Om en uke reiser jeg til Canada med 16 elever
fra Vefsn Folkehøgskole. Siden jul har Canada og jeg hatt et tett forhold og
daglig har jeg jobbet med planlegging av program, informasjon, bookinger av
transport, av campsites og av utstyr og samarbeid med et Canadisk universitet.
Jeg føler etter hvert at jeg kan starte mitt eget reisebyrå med friluftlivsturer
til Canada. Og det er vel der paradokset kommer inn.
Fortsatt går diskusjonene om lange
utenlandsreiser i folkehøgskolen. Hører det hjemme innenfor
folkehøgskolepedagogikken? Hvordan unngår vi at folkehøgskolen ender opp som
reiseselskap? Selger vi sjelen vår (folkehøgskolesjelen) i
markedsføringsdesperasjon?
Per dags dato er kanskje ikke spørsmålet om reiser har en plass i folkehøgskolen.
Spørsmålet blir heller hvilken rolle
reiser skal ha i folkehøgskolen. Det finnes mange måter å reise på, og velger
vi å reise med elevene er vår oppgave er å gjøre reisen til en del av
folkehøgskolepedagogikken. En del av dannelsesreisen. En reise med mer substans
enn bare ”been there done that”.
Jeg tror mange unge drømmer om å reise, om å
oppleve nye kulturer, se et annet land og møte nye mennesker. Dette vet også
folkehøgskolene å utnytte i sin markedsføring. For mange som nettopp er ferdig
på videregående står jo valget mellom det å jobbe og reise eller å gå et år på
folkehøgskole. Tenk å både kunne
reise og gå på folkehøgskole!
I dagens samfunn hvor så å si alt av meninger
og tanker har potensiale for å havne på sosiale medier krever det mot å driver
danning. I folkehøgskolen må vi tørre å stå i det, som man sier. Tørre å ta
kampene og møte elevene på gode og dårlige dager. Tørre å gi konstruktive
tilbakemeldinger når det trengs og
klemmer når det trengs. Vi må rett og
slett tørre å være upopulære voksne innimellom, med håp om at bare vi står han
av så kommer vi styrket ut på den andre siden, både elevene og vi. De sosiale
mediers forbannelse innebærer at mange kanskje kvier seg for å gå inn i
diskusjonene, med frykt for at følelsesladde ytringer om vedkommende eller
skolen skal bli spredd for alle vinder. Vi taper sjelen vår som folkehøgskole
om vi lar være å bry oss fordi vi er redde for negativ omtale på facebook, men
det er en høyst reell problemstilling.
Når vi skal markedsføre oss som folkehøgskole
så gjelder de samme markedsføringsmekanismer for oss som for andre. Vi har et
produkt som vi selv er stolte av og mener bør appellere til mange. I
markedsføringen er vi en bedrift og noen velger å satse på reisemål for å
tiltrekke seg flere unge. Det er ikke så lett å markedsføre det som egentlig er
folkehøgskolens kjerneverdier, i mange tilfeller klarer verken vi eller
tidligere elever å beskrive godt nok hvorfor folkehøgskolen har betydd så mye
for de som har gått her. Hvordan skal vi da forvente at det kommer frem på en
énsides PDF? Kanskje må vi bare avfinne oss med at det vi markedsfører er bare
en brøkdel av det elevene får? Og kanskje er ikke det de trodde ville være det
viktigste da de søkte på en linje det som ender opp med å ha betydd mest for
de. For selv om vi må tenke som en bedrift i markedsføringen, så er vi
folkehøgskole når elevene kommer.
Dersom vi klarer å holde fast på at vi er
folkehøgskole når vi er på reise også så får det kanskje heller være at noen
mener folkehøgskolekatalogen ser ut som et reisemagasin. Jeg mener at det å
reise nettopp som folkehøgskoleklasse gir en ekstra dimensjon til turen fremfor
å være en vennegjeng på tur eller eventuelt melde seg på en reise med en ukjent
gruppe. Å være i et fremmed land som gruppe gjør noe med gruppa. I løpet av de
tre ukene vi skal være sammen i Canada, bo og leve tett oppå hverandre i telt,
spise måltider sammen og være på ulike friluftslivsturer sammen, vil vi høyst
sannsynlig få se de fleste sidene av hverandre. Det er mye læring i å finne
gode løsninger for at hele gruppa skal trives sammen. Litt som når vi er ute i
naturen ellers må vi stole på hverandre og jobbe sammen, men nå kommer det å
være på reise sammen i et fremmed land i tillegg.
Ofte inneholder reisene mine flere lengre
transportetapper. Det gir tid til å filosofere og tid til å reflektere over
opplevelsene og inntrykkene. Jeg trives med lange reiseetapper, det gir
anledning til å komme i takt med tiden igjen. Hver gang jeg reiser oppdager jeg
noe nytt ved meg selv. I møte med et annet land og en annen kultur speiler jeg
meg selv og det norske samfunnet. Det er viktig å kjenne sitt eget land, og i
oppveksten besøkte vi så å si alle landets fylker sammen med pappa. Men det er
også viktig å kjenne på følelsen av å være gjest i et annet land. Det beriker
og utvider perspektivet. Og det forteller noe om hvordan vi selv er vertskap
når noen kommer på besøk til oss. Å reise innebærer også å oppdage hjemme.
Jeg kommer fra en ”reisefamilie” og muligens
er jeg inhabil i denne saken. Jeg reiste alene til India da jeg var 17 år, jeg
har en tante som har reist jorda rundt alene 2 ganger, en far som jobber med
norsk reiseliv og jeg har besteforeldre som kjørte fra Sør Afrika til Danmark i
en Land Rover for 60 år siden. Jeg valgte å reise et halvt år etter
videregående i stedet for å gå på folkehøgskole. Og selv om jeg aldri vil få
det elevene får igjennom et år på Toppen, så lærte jeg mye ved å dra av sted et
halvt år på egenhånd i Latin Amerika. Jeg er kanskje arvelig belastet, men ikke
alle unge i dag er det. Og mange av de ønsker å oppleve verden, men synes det
skummelt å gjøre det på egenhånd. De siste to årene har jeg reist sammen med
friluftslivselevene på Toppen, og jeg vet at flere av elevene aldri ville ha
foretatt en slik reise på eget initiativ. For noen elever var det deres første
utenlandsreise noen sinne. Langt vekk fra pakkereiser og charterturisme håper
jeg at elevene ser at det finnes andre alternativer og at det er de selv som
bestemmer hvordan de velger å reise.
Fortsatt møter jeg utsagn om at det er ikke
lange utenlandsreiser folkehøgskoleelever vil ha. Til tross for at jeg tar med
meg en fjerdedel av skolen på tur og det stod flere på venteliste. Og det er
nok ikke slik at alle
folkehøgskoleelever vil reise. Det er derfor heller ikke sånn at alle skal ut og reise. Men vi må i det minste
slutte å bruke hva vi tror elevene vil og ikke vil som argument. Slik jeg ser
det er det viktigste argumentet heller i forhold til bærekraft. Er det
miljømessig forsvarlig å fly folkehøgskoler langt av sted og i noen tilfeller
flere ganger i løpet av et år? Fortsatt er
det mange folkehøgskoler som har mye å hente på miljøfronten og det er tema det
er verdt å diskutere med elevene når vi velger å ta de med på reise.
Bildene er fra en forberedelsestur for Canada som jeg hadde sammen med elevene i vår!
