Poteten og den uendelige reisen

Mine elever er bemerkelsesverdig realitetsorienterte. De skal bli ingeniører, advokater, politi og teknikere. Konkrete yrker som er forholdsvis etterspurte på markedet. Hvis du sier du studerer på politihøgskolen er det få som spør: ”Hva blir du da?”

Jeg kan ikke si at jeg tilhører en annen generasjon enn mine elever, og at det var annerledes da jeg var ung. Men det kan synes som om det har foregått et slags taktskifte. Da jeg var ferdig på videregående jobbet jeg først livet av meg et halvt år for å spare nok penger til at jeg kunne bruke det neste halvåret på å reise rundt i Latin Amerika.  Vel hjemme igjen ga jeg meg i kast med utviklingsstudier, for etter en bachelor der å skifte retning til friluftsliv. Det var kanskje ikke så mange fra mitt kull som reiste ut i verden på helt alene. Men det var en forholdsvis stor andel som, i likhet med meg selv, valgte mindre konkrete utdannelser med forholdsvis uklare framtidsutsikter. Så å si uavhengig av situasjon har folk sett litt spørrende på meg når jeg sa jeg studerte utviklingsstudier. Det ble ikke så mye bedre da jeg etter hvert endret det til at jeg studerte friluftsliv. ”Åja, eh, hva blir du da?”.

Etter fem år som sommerfugl i SAS med nytt crew stort sett hver gang jeg var på jobb, hvilket innebærer et ”Åja, eh, hva blir du da?” hver gang jeg var på jobb (bortsett fra de som utelukkende forbinder friluftsliv med Lars Monsen og bål, og dermed ikke trengte spørre hva en friluftslivsutdannelse innebar) ble jeg etter hvert god på å komme med en forklaring på hva jeg kunne bli når jeg ble stor og hadde med meg en friluftslivsutdannelse i bagasjen. Jeg trodde derfor jeg visste hva jeg gikk til da jeg i masterinnspurtens skylappmodus takket ja til jobben som linjelærer i friluftsliv på Vefsn folkehøgskole.

Tre måneder har gått siden jeg møtte elevene første gang, og jeg begynner å innse at jeg har funnet meg nok en arbeidsplass hvor jeg får praktisere mine ferdigheter som potet. Jeg har valgfag, mosjon, tematimer og tilsyn som jo er viktige deler av det sosialpedagogiske arbeidet på en folkehøgskole. I tillegg jobber jeg kontinuerlig med markedsføring, linjeutvikling, økonomistyring, utstyrsopprydding, -vedlikehold og -reparasjon, ved siden av å planlegge, gjennomføre og evaluere friluftslivsundervisningen. Skulle min utdannelse ha dekket alt det jeg skal kunne noe om ville jeg aldri blitt ferdig å studere (enkelte av mine venninners foreldre trodde nok heller aldri at jeg skulle bli ferdig…). Det er nok ikke uten grunn at folkehøgskolen har ”livet” som pensum. Og listen som heter ”Lise lærer andre å gjøre ting hun ikke kan selv” begynner etter hvert å bli ganske lang.

For meg fremstår det å jobbe på folkehøgskole som en uendelig reise. Hvis du lar være å vende bunken vil du hvert år se nye steder, eller eventuelt kjente steder på nye måter, sammen med nye elever. Det er avskjeder og gjensyn, nye farger, mye latter og hendelser som kommer krypende tilbake for å fremkalle smil og varme.

Første tur med elevene gikk til Nord Norges tak, Okstindane.

Fra Nomadeliv til en leilighet i Gamlebygget

I midten av august satt Martin og jeg med alle våre eiendeler spredd utover hele innkjøring hjemme i Elverum. Jeg hadde fått jobb på Vefsn Folkehøgskole (Toppen) i Mosjøen, og vi skulle redusere tre flyttelass til ett felles, pakke bilen og flytte nordover. Etter sju år med studier og diverse jobber rundt om i Norges land skulle jeg ta fatt på min første faste heltidsstilling. Det hele virket noe skummelt for en rastløs nomade. 

På flyttefot nordover

Det siste året hadde vi bodd delvis i seilbåt, litt i en hytte i Nordmarka i Oslo uten strøm og vann, delvis i telt og noe i bil helt til slutt. Hvordan ville det bli å flytte inn i et hus igjen? Og ikke minst, hvordan ville det bli å bo på en skole sammen med en hel gjeng med folkehøgskoleelever?

Kjøreturen fra Elverum tok noe lenger tid enn vi hadde beregnet, og klokka ble ett på natta før vi svingte av mot Halsøy og bega oss opp den beryktede bakken til Toppen. Ved hjelp av et skattekart fra rektor fant vi frem til leiligheten som skulle bli vårt nye hjem. Jeg hadde altså lyktes med å lokke med meg min danske samboer som aldri hadde vært nord for Strynefjellet til å flytte med meg like langt nord for Elverum som Tyskland er sørover.

Martin blåser hjemmelagde såpebobler på Toppen

Mosjøen kaller seg byen midt i Norge, men ligger likevel i det vi betegner som den nordlige delen av Norge. Etter hvert som jeg har tygd litt på det har jeg kommet frem til at byen på mange måter symboliserer en inngangsportal til nordligere strøk. Det var uendelig med naturområder som skulle utforskes.

Den første uka i Nordland reiste vi Helgeland rundt på oppdagelsesferd. Vi var så heldige at da vi kom til Mosjøen kom også sommeren. Den varte omtrent én uke! Det lå mennesker på svaberg i hver eneste sving langs veien til Sandnessjøen. Selv kjørte vi utover Vefsnfjorden på jakt etter noen klatreruter som ingen i Mosjøen helt husket hvor var. Vi fant da heller aldri boltene, og det ble i stedet improvisert juving og rappellering med utsikt mot de Syv Søstre.

Ferden gikk videre til Nesna hvor vi hadde en avtale med en hyggelig høgskolelektor som også er en ivrig kajakkpadler. Han delte villig av sin kunnskap om området, og etter en natt i et friluftsområde satte vi kursen ut mot Tomma for å sjekke ut den berømte skjærgården på Helgeland. Etter noen fine timer med rolig padling erfarte vi at tåka kommer og går like raskt her som andre steder på havet.

Første padletur på Helgelandskysten

Etter en del turer hit og dit, i mitt desperate forsøk på å være noe stedkjent til det året som skulle komme, var skolen plutselig en dag fylt med elever. Jeg fikk ansvaret for en egen gruppe ungdommer som var sultne på (mer) friluftsliv, og nå to måneder senere har de blitt bemerkelsesverdig husvarme. Jeg begynner også å venne meg til tilværelsen i Gamlebygget. Jeg har vært igjennom Toppen-dåpen og vet nå hvem som bor/bodde oppe i tårnet. Jeg begynner etter hvert å ha styr på navnene på alle avdelingene, og vet hvor jeg skal løpe når brannalarmen går. Leiligheten virker ikke like enorm lenger og jeg har sluttet å ”lete” etter Martin. Siste hånd på etableringen kom i høstferien da vi overtok Aurora, og plutselig fant ut at vi ble nødt til å bygge hundegård.

Nord Norge har fristet lenge! Det var likevel ikke slik at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle bo i Mosjøen da jeg i sin tid pakket sekken og forlot indre Hedmark. Men etter en rundtur som inkluderer sør- og mellom Amerika, Oslo, India, Afrika og Bø i Telemark, så endte jeg altså opp som folkehøgskolelærer på Helgeland. ”Alt og litt til”, sier de på Toppen. Det passer meg fint!

Utsikt ut Vefsnfjorden fra tårnet i Mosjøen