"Lises Travel"

Da vi var små var søsteren min og jeg ofte med pappa på jobb. En gang i mellom hadde vi også med våre to venninner, Mahsa og Golsa. På Hedmark bedriftutvikling okkuperte vi hvert vårt kontor og skapte vårt eget lille samfunn med internnummer til hverandre. Mens de tre andre fylte funksjonene bank, post og bibliotek etablerte jeg raskt mitt eget reiseselskap, ”Lises Travel”. Med god hjelp fra et bildeatlas skreddersydde jeg reiser etter kundenes ønsker. Reiseplan og billett ble sendt med posten. De måtte i banken for å betale. Og deretter kunne de gå på biblioteket og låne reisehåndbøker (les lærebøker om reiseliv skrevet av pappa) om den aktuelle destinasjonen. Sterkt preget av min familiære arv var det for meg helt naturlig at ethvert velfungerende samfunn burde ha et reisebyrå som en av sine hovedfunksjoner, ved siden av bank, post og bibliotek naturligvis.

Nå, omtrent 15 år senere står jeg og skal planlegge min første linjetur for friluftslivselevene på Toppen. Til et sted jeg aldri har vært før. Jeg har riktignok besøkt Tyrkia et par ganger tidligere, siste gang for litt over et år siden da Martin og jeg bodde oppe i fjellene og klatret i 10 dager. Men dit vi nå skal på vandre- og klatretur har jeg ikke vært før. Og for meg er det litt av sjarmen med det å reise også.

For snart seks år siden var jeg med på å arrangere en sommerleir for barn på asylmottak. I den forbindelse ble jeg blant lederne hetende ”Liste-Lise”. De fleste kjenner meg som en organisator, som strukturerende og som en som planlegger. At de fleste av mine lengre reiser til utlandet i hovedsak har involvert en billett, en ryggsekk og en reisehåndbok, kommer derfor kanskje som en overraskelse for noen.

I folkehøgskoleverdenen snakker vi mye om reiser. Om reisens pedagogikk. Hvor skal vi reise? Hvordan skal vi reise? Hvorfor skal vi reise? Skal vi i det hele tatt reise? Har vi ikke nok å by på, nok å utforske, i vårt eget langstrakte land?

Helt fra jeg var liten har vi vært på reise både i innland og utland. Pappa tok oss med på bilturer både nordover og vestover i landet. Til bortgjemte plasser og skjulte perler i så å si alle landets fylker. Mens det pågikk en økende reiselyst og utferdstrang (kombinert med bedre råd og mer fritid) blant Norges befolkning forfektet han viktigheten av å kjenne sitt eget land. I tillegg kom betydningen av å lære andre kulturer og andre deler av verden å kjenne.

Elevene våre (og sannsynligvis fremtidige elever) er opptatt av dette med å reise. Noen for å krysse av på lista (been there done that), andre fordi de er oppriktig nysgjerrig på andre kulturer, andre steder, andre mennesker. Det blir antydet at kampen om elever taper de som ikke lokker med utenlandsreiser. Men det er mange måter å reise på. Både praktisk og mentalt.

Selv må jeg innrømme at jeg er noe ambivalent i forhold til alle reisene. Miljømessig henger de ikke helt i hop med en friluftslivslinje. En av de fritidsaktivitetene som burde være mest natur- og miljøvennlige, men som dessverre koster miljøet vårt altfor mye både i form av utstyr og transport.

Samtidig anser jeg det å reise for å være en av de store berikelsene. Det er en del av danningsprosessen. Vel og merke om det gjøres på gjennomtenkt vis. Hvis friluftsliv på folkehøgskole ikke skal fremstå som et samlebånd av opplevelser må det være en dybde i det vi gjør. Når elevene og jeg nå reiser til Tyrkia er det flere grunner til det. Fjellene og naturen i Tyrkia er vidunderlig, og menneskene i de små landsbyene gjestfrie og vennlige. Jeg ønsker å vise elevene en annerledes side av det som vanligvis regnes som en charterdestinasjon. Å vise at bak alle "blue village" kompleksene finnes et folk, et land, en kultur, en historie, og ikke minst en storslagen natur. Forhåpentligvis vil det være en øyeåpner de kan ta med seg på senere reiser.

