Flytt middagen ut!

En gang i mellom flytter vi middagen ut. Det tar litt lenger tid, både å planlegge, pakke sammen det vi trenger, installere oss og fyre opp primusen eller bålet. Ofte har vi glemt noe og må hjem en tur og hente om vi ikke for langt unna, eller eventuelt må vi improvisere litt. Det er ikke den mest effektive måten å lage kveldens måltid på, men det er definitivt verdt det.

Når jeg blir bedt om å beskrive meg selv (fortrinnsvis i jobbsammenheng) sier jeg ofte at jeg er effektiv. Og det er jeg, det er slettes ingen løgn. Jeg får ting gjort og jeg gjør ofte flere ting på én gang. Og kanskje det som verre er; jeg liker å få ting gjort. Samtidig vet jeg at mange sliter med at det ”stilles krav” om at de skal være mer og mer effektive. De opplever at de sliter med å ”henge med”. Med fare for å forherlige det som var før (jeg ble født), kan jeg likevel ikke fri meg for å undre over hvordan vi har havnet her?

På min reise til København denne helgen hadde jeg rikelig med tid til å filosofere over samfunnets utvikling, inspirert av en artikkel om flyselskapet Widerøes historie. I starten fantes det jo ikke flyvertinner om bord på kortrutene, og da de etter hvert kom om bord var det først og fremst med tanke på sikkerheten. Da det med tid og stunder ble servert kaffe om bord var det fordi flyvertinnene stod opp tidlig og kokte kaffe hjemmefra som de hadde med på termos sammen med plastkopper. Kanskje tok de med litt vafler eller rester etter julebaksten også. Det er langt fra dagens smilekurs, service eller care, om du vil, men kanskje går det likevel dagens opplærte service en høy gang?

For det første var det en service som ikke var solgt på forhånd, og dermed ikke forventet. For det andre var det en form for oppriktig service, en personlig gest, uten at det stod nedskrevet i manualer og serviceoppskrifter. Det var rett og slett ment som noe hyggelig.

Ombord i dagens fly løper flyvertinnene beina av seg. I hvert fall hvis flyene er fulle. De prøver å ta seg tid til å slå av en prat, og noen lykkes bedre enn andre, men ofte er det mye som skal gjøres på kort tid. De er nødt til å være effektive og ikke minst gjøre flere ting på en gang, og helst også en del av de på automatikk. Jeg lurer litt på hvordan fremtidens servering blir, hvis det blir noen? Noen av selskapene vil kanskje gå tilbake til å være mer transportselskap? Vil vi få kaffeautomater om bord på flyet, eventuelt med egne maskiner plassert ved hvert sete for de som reiser på business? Hva skjer med det personlige møtet mellom mennesker når vi hele tiden skal effektivisere og dermed minimere snakk og kontakt fordi dette er tidstyver i arbeidet?

Tid er jo som kjent penger, og mange tjener også godt på å tilrettelegge serviceanordninger som effektiviserer både reiser og hverdag for folk. Jeg vet ikke om det gjør oss rausere, mer tålmodige eller åpnere. Nå har det faktisk blitt sånn at hvis jeg innimellom opplever hjelpsomhet eller raushet som ikke er forventet og ikke betalt for, så blir det til sjeldne skatter av gode minner. Egentlig burde det jo vært motsatt.

Og det var jo en tid hvor man faktisk så mennesker som mennesker og ikke bare som kunder eller passasjerer. Som den gang i 1968 da mamma (17 år) og morfar var på sommerferie i Norge. De hadde kjørt opp til Hammerfest og skulle med hurtigruta ned igjen. Volvoen ble heist opp på dekket med planker under hjulene, og imens stod mamma oppe i byen og kikket på et par sko, da kapteinen tutet… armbåndsuret hennes hadde stoppet uten at hun hadde lagt merke til det. Trenger jeg nevne at det ikke ble noen sko? Det utrolige med historien er likevel at Hurtigruta faktisk ventet fordi de manglet en 17 år gammel jente om bord. Noe sånt er det ikke så ofte vi ser i Norge lenger hvor trikkesjåførene later som om de ikke ser de som løper etter trikken.

I mange land utenfor Norge (og store deler av den vestlige verden) har de klart å beholde et noe avslappet forhold til tid og tidspunkter. Dette vet til og med nordmenn, og de innordner seg også i stor grad ”hora chopina” eller ”african time” dit de nå velger å reise. Det hender jo at jeg ser turister miste forstanden etter lange forsinkelser, men som oftest er de innforstått med at ”sånn er det nå bare…”. Så fort de kommer hjem til Norge er det likevel som om tålmodigheten fordufter, og forventningen om effektivitet og punktlighet dominerer igjen. La meg avslutte med et eksempel:

Vi flytter gjerne middagen til Finnvika like nedenfor skolen. 

