Med telt og pulk i Sylane

Det er varmt på Østlandet palmehelgen. Om morgenen kan jeg pakke bilen i shorts. Og selv om temperaturen faller jevnt og trutt på vei nordover, blåser det fortsatt en varm vind da vi parkerer bilen ved Væktarstua i Stuggudalen. Vi kan gå i ulltrøyer og med bare fingre. I alle fall de første par timene av påsketuren vår gjennom Sylane.

De siste kveldene har gått med til tørking av mat og klargjøring av utstyr. Det gamle Børgefjell teltet som har fulgt meg siden jeg var seks år har fått nye strikker i stengene og dessuten en ekstra klips i bakkant, så nå henger ikke innerteltet fullt så mye lenger. Pariserpulken har fått montert faste fester til staget, glidelås i trekket og trekket er satt fast med en skinne hele veien rundt i pulken. Jeg var spent på å teste resultatet de neste dagene.

Oppgradering av pariserpulken.

Sylane, eller eventuelt Sylan, Sylarna eller Bealjehkh, er navnet på fjellområdet som strekker seg mellom Sør-Trøndelag og Jämtland. Her vandret pilgrimmene fra øst til vest, mot Nidaros. Inn de samme dalene og over de samme passene som vi skulle i løpet av den neste uka, flyktet flere tusen mennesker over til Sverige under andre verdenskrig. I disse områdene holder fortsatt sørsamene tusenår lange tradisjoner med reindrift i hevd. Dette er fjellområdet hvor Thor Heyerdahl var på eventyr som ung student, og hvor han senere vendte tilbake da han skulle skrive sin første bok etter oppholdet på Fatuhiva. Og dette er fjellområdet hvor 3000 karolinere omkom i en vinterstorm i 1718 da de gjorde retrett etter å ha forsøkt å erobre Trondheim og Trøndelag.

Fjellområdet deles altså av Norge og Sverige, og Storsylen med sine 1762 moh, er Norges høyeste grensefjell. På svensk side ligger flere stugor og fjällstationer som driftes av Svenska Turistföreningen. På norsk side finner du DNT sine turisthytter. Mellom hyttene er det helårsmerket led. Sylane fremheves fortsatt som et område som først og fremst tiltrekker seg den «tradisjonelle» fjellvandreren, men også her erfarte vi at endringer er på vei. Som den svenske alpin- og fjellsportens vugge tiltrekker Sylane seg selvsagt også topptursentusiaster. Vi møtte flere som hadde fått skyss med beltevognene inn til Sylstationen eller Helag.

Vi er på vei!

Sikten er så som så - vi gjør det på gamlemåten!

Inn til Sylstationen kan du få skyss med beltevogner. 

Teltkos mens vi venter på at vinden løyer.

Fra Væktarstua går det både stikka skiløype og skuterled innover. Flere ganger går de parallelt og noen ganger krysser de hverandre. Jeg tror ikke de som stikker løypene nødvendigvis går på ski selv, og flere ganger ville jeg heller legge veivalget mitt der skuterleden gikk, men det kunne jeg jo ikke, og det slo meg at vi har fått «trafikkregler» til fjells. Jeg tok til og med meg selv i å kikke til høyre og venstre før jeg krysset over, og det hadde jeg ikke trodd jeg skulle trenge oppe på fjellet.

Vi gikk et par timer innover mot Nedalshytta mens det skumret rundt oss. Første leir ble etablert, men fjellene vi siktet mot var fortsatt gjemt inne i skyene. Dagen etter la vi kursen mot nordsiden av Sylsjøen. Først da vi kunne forlate den vanlige skiløypa følte jeg at turen virkelig var i gang. Det trakk opp bra og kom en del snø. Det var meldt sterk kuling om natta og vertskapet på Nedalshytta sa at det kunne godt være det kom mer, «men dere er jo så unge og spreke…» (lurer på hvor lenge vi kan leve på den). Omtrent halvveis langs sjøen la vi leir i et belte av fjellbjørkeskog, ett av mange som ikke er merket på Nordeca sine kart. Der ble vi dagen etter også. Da det klarnet opp en liten stund neste ettermiddag møtte vi to svenske isfiskere på skuter. De hadde blitt overrasket av været og sa de hadde snødd ned i teltet sitt. De skulle ha vært på jobb og skole, men det kom de ikke. Vi sendte en vennlig takk til leveggen vår som hadde tatt det meste for oss.  

Ute for å sjekke forholdene i camp! 

Morgenkos i teltet

Etter en dag i teltet er det godt å komme i gang igjen!

Helag fjällstation.

Aurora trivdes best i skapet på Helags!

Dagen etter var det betraktelige roligere vindforhold og vi fortsatte langs Jämt-Norgevågen (riktignok nede på vannet), før vi rundet oppover rundt Predikstolen og Helagsfjället. Fra Helags fjällstation legger de fleste vi møtte veien mot Sylstationen. Vi la ruta nordvestover mot Storforsen. Flere steder på svensk side er det satt opp nødbuer med nødtelefoner og ved Miesjhketjahke møtte vi en solbrun fjelloppsynsmann. «Det er ikke mange som legger ruta om Sylsjøen», sa han, da han hørte hvor vi hadde gått. De fleste ferdes mellom de svenske fjellstasjonene. Og det hadde han nok rett i.

