe valg. Med en gang én av dere begynner så kommer mine tårer også. Og jeg tenker at det er dette som skiller det å jobbe i folkehøgskolen fra så mange andre jobber. Jeg kan ikke skru av og tenke at dette angår ikke meg, det er bare en jobb. Her jobber det mennesker som er oppriktig glad i elevene sine. Hadde vi ikke brydd oss kunne vi ikke jobbet i folkehøgskolen, hvor det nettopp handler om å få være den man er, om vise følelser, ja faktisk tørre å vise følelser.

Jeg har stor tro på friluftsfolk. De er ofte bra mennesker. Jeg håper derfor at dere vil være med i flokken vår. At jeg i løpet av året har klart å inspirere dere til å utforske naturen videre. Til å være nysgjerrige, til å teste grenser, til å samle på gode opplevelser. Til å fortsette med de gode samtalene og historiene i lunsjpausen eller rundt bålet. Dere er de første friluftsbarna (ungdommene) mine. Derfor vil dere alltid være noe spesielt for meg. Jeg er takknemlig for at dere har gitt meg en så god start på folkehøgskolelivet, og kjenner det boble i magen når dere sier: ”Du har ikke klart å skremme meg fra friluftsliv – tvert imot.”

Takk!

Foto: Kristoffer Nedrehegg