Vår Beste Dag

Kjære Andreas, Kristin, Magnus, Anne Guro, Kristian og Kristoffer

De første årene jeg studerte friluftsliv i Bø levde jeg i en boble. Jeg som alltid har ansett meg selv for å være en strukturert og organisert person, kunne glemme bursdager og forsøkte å ringe mamma på jobben på en lørdag. I Bøbobla mi var jeg mer tilstede her og nå enn jeg hadde klart noen gang tidligere. Omgitt av gode og engasjerte mennesker med naturen og friluftslivsaktiviteter som fellesnevner. Likevel gjaldt det å ikke tøye strikken for langt, og jeg visste at jeg måtte reise fra Bø og friluftslivsmiljøet der før bobla sprakk.

Jeg gjenkjenner mange av boblesymptomene hos dere. Og det finnes ingen god oppskrift på å skulle si hadet til noe du ikke ønsker skal ta slutt. Sosial omgang nesten 24 timer i døgnet skaper et visst avhengighetsforhold. Så hva skjer når dere er ferdige på folkehøgskolen? Har vi klart å ruste dere ut godt nok til ferden videre?

Kristin sa til meg forleden dag at når du begynner her så vet du ikke hva folkehøgskole er. Du vet det først når du slutter, og kanskje ikke engang da. Jeg vil tilføye at dette gjelder i aller høyeste grad også for lærerne.

Det er vanskelig å tenke tilbake på hva jeg hadde av forventninger før jeg kom til Toppen, men jeg vet at jeg var spent. Ville jeg klare å få med meg disse elevene på tur? Ville de høre på meg? Hva hvis de ikke syntes det var gøy å gjøre alle disse uteaktivitetene?

Jeg ble sendt på kurs for nye ansatte i folkehøgskolen, og trodde jeg skjønte litt mer. Da jeg kom til Toppen og møtte elevene, ble mine bekymringer gjort til skamme. Dere tok imot meg med åpne armer og viste meg hva det vil si å være folkehøgskolelærer.

Min navnesøster Lise Stauri, som var Norges første kvinnelige bestyrer av en frilynt folkehøgskole sa i 1939: ”Nå er ungdomsåra begynt – for mange den vakreste og lykkeligste tid, men også den vanskeligste. Og det er vårt høyeste ønske at vi må få være noe for dere i denne tid.”

Jeg har fått lov å låne dere et helt år. Og egentlig vet jeg ikke om jeg er klar for å levere dere tilbake. Det har vært et privilegium å få følge dere et stykke på veien. I løpet av året har jeg fått lov til å vende verdenssituasjonen og drøfte livet og kjærligheten utallige ganger med seks fantastisk flotte mennesker. Jeg har fått se dere mestre nye arenaer, finne nye venner, gjøre nye refleksjoner, bevege dere ut av komfortsonen. Dere har imponert meg gang på gang. Snøstorm på første tur, kanopadling (og bæring) til langt etter mørkets frembrudd, tåke og regn, mange mange minusgrader i Børgefjell, en halv meter nysnø versus pulk, en gapahuk som har tatt tid og en kollapset snøklokke.

Men humøret har alltid vært med oss, latteren aldri langt borte. En liten friluftslivsfamilie har vi kalt oss. Hver og en av oss med sine roller og sine bidrag. På tur handler det om å gi og ta, om å være litt raus med hverandre. Dere har delt med hverandre. Både av mat, historier, erfaringer og omsorg. Det å se andre, det å fungere som en del av en gruppe, å gi sitt bidrag, å ikke gi seg. Det er uvurderlige egenskaper. Det er dere.

Så har dagen kommet som jeg har gruet meg til. Skyvd foran meg og ikke villet tenke på. Jeg har ikke villet ta inn over meg at når jeg gå ut på plassen på mandag så er den tom. Og dere er ikke bare hjemme på ferie. Jeg veksler mellom å ikke ville føle noe og å samtidig ville vise hvor mye jeg bryr meg. Ikke at jeg har noe valg. Med en gang én av dere begynner så kommer mine tårer også. Og jeg tenker at det er dette som skiller det å jobbe i folkehøgskolen fra så mange andre jobber. Jeg kan ikke skru av og tenke at dette angår ikke meg, det er bare en jobb. Her jobber det mennesker som er oppriktig glad i elevene sine. Hadde vi ikke brydd oss kunne vi ikke jobbet i folkehøgskolen, hvor det nettopp handler om å få være den man er, om vise følelser, ja faktisk tørre å vise følelser.

Jeg har stor tro på friluftsfolk. De er ofte bra mennesker. Jeg håper derfor at dere vil være med i flokken vår. At jeg i løpet av året har klart å inspirere dere til å utforske naturen videre. Til å være nysgjerrige, til å teste grenser, til å samle på gode opplevelser. Til å fortsette med de gode samtalene og historiene i lunsjpausen eller rundt bålet. Dere er de første friluftsbarna (ungdommene) mine. Derfor vil dere alltid være noe spesielt for meg. Jeg er takknemlig for at dere har gitt meg en så god start på folkehøgskolelivet, og kjenner det boble i magen når dere sier: ”Du har ikke klart å skremme meg fra friluftsliv – tvert imot.”

Takk!

Foto: Kristoffer Nedrehegg