Jeg husker ikke hvem av oss som først luftet tanken, men den kom
da vi var veiledere sammen på en kanotur for friluftslivsstudentene ved
Høgskolen i Hedmark. Vi hadde med oss hengekøye som overnattingsform, og der hang
vi og dinglet under hver vår tarp i ly for regnet mens vi oppsummerte dagen.
Rett før vi sovnet var det en av oss som sa: ”overnatte i hengekøye over en
bresprekk?”.
Jeg vil gjerne slå et slag for
nysgjerrigheten i friluftslivet. Jeg tror det er noe av det som driver oss
fremover. Som får oss til å beholde barnet i oss og leken, og som gjør at vi
tør å bevege oss ut av komfortsonen. For å se om det er mulig. For det var
akkurat det vi bestemte oss for, vi måtte finne ut om det var mulig å overnatte
i hengekøye over en bresprekk.
”Har dere omtrent like manglende dømmekraft
begge to”, var kommentaren fra Gaute sin bedre halvdel da vi fremla idéen. Og
etter hvert som vi begynte å gjøre noen undersøkelser på nettet uten å finne
noe, begynte jeg også å lure litt. Når vi ikke finner informasjon om at noen
har gjort dette før oss (hvilket noen jo sikkert har på et eller annet
tidspunkt og sted), betyr det da at det er en himla dårlig idé?
Det vi var mest bekymret for var om isskruene
vi skulle forankre oss i ville bli sittende hele natta. Vanligvis flytter vi
isskruene med jevne mellomrom når vi holder på med redningsøvelser eller
isklatring, men det foregår stort sett på en annen tid av året. Nå var det
midten av oktober og minusgrader. Vi måtte bare sørge for å lage et system slik
at vi var festet i flest mulig sikringspunkter. Og om vi fant ut at vi ikke
syntes det var trygt nok kunne vi jo alltids returnere til Ove sitt hus i
Bøverdalen (i hvert fall var det det som ble sagt på forhånd).
Ove er en erfaren bre- og fjellfører, men han
hadde aldri sovet under åpen himmel før. Idéen om å sove i hengekøye over en
bresprekk virket spennende nok til at han valgte å bytte bort sin trygge heim i
Bøverdalen med fallskjermduk for en natt.
Før vi kjørte fra Bøverdalen og opp til
Krossbu hvor vi skulle begynne anmarsjen innover tegnet vi raskt opp en skisse
over hvordan vi så for oss at det hele skulle rigges til. Det begynte å bli
ettermiddag og vi visste at vi ville bruke litt tid på å finne en bresprekk som
egnet seg. Etter hvert skjønte jeg at det var mange kriterier som skulle
oppfylles. Ikke nok med at bresprekken skulle være bred nok for hengekøyene
våre. Jeg så for meg at det enkleste for riggejobben var om vi fant et sted
hvor vi kunne komme oss fra ene siden av bresprekken til den andre uten å måtte
koble oss inn i tau hver gang. Guttene så for seg at vi skulle finne en sprekk
som var dyp nok til at det ble (litt) spennende. Og ikke minst måtte det være
utsikt! Altså måtte vi et stykke oppover breen.
Heldigvis fant vi noe som egnet seg i et
stykke opp i det nedre brefallet på Bøverbreen. Vi hadde bare et par timer med
dagslys igjen, og i tillegg tror jeg uten tvil dette er den tyngste sekken jeg
noen gang har båret på en bre. Mye utstyr skulle med selv om det bare var snakk
om en natt. Med en gang stedet var avgjort gikk vi i gang med å rigge opp hver
vår slakkline som vi hadde bestemt oss for å feste hengekøyene i. Disse tåler å
stå i spenn over lengre tid. Å få opp linene var uproblematisk og
sikringstauene ved siden av likeså, men det ble mange kreative
arbeidsstillinger og tarzanfakter da hengekøyene skulle hektes på og ikke minst
justeres.
Hvordan får vi sovepose og liggeunderlag ut i
hengekøyene? Skal vi sove med hjelm på? Hva gjør vi med skoene? Stegjernene må
jo stå igjen på brekanten. Spørsmålene kom etter hvert som vi jobbet oss
fremover. Vi rakk akkurat å få på plass det mest vesentlige av tauverket før
sola forlot oss. Gaute hadde med seg poi og stod for kveldsunderholdningen sammen
med nordlyset og en fantastisk stjernehimmel. Det ble fort kaldt da sola gikk
ned og en kjølig vind smøg seg over breen. Jeg hadde fryktet at vi ville legge oss med en gang det ble mørkt, og at det ville bli en voldsom lang
natt i posen, men plutselig var klokka blitt elleve på kvelden. Apekattøvelsene
som måtte til for å komme seg ut i hengekøya sørget for at vi fikk varmen før
vi sovnet.
Det er kanskje ikke den mest komfortable
natten jeg har hatt, jeg skal innrømme det. Isen knaker og braker, og det er
for så vidt greit. Men etter hvert som det blåste opp begynte hengekøya å gynge
litt mer og festene til slakklina knirket i takt med vinden. For å forenkle
prosessen med å komme seg ned i hengekøya var de ikke strammet opp så mye som
til vanlig, og vi gjorde oss den erfaringen at å ligge som en banan med beina
oppover medfører lite blodsirkulasjon nedover i kroppen, ergo kalde føtter.
Jeg våknet (igjen) da sola var på vei opp.
Det snorket godt i den midterste hengekøya, så jeg krøllet meg sammen til en
ball og fikk igjen varmen i føttene mens jeg kikket på soloppgangen. Vi hadde
faktisk tilbragt en natt i hengekøye over en bresprekk! Isskruene hadde vi ikke
trengt å bekymre oss for. De måtte fortsatt skrus ut av isen da vi rigget ned. På vei tilbake til Krossbu oppsummert vi
erfaringer og potensielle justeringer til en eventuell neste gang (skjønt det
blir kanskje ikke hverdagskost dette her). Den viktigste påminnelsen turen ga
oss var likevel kanskje betydningen av å ikke bare snakke om ting, men å faktisk gjøre
det.
Pakking på parkeringen ved Krossbu. |
Vi leter etter det ideelle overnattingsstedet. |
Mot Fannaråken og Hurrungane. |
Så begynner riggejobben! |
Solnedgang! |
Og soloppgang fra hengekøya. |
God morgen! |
Cool, bogstaveligt talt, ide - og super cool at prøve det af. Tak for inspiration til at gøre nye ting.
SvarSlett