På mine lengre turer har jeg ankommet et nytt sted med en guidebok og tusen spørsmål. Elevene har fått en detaljert pakkeliste, informasjon om programmet, praktisk info om reisen og Tyrkia, viktige telefonnummer, påbud om å ta kopi av passene sine og å sende informasjonen til foresatte. Forberedelser til tross, de er nok ikke helt klar over hva det er vi nå skal begi oss ut på. Annet enn at det omfatter fire dager vandring og fem dager klatring. Hvis alt går etter planen.

En del av det å reise er nettopp det at reisen blir til underveis. Det er en del av det å være underveis. Jeg tror det gir god trening i fleksibilitet, i å møte utfordringer på en positiv måte og ikke minst å ikke ha det like travelt som vi har det i Norge til vanlig.

Da jeg var på alder med elevene mine dro jeg et halvt år alene til Latin Amerika. Jeg møtte flere nordmenn underveis (vi er overalt), og vi var skjønt enige om at det burde være en del av ”oppdragelsen” til alle norske barn og unge å lære å kjenne en kultur utenfor ens egen. Det setter vår egen hverdag i perspektiv. Og det vi ønsket aller mest å ta med tilbake til Norge var alle smilene, fargene og tiden.

I fjellene i Tyrkia har ”tiden” stått stille. De som bor der har en livsstil som harmonerer med den roen vi gjerne finner på lengre friluftslivsturer. Backpackerlivet på klatrestedene vil riktignok bli en kontrast til landsbylivet, men likevel noe annet enn all-inclusive hotellene på stranda. Vanligvis når friluftslivslinja er på tur får vi vendt verdenssituasjonen gjentatte ganger. Jeg tror ikke vandringen langs The Lycian Way på Olymposhalvøya blir noe unntak.  

Slik så det ut sist Martin og jeg besøkte Tyrkia: 

Climbers garden i Geyikbayiri.

Herlige klippeformasjoner.

Martin på topp.

Rappelleringsmorro.

Møte med lokalfolk på Reinfjellet

Det har regnet og blåst konstant de siste to ukene. Gamlebygget har blitt ristet i grunnvollene sine og Aurora har stått med halen mellom beina. Snøen har smeltet vekk nede i byen og på jordene rundt. I stedet har veiene vært oversvømt og åpne flater blitt til skøytebaner. Men vinteren er langt fra over, lovte de innfødte.  Og plutselig i løpet av en natt lå det 30 nye centimeter med snø som ventet på å bli brukt til noe fornuftig.

Det mest fornuftige vi kunne komme på denne søndagen hvor sola endelig skinte, og til og med varmet, var å utforske et nytt fjell. Nærmere bestemt Reinfjellet. Topptur med hund stod på programmet. Nå er riktignok Reinfjellet av de snillere toppene i området. Vi skulle ikke opp mer enn 360 høydemetere til ”Ølløvtuva”. Terrenget er slakt porsjonert utover slik at det ikke er noe problem for en liten hund å følge med.

Vi hadde ikke gått særlig langt før vi møtte et ektepar på skitur. De hadde hytte i nærheten og delte villig av sin kunnskap om området. De kunne fortelle hvor ”alle” gikk, og hvor de som ville ha utsikt gikk. De visste hvor de fleste spor førte hen, hvor det var trygg is, hvor vi kunne finne fine nedkjøringer og de kunne berette om en kar som tidligere på dagen hadde gjort et dårlig veivalg. De pekte ut sporene hans for oss, han var helt klart ikke lokalkjent. Etter en stund skiltes våre veier og vi bega oss videre langs det vi mente var utsiktsruta til ”Ølløvtuva”.

På en del av mine reiser rundt om i verden har jeg ofte møtt mennesker (såkalte lokalkjente) som ivrig peker deg i den ene eller andre retningen når du spør om veien. Det skjer med den største selvfølgelighet også selv om de ikke aner hvor stedet du spør etter ligger. Eller i hvert fall vet de ikke nødvendigvis hvordan du skal finne veien dit. Men å ikke kunne hjelpe ville vært uhøflig, og de fleste hvite løgner oppklares med et skuldertrekk og et smil.

Vi var noe heldigere denne søndagen på Reinfjellet. Det lokalkjente ekteparet visste faktisk hva de snakket om, og det ble en deilig tur, til og med noen sving i nysnøen. Om fiskevannene er så gode som de lovet, det gjenstår riktignok å se! 

Martin og Aurora i fint driv.

Aurora er fortsatt ikke ferdig med gravingen...

Familieportrett på toppen!

Med utsikt mot Lomsdal og Visten.