For et par uker siden skulle jeg fly videre til Oslo med Norwegian etter en mellomlanding i Trondheim. På grunn av sterk vind ble avgangen, som skulle ha vært 10.20, utsatt til 12.30. Det får man ikke gjort så mye med. Blåser det for mye til at flyene kan lande så har man heller ingen fly å frakte passasjerene videre med. Men etter noen timer hvor jeg var omringet av mer og mer frustrerte medpassasjerer kunne vi endelig gå om bord. Det tok riktignok litt ekstra tid før vi kunne lette da det viste seg at en av passasjerene som hadde sjekket inn bagasje ikke møtte opp til avgangen. Med andre ord topp stemning i kabinen. Men til Gardermoen kom vi, og da vi hadde taxet inn fra rullebanen tok kapteinen PAen og annonserte at dette var visst ikke vår lykkedag, for det var ikke noe bakkepersonell klart til å ta imot oss. Etter noen minutter kunne vi rulle det siste stykket inn til gaten og folk stormet midtgangen i sin iver etter å komme ut. Da kunne kapteinen fortelle at gaten dessverre hadde kjørt seg fast, så vi måtte pent vente noen minutter til. Det er vel få ting som får voksne folk til å miste besinnelsen på samme måte som forsinkelser. Jeg kom også to timer for sent til det møtet jeg skulle på, men enkelte ting får jeg bare ikke gjort noe med. Er vi blitt så vant til at alt går på skinner hele tiden at hvis denne effektiviteten stopper opp så vet vi ikke hvordan vi skal oppføre oss lenger?

Som sagt innledningsvis: Det tar litt lenger tid, det er ikke alltid plankekjøring, men det er definitivt verdt det når vi flytter middagen ut! 

Pilfjellet undervurdert!

Jotunheimen, Hurrungane, Lyngsalpene, Lofoten og Børgefjell. Jeg kunne laget listen uendelig mye lenger. Steder mange har vært og mange har på ønskelisten. Steder du kommer til å bli spurt om du har vært, i hvert fall hvis du sier at du jobber med friluftsliv. Steder med sus av friluftslivshistorie, bragder og manndomsprøver. Steder som rett nok inneholder perler av norsk natur, men som ikke er nødvendige reisemål for storslåtte naturopplevelser. Jeg vil derfor denne gangen slå et slag for Pilfjellet.

Pilfjellet er undervurdert fikk jeg høre i forkant av turen jeg planla sammen med elevene. Og de kunne ikke hatt mer rett. Muligens skyldes noe av forherligelsen det faktum at det ikke finnes noe som minner om snø nede i Mosjøen, og at vi følte vi kom opp til en eventyrverden med ordentlig vintersnø? I alle fall viste området seg å passe perfekt til en tredagers tur med telt og pulk. At vi fikk med oss en dag med strålende sol på veien ga nærmest påskestemning til fjells.

Pilfjellet ligger i Grane i Nordland. Herfra har du utsikt mot blant annet Lomsdal-Visten, Hattfjelldal, Jamtfjellet og Geittinden. Så fort du kommer deg opp de første kilometerne og ut av skiløypa er området ditt med uante muligheter for fine leirplasser.

Første kvelden insisterte elevene på at vi skulle ha bål, og vi fant ut at det lå langt mer snø enn vi først trodde. Det er tidkrevende å grave bålplass og ikke minst en utfordring å holde liv i bålet i bjørkebeltet. Elevene fikk nok selv erfare hvorfor vi ofte lager etappene vesentlig kortere dersom det er meningen at vi skal ha et godt leirbål på programmet.

Nå hadde riktignok mann og hund bestemt seg for å følge oss på veien den første dagen, og vi hadde dermed et par ekstra hender vi kunne sette i arbeid. Det ble både bål, middag og hygge i bjørkeskogen. Aurora skulle sove sin første natt i telt sammen med oss begge to, noe som resulterte i at jeg tilbrakte natten mellom liggeunderlagene. I det minste lå hun rolig gjennom hele natta, og stod dessuten for avskjedskonserten da vi gikk videre neste dag.

Til forskjell fra Base campen vi hadde i Børgefjell for et par uker siden var fokuset denne gang på forflytning, orientering, veivalg og rutiner på tur. Bruken av kart og kompass sitter bedre og bedre, likeledes det å holde høyde og se an terrenget. Og etter et par dager på tur var elevene blitt fortrolige med både bensinprimuser, kjøkkengroper, latrinegraving og telthygge. Jeg hadde ingen problemer med å høre ordene og sangen som ljomet fra deres telt og bort til mitt under middagslagingen.

