Naturlig Jobb: Øyloffing på Helgeland - med topptur, longboard, sykkel og en hund!

”Helgeland har tre somrer”, sa en av mine kollegaer nylig. ”Én i mai, én rundt St.hans og én i august”. Nå merket vi at den første sommeren var på vei. I tillegg hadde Martin og jeg fire fridager sammen. Det måtte utnyttes!

Da min siste fulle arbeidsdag var over dette skoleåret lastet vi bilen med utstyr og kjørte utover mot kysten. Vi rakk siste ferge over til Dønna, men klokka slo midnatt før vi kunne fyre opp primusen for dagens middag. Det gjorde ingenting, for nettene er lyse her ved polarsirkelen.

Det er fort gjort å snu døgnet, og 17. Mai morgen ble tatt med knusende ro. For meg er det likevel viktig å feire nasjonaldagen. Å kjenne på takknemlighetsfølelsen ved å leve i et så fritt land som vi gjør. Å tenke en ekstra gang over at noen har gått opp løypene før oss. At det er ikke gitt at det alltid vil være sånn som det er i dag. Sånn sett burde bunaden vært på og Elverumssangen runget over Toppen.

Men det er mange måter å feire på. Mange måter å anerkjenne og vise takknemlighet. Vi innså at det kommer til å bli nok barnetog, bunad og taler i årene som kommer. Det var helt greit å feire Norge gjennom å tilbringe litt tid i noe av det vakreste og mest verneverdige vi har, nemlig naturen vår.

Vi hadde overnattet ved foten av Dønnmannen (858 moh), og han hilste oss velkommen på nasjonaldagen. Fjellene på Helgelandskysten knyttes sammen i sagnet om opphavet til de syv søstre. Én variant av sagnet går ut på at de åtte døtrene til Sulitjelmakongen skulle på dans. Dønnmannen skulle være med og beskytte jentene mot farer på ferden, men han ble full og sovnet på post. Dermed var det fritt frem for Hestmannen å sette etter Lekamøya som flyktet sørover. Søstrene danset ved Sandnessjøen til sola rant og alle ble til Stein. Og Dønnmannen, han ligger fortsatt og sover på ryggen med hendene foldet over brystet.

Du kan gå både på nesen og på leppa til Dønnmannen. Vi valgte den litt brattere ruta opp mot leppa, og da det viste seg at deler av stien var dekket av snøfelt på slutten måtte vi til med litt svaklatring opp mot toppen. Det var det vel verdt. Vi hadde panoramautsikt 360 grader og det kjentes ut som om vi kunne se hele Helgeland.

Tankene vandret tilbake til i fjor høst da elevene og jeg overnattet i ”Hagen” like nedenfor oss. Etter en tur på Botnkrona, den største av søstrene, reiste vi ut til Dønna. Regnværet ville ikke gi seg, og Dønnmannen var omringet av tåke. Bålet vi hadde strevd sånn for, sørget et vindkast for å slukke ved å blåse vannet av presenningen og rett ned i sentrum av flammene. Det ble en god historie, noe vi har ledd mye av i løpet av året, og det er gode minner å komme tilbake til. Likevel er det som om jeg befinner meg i et helt annet landskap når jeg nå kommer ”sommerstid” og i sol.

Øyene på Helgeland gjør seg godt i sol og varmegrader. Strende lyser hvite, innerst i bukta er havet turkist før det lenger ute går over i mørkeblått. En skulle nesten tro en befinner seg i sydligere strøk, i hvert fall helt til man stikker tåa i vannet.

Vi blir på Dønna til 18. Mai. Da setter vi kurs for Herøy. Distansene er små, og etter en is (den vi skulle spist 17.mai) og litt offroadkjøring finner vi vår egen lille øde plass sør på én av øyene. Aurora får tre langliner og rekker nesten så langt hun vil.

Herøy er kjent som et sykkelparadis, så vi bestemmer oss for å teste kombinasjonen av sykkel og hund. Det går overraskende bra. Veiene er så gode å sykle på at hjulene nesten ruller av seg selv. Etter litt guiding fra mannen på matbutikken (det er alltid deilig å komme til steder hvor folk faktisk har tid til å hjelpe) finner vi frem til den berømte Rakelfjæro, en nydelig hvit sandstrand, hvor vi nok en gang blir lurt til å tro at sommeren har kommet til havet også.

Vi mottar en invitasjon til Ulf og Bentes ferieparadis på Husvær, og bestemmer oss for å ta ferga videre dit neste dag. Men først skal longboardet og rulleskøytene frem. Vi finner en passe slak bakke hvor jeg kan prøve mitt nylagde brett. Det kommer ikke så mange biler her ute, og veiene er smale. Med vinden i ryggen suser jeg av gårde. Desto lenger er det å gå tilbake i motvind!

Husvær og Brasøy fremstår om mulig som enda mer idylliske enn Herøy. Det er ikke mange fastboende her, men nå i pinsen fylles ferieboligene opp. I løpet av vårt besøk i dette lille øysamfunnet rekker vi både en tur langs kyststien på Husvær og langs kyststien på Brasøy. Det er varmt og lufta står stille, så siste turen foregår i bare undertøyet. Aurora synes det er litt i meste laget med polarpels og vi blir solbrente på armene. Men vi klager ikke på varmen, for ryktene tilsier at dette er mot normalt. Vi venter i spenning på neste sommer!