Landskapet i Sylane bærer tydelig spor av breer og i løpet av den uka vi var på besøk der tråkket vi oss vei gjennom morenelandskap og U-daler. «Følger dere ikke stikkene», sa en mor jeg snakket med på Helags forbauset da jeg forklarte hvor vi skulle den dagen. Av og til, sa jeg. Når de passer med landskapet og med dit vi skal. Men det er det jo ikke alltid at de gjør. Som fjelloppsynet bemerket så står de litt i berg og dalbane. Dette er jo helårsmerking, og dermed er de ikke plassert på myrområder og vann, og dette er ofte er fine steder å legge ruta over på ski. 

Lunsj i le bak en stein, i alle fall for noen av oss. 

Andre vil heller holde øye med reinsdyrene. 

I løpet av turen har jeg forsøkt å finne ut hvor min motstand mot å følge de stikka løypene kommer fra. Ikke sånn å forstå at det alltid er spor langs stikkene, men de viser nå likevel vei for oss. Er det friluftslivets protestantiske bakteppe om at vi må yte før vi kan nyte som ligger til grunn? Og det å følge stikkene er for «lett»? Kanskje er det nok en gang motstanden mot å presses inn i et mønster, å gjøre som alle andre? Uten tvil har nok friluftslivsutdanningen satt sine spor. Men uansett bakgrunn, så føler jeg meg litt mer tilfreds med dagen når jeg har valgt min egen vei i samspill med daler, søkk, morenerygger, elveleier, åsrygger og høydedrag. Det skjerper sansene, og jeg må følge med, lese terrenget og ikke minst være tilstede. Uten forkleinelse for de som gjør en innsats for at fjellene skal være litt mer tilgjengelig, men jeg er takknemlig for at det fortsatt er mulig å velge sin egen vei (i hvert så lenge det er nok snø til at man kommer over reingjerdene der man vil).

Oppsummering av dagen og planlegging av veien videre.

Leden er godt merket mellom hyttene. 

Aurora er ikke overbegeistret for vind og snøføyk.

Sylane har rykte på seg for å være et værhardt område. På Helags skiftet værmeldingen hele tiden, og vi var spente på hva de neste dagene ville bringe. Fra Storforsen gikk vi litt nordover før vi la leir og dagen etter en runde vestover og litt sør igjen i retning Sylstationen. Vi våknet til nysnø, null sikt og trodde det skulle bli en dag i white out.  Men så klarna det opp og vi fikk endelig se Sylmassivet som vi hadde beveget oss rundt de siste dagene, og som har gitt navn til hele fjellområdet. Da vi rundet rundt og fikk se fjellene opplevde vi det litt som da vi kom inn til Kanchenjunga Basecamp i Nepal. Her er toppene overkommelige som en dagstur, det er ikke snakk om 8000 metere, men like fullt innbyr de til respekt og ærefrykt. Det var ikke meldt om noe særlig vind, så vi tok sjansen på å legge leir rett sør for Vestre Endalshöjden. En kveldstur opp på toppen ga panoramautsikt til så å si hele fjellområdet.

Lekepause...

... for både firbeinte og tobeinte!

Ingenting er som når det klarner opp etter en morgen inne i skyene. 

Martin og Aurora kikker på Sylmassivet.

Det var definitivt fortsatt vinter i Sylane, og påskeaften opprant med en bitende kald vind. Vi skulle ut Ekkordörren og ved Sylstationen kom vinden i kast ned fra fjellene. Vi hadde lite sikt over passet, men det var faktisk som å gå ut (eventuelt inn) en dør og på andre siden var det sol og tilnærmet vindstille. Vi la leir et stykke forbi Nedalshytta og neste morgen vinket vi på gjensyn til Sylmassivet som igjen hadde fått hatt på seg.

Før vi reiste visste jeg lite om Sylane, det var også litt av hensikten med å reise dit. Jeg ville bli kjent med fjellene der. Jeg prøver å se det for meg gjennom planlegging på kart og lesing av turbeskrivelser. Det er likevel selvsagt noe annet å være der. Kan hende rakk jeg ikke å bli så godt kjent som jeg tenkte på forhånd, kan hende er det utopisk å tro at en kan bli kjent på så kort tid, kan hende krever det et helt liv i nærheten før jeg kan si at jeg kjenner fjellene. Men det går an å kjenne noen fjellområder bedre enn andre og likevel være takknemlig for at vi har fått komme på besøk.

  

Da sikten endelig kom kunne vi nesten ikke få sette nok på de vakre fjellene. 

Martin er fornøyd med å etablere leir i vindstille!

 

Ut Ekkordörren!

Tusen takk for oss, Sylane!