Naturlig Jobb: Pilfjellet undervurdert!

Jotunheimen, Hurrungane, Lyngsalpene, Lofoten og Børgefjell. Jeg kunne laget listen uendelig mye lenger. Steder mange har vært og mange har på ønskelisten. Steder du kommer til å bli spurt om du har vært, i hvert fall hvis du sier at du jobber med friluftsliv. Steder med sus av friluftslivshistorie, bragder og manndomsprøver. Steder som rett nok inneholder perler av norsk natur, men som ikke er nødvendige reisemål for storslåtte naturopplevelser. Jeg vil derfor denne gangen slå et slag for Pilfjellet.

Pilfjellet er undervurdert fikk jeg høre i forkant av turen jeg planla sammen med elevene. Og de kunne ikke hatt mer rett. Muligens skyldes noe av forherligelsen det faktum at det ikke finnes noe som minner om snø nede i Mosjøen, og at vi følte vi kom opp til en eventyrverden med ordentlig vintersnø? I alle fall viste området seg å passe perfekt til en tredagers tur med telt og pulk. At vi fikk med oss en dag med strålende sol på veien ga nærmest påskestemning til fjells.

Pilfjellet ligger i Grane i Nordland. Herfra har du utsikt mot blant annet Lomsdal-Visten, Hattfjelldal, Jamtfjellet og Geittinden. Så fort du kommer deg opp de første kilometerne og ut av skiløypa er området ditt med uante muligheter for fine leirplasser.

Første kvelden insisterte elevene på at vi skulle ha bål, og vi fant ut at det lå langt mer snø enn vi først trodde. Det er tidkrevende å grave bålplass og ikke minst en utfordring å holde liv i bålet i bjørkebeltet. Elevene fikk nok selv erfare hvorfor vi ofte lager etappene vesentlig kortere dersom det er meningen at vi skal ha et godt leirbål på programmet.

Nå hadde riktignok mann og hund bestemt seg for å følge oss på veien den første dagen, og vi hadde dermed et par ekstra hender vi kunne sette i arbeid. Det ble både bål, middag og hygge i bjørkeskogen. Aurora skulle sove sin første natt i telt sammen med oss begge to, noe som resulterte i at jeg tilbrakte natten mellom liggeunderlagene. I det minste lå hun rolig gjennom hele natta, og stod dessuten for avskjedskonserten da vi gikk videre neste dag.

Til forskjell fra Base campen vi hadde i Børgefjell for et par uker siden var fokuset denne gang på forflytning, orientering, veivalg og rutiner på tur. Bruken av kart og kompass sitter bedre og bedre, likeledes det å holde høyde og se an terrenget. Og etter et par dager på tur var elevene blitt fortrolige med både bensinprimuser, kjøkkengroper, latrinegraving og telthygge. Jeg hadde ingen problemer med å høre ordene og sangen som ljomet fra deres telt og bort til mitt under middagslagingen.

Vi skriver starten av februar, men jeg fikk erfare at sola allerede har begynt å gi farge til vinterbleke ansikter. Det er godt å kjenne at dagene blir lenger. Vi står opp i mørket, men dagslyset kommer før vi står klare med skiene på. Sola henger lenger og lenger på himmelen for hver dag, og nå varmer den til og med.

Etter en interessant bekkekryssing og en tiltrengt lunsjpause var vi nede på ”motorveien” igjen fredag ettermiddag. Vi kunne ta av fellene og så å si stake oss ned de siste 7 kilometerne til parkeringen. En rundtur på omtrent 35 kilometer var tilbakelagt. En pause fra hverdagsrutiner på tre dager var pustet inn. Et nytt område var utforsket og definitivt funnet verdt flere besøk!