Mine elever er bemerkelsesverdig realitetsorienterte. De skal bli ingeniører,
advokater, politi og teknikere. Konkrete yrker som er forholdsvis etterspurte
på markedet. Hvis du sier du studerer på politihøgskolen er det få som spør:
”Hva blir du da?”
Jeg kan ikke si at jeg
tilhører en annen generasjon enn mine elever, og at det var annerledes da jeg
var ung. Men det kan synes som om det har foregått et slags taktskifte. Da jeg
var ferdig på videregående jobbet jeg først livet av meg et halvt år for å
spare nok penger til at jeg kunne bruke det neste halvåret på å reise rundt i
Latin Amerika. Vel hjemme igjen ga jeg
meg i kast med utviklingsstudier, for etter en bachelor der å skifte retning
til friluftsliv. Det var kanskje ikke så mange fra mitt kull som reiste ut i
verden på helt alene. Men det var en forholdsvis stor andel som, i likhet med
meg selv, valgte mindre konkrete utdannelser med forholdsvis uklare framtidsutsikter.
Så å si uavhengig av situasjon har folk sett litt spørrende på meg når jeg sa
jeg studerte utviklingsstudier. Det
ble ikke så mye bedre da jeg etter hvert endret det til at jeg studerte friluftsliv. ”Åja, eh, hva blir du da?”.
Etter fem år som
sommerfugl i SAS med nytt crew stort sett hver gang jeg var på jobb, hvilket
innebærer et ”Åja, eh, hva blir du da?” hver gang jeg var på jobb (bortsett fra
de som utelukkende forbinder friluftsliv med Lars Monsen og bål, og dermed ikke
trengte spørre hva en friluftslivsutdannelse innebar) ble jeg etter hvert god
på å komme med en forklaring på hva jeg kunne bli når jeg ble stor og hadde med
meg en friluftslivsutdannelse i bagasjen. Jeg trodde derfor jeg visste hva jeg
gikk til da jeg i masterinnspurtens skylappmodus takket ja til jobben som
linjelærer i friluftsliv på Vefsn folkehøgskole.
Tre måneder har gått siden
jeg møtte elevene første gang, og jeg begynner å innse at jeg har funnet meg
nok en arbeidsplass hvor jeg får praktisere mine ferdigheter som potet. Jeg har
valgfag, mosjon, tematimer og tilsyn som jo er viktige deler av det
sosialpedagogiske arbeidet på en folkehøgskole. I tillegg jobber jeg kontinuerlig
med markedsføring, linjeutvikling, økonomistyring, utstyrsopprydding,
-vedlikehold og -reparasjon, ved siden av å planlegge, gjennomføre og evaluere
friluftslivsundervisningen. Skulle min utdannelse ha dekket alt det jeg skal
kunne noe om ville jeg aldri blitt ferdig å studere (enkelte av mine venninners
foreldre trodde nok heller aldri at jeg skulle bli ferdig…). Det er nok ikke
uten grunn at folkehøgskolen har ”livet” som pensum. Og listen som heter ”Lise
lærer andre å gjøre ting hun ikke kan selv” begynner etter hvert å bli ganske
lang.
For meg fremstår det å
jobbe på folkehøgskole som en uendelig reise. Hvis du lar være å vende bunken
vil du hvert år se nye steder, eller eventuelt kjente steder på nye måter,
sammen med nye elever. Det er avskjeder og gjensyn, nye farger, mye latter og
hendelser som kommer krypende tilbake for å fremkalle smil og varme.
Første tur med elevene gikk til Nord Norges tak, Okstindane. |