Vi skriver starten av februar, men jeg fikk erfare at sola allerede har begynt å gi farge til vinterbleke ansikter. Det er godt å kjenne at dagene blir lenger. Vi står opp i mørket, men dagslyset kommer før vi står klare med skiene på. Sola henger lenger og lenger på himmelen for hver dag, og nå varmer den til og med.

Etter en interessant bekkekryssing og en tiltrengt lunsjpause var vi nede på ”motorveien” igjen fredag ettermiddag. Vi kunne ta av fellene og så å si stake oss ned de siste 7 kilometerne til parkeringen. En rundtur på omtrent 35 kilometer var tilbakelagt. En pause fra hverdagsrutiner på tre dager var pustet inn. Et nytt område var utforsket og definitivt funnet verdt flere besøk!

Vi er klare for tre dager med telt og pulk! 

Orienteringspauser hører med!

Lunsjpausene inneholder ofte latter og morsomme fortellinger. 

På vei opp ryggen av Granefjellet.

Sola er på vei ned og de to orienteringsansvarlige skal finne en leirplass for natta. 

Utsikt vestover mot Lomsdal Visten. 

Leiren settes opp! 

Kveldsro i første leir. 

Læreren koker vann til morgendagen. 

Klare for en ny dag. 

Vi er på Steinfjellet! 

Sånn krysser vi en åpen bekk! 

Samarbeid gir seier! 

Omtrent sånn så turplan A ut. Kart: Trofors 1:50 000. 

Istid - på tur med stegjern og skøyter

Naturen er som naturen er. Den behandler alle likt og stiller samme krav til alle som vil ferdes ute. Det samme kan en si om været. Det er som det er, og det er lite vi kan gjøre for å endre på det. Jeg kan ønske meg snø så mye jeg bare vil, men da kontakten oppover har ikke blitt nevneverdig bedre med årene, er det godt å ha gode kontakter her nede på jorda samt en porsjon omstillingsdyktighet og oppfinnsomhet. Til tross for at toppturføret har latt vente på seg her på Helgelandskysten denne vinteren så skal de dagene vi har til rådighet ute brukes til fulle. I to dager forrige uke byttet vi derfor ut ski med henholdsvis isklatreutstyr og skøyter.

Isklatring ved Hjartåstunellen

Mangelen på nedbør den siste tiden har gjort isen forholdsvis hard. Det var derfor ikke de letteste isklatreforholdene jeg kunne tilby elevene mine denne januardagen hvor sola kastet sine spredte stråler over Vefsnfjorden. De fikk klatre i isen på Engabreen sist høst. Nå var det på tide å hente frem stegjern og isøkser igjen. Og man kommer langt med viljestyrke og en god sikrer. Et lunsjbål og en isklump som ble til iskunst, en god porsjon kreativitet og litt lek, se så, plutselig var timene vi hadde til rådighet fløyet!

Skøytetur på Dølo

For meg er det en vesentlig forskjell på fysisk aktivitet ute og friluftsliv. Å ta med elevene på en tilrettelagt skøytebane tilknyttet et idrettsanlegg er ikke friluftsliv for meg, det er fysisk aktivitet ute i frisk luft, men uten innslag av naturopplevelse eller miljøforandring. Å gå på skøyter på et islagt vann eller en elv derimot, hvor det handler like mye om hva naturen byr oss som aktiviteten vi holder på med, det er friluftsliv for meg.

De store vannene er fine når det ikke blåser så mye, men da det var meldt opp i kuling var jeg takknemlig for tipset om å prøve den lille elva mellom Marka og Andåsdammen. Det er dessuten noe eget med å følge en islagt elv gjennom skogen, spesielt når isen er gjennomsiktig slik at vi kan studere bunnforholdene og mønstrene i isen underveis.

Med alle brannene som har herjet i det siste skal man være forsiktig med bålet. Vi var heldigvis omgitt av snø, og la også snø på bakken rundt bålet for å hindre glørne å ta tak i lyngen. Det kjentes mer ut som oktober enn januar der vi satt under grantrærne. Fornøyde med å forsert noen kilometer på elva varmet vi oss med en god og lang lunsj. Vi skulle ikke rekke noe. Vi hadde god tid til hverandre. Før vi fortsatte vår ferd langs Dølo. Tilbakemeldingen fra elevene lot ikke vente på seg: ”Dette var en av dine bedre påfunn, Lise!” 

Gleden er stor når man har kjempet seg til topps! 

Lunsjbål må til! 

Nye krefter! 

Klare for en dag på skøyter.

Litt starthjelp.

Guttene tar seg en pause på veien.

Etter en god lunsj er vi klare igjen. 

Disney on ice neste! 

Vi døpte det "søylebobler"