På gjensyn Helgeland!

Vakre Dønna, Lovunden og Tæna.

Jeg husker ennå følelsen da jeg kom kjørende nordover på E6 til Mosjøen med hele livet mitt om bord i bilen. Det var veiarbeid på Majavatn, klokka passerte ett på natta og jeg kikket på fjellet som nærmet seg i det fjerne. Jeg husker at vi kjørte gjennom Mossåstunellen og at jeg tenkte at nå, nå er vi faktisk her! 

Snart tre år har gått siden den gang. Opp igjennom tidene har det blitt mange epokeskift, og det kjennes alltid litt vemodig når jeg skal avslutte noe, selv om det som regel innebærer starten på noe nytt. Etter hver har jeg skjønt at noen identiteter, hvis man kan kalle det det, følger deg hele livet. En del av meg kommer nok alltid til å være flyvertinne, og jeg føler meg merkelig hjemme på fly og flyplasser. En del av meg kommer alltid til å være folkehøgskolelærer, og jeg har sett i praksis hvor viktig dette skoleslaget er i samfunnet vårt. 

Det har vært tunge tak, det har vært mye hardt arbeid. Hvert år i ni måneder har hele livet mitt kretset om Vefsn folkehøgskole og elevene våre. Så å si hver våkne time har jeg brukt på å finne ut av, rekognosere, planlegge, organisere og ikke minst undervise. Det har gitt meg muligheten til å bli kjent med den vakre og til tider ville naturen i nord. Hvert år har det vært like spennende når elevene kommer og vi sammen skal forme året. De har gitt meg så uendelig mye.

En del av meg tilhører for alltid Nord Norge, og jeg har med meg små skatter fra tiden på Helgeland sørover. De gjemmer jeg og tar frem når lengselen mot nord blir for stor:

• Følelsen av å padle havkajakk ute mellom øyene og bli fulgt på veien av sel og ørn.
• Følelsen av å følge Tiplingelva inn i Børgefjell i minus 30 grader.
• Det magiske vinterlyset i Børgefjell i januar.
• Følelsen av å stå på toppen av Trænstaven i midnattssol og se helt til Røst, etter å ha seilt ut til Sanna med egen båt.
• Følelsen hver gang jeg kommer opp på en av de fine fjellene ute ved kysten og kan kikke utover øyene, de hvite strendene, det turkise havet og horisonten.
• Juleforberedelsene på Toppen i mørketida.
• Nattpadling med havkajakk, å lage flåte og la seg drive av sted under alle stjernene, langt fra all lysforurensning.
• Å komme seilende nordover og føle seg hjemme igjen når søstrene dukker opp og Dønnamannen hilser velkommen.
• Følelsen av å være de eneste menneskene i verden, på tur i Lomsdal-Visten.
• Gleden over å se elevene mestre nye aktiviteter, jobbe sammen som gruppe og oppdage nye venner.
• Alle de kalde dagene når minibussen ikke har villet starte og alle de hjelpsomme menneskene vi har møtt på grunn av den bussen.
• Følelsen siste skoledag når ”Venner” synges av elevkoret på Toppen.
• Alle oppdagelsesturene rundt om på Helgeland, på jakt etter nye steder å ta med friluftslivselevene.
• Alle de hjelpsomme og hyggelige menneskene jeg har møtt de siste tre årene.
• Å drikke kaffe på toppen av Rynesåsen med Anne og Magne, og plutselig har klokka blitt to om natta.
• Alle de fine dagene hos Torhild og Carl på Finnsåsen, og å våkne til lyden av elva utenfor vinduet.
• Å komme ut til Sila og leke på steinene.
• Å gå Øyfjellet på langs sammen med Aurora.
• Lovunden, mitt fantastiske kjennemerke på Helgeland som har fulgt meg alle årene, som jeg alltid speider etter og som jeg endelig fikk besøke sommeren 2014.
• Frihetsfølelsen ved å komme opp til Okstindene, som jeg kikket ned på for første gang fra cockpit under min siste tur i SAS uniform.
• Reinfjellet, så nært og likevel med en helt fantastisk utsikt i alle himmelretninger.
• Alle nettene ute med bål, i telt, i lavo eller under åpen himmel.
• Å suse av sted på ski med Aurora på Sjåmoen.
• Hundreåringen i Finnvika, som vi bygget på initiativ fra elevene 12/13.
• Alle tilsynskvelder hvor vi har blitt sittende i matsalen med en kopp te og bare prate lenge etter at kveldsmaten er ferdig.
• Å få lov til å bety noe for noen, være en del av noe og å faktisk trenge tre måneders sommerferie for å nullstille seg fra forrige kull og gjøre seg klar til å ta imot neste års elever.
• Å stå foran alle elevene i auditoriet på bursdagen din mens de synger for deg.
• Gimme som lovin,  Pokerface, Blurred lines, Geronimo, Vårvise nordaførr, Nordnorsk Julesalme, Regnværsdag i November, Bursdagssangen ala Hans Jacob/Robin, Venner og Har du visor min vän.

Da vi kom til Mosjøen var det eget ølutsalg ved Rema, veveribygningen stod fortsatt, veien ut til Sandnessjøen gikk langs fjorden og B-bygget på Toppen var fortsatt i live. Mye har skjedd på tre år. Vi reiser sørover med en hund. Vi reiser sørover med nye venner. Så mange gode opplevelser, så mange minner, så mange latterkramper, så mange tårevåte avskjeder, så mange erfaringer rikere.

Når jeg nå har kjørt flyttelasset sørover igjen har jeg flytta 20 ganger de siste ti årene. Som seiler og flyvertinne burde jeg vel ha vent meg til denne rastløsheten som kommer med jevne mellomrom. Fortsatt vet jeg ikke hva som er endelig stoppested. For selv om jeg nå flytter sørover for en ny jobb så er det et vikariat og etter neste sommer er planene igjen usikre. Det er litt som å hoppe uten sikkerhetsnett og satse på at vingene bærer. Da er det godt å vite at det bare er 683 km til Helgeland!

”Ro dæ i land et sted, men det hjelper ikke det når æ har mesta åran”, sa en av mine kollegaer under en ærlig morgensamling. Heldigvis møter vi som regel noen på vår vei som kan låne bort et par ekstra årer, eller som tauer deg en bit til du igjen har krefter til å ro. Sånn håper jeg elevene våre har hatt det på folkehøgskole. Sånn velger jeg å tro at det fungerer ellers i livet også.

Ingen bilder kan rettferdiggjøre følelsen av å leve naturen på Helgeland, men jeg har satt sammen en serie av minner fra de siste tre årene, og fått tillatelse til å bruke sangen til Tonje Unstad.