Naturlig Jobb: november 2014

For dere som har fulgt meg paa tidligere reiser saa er jeg herved tilbake i et land uten vaare tre siste bokstaver. Det er en del av sjarmen ved aa reise uten egen pc!!!

Uavhengig av hverandre er vi fire vennepar fra Boe-tiden som samtidig har planlagt en lengre reise utenfor Europa. Er det tilfeldig? Mens andre paa vaar alder er opptatt med aa kjoepe hus og stifte familie, har vi naa jobbet noen aar siden studietiden og velger aa bruke vaare hardt oppsparte midler paa a reise. Kanskje er det en slags siste krampetrekning foer etableringsfasen? (Hvis vi noen gang blir helt etablerte?). Kanskje er det, som en venninne sa, et forseok paa aa skape noen felles referanserammer foer man stifter familie. Eller kanskje er det bare slik at reiselysten var der, og det var naa det passet.

Etter tre maaneder paa havet var vi uansett klare for aa bruke beina igjen, og bestemte oss for aa virkeliggjoere droemmen om Himalaya! Anastasia ble satt paa land i Valloe, hvor hun naa sover vintersoevnen sin, og Aurora ble plassert i trygge hender i Mosjoen. Turen startet riktignok med at da vi stod paa Gaardermoen og sjekket inn, ringte mammaen til Martin og kunne fortelle at det hadde vaert et forferdelig uvaer i Nepal. Mange var savnet. Flere var omkommet. Det er likevel vanskelig aa tolke situasjonen fra Norge. Det beste er ofte aa reise og snakke med lokale, lese lokale nyheter og snakke med de som jobber i omraadene. Saa det var det vi gjorde, men ogsaa med en ekstra varselklokke i bakhodet, klar til aa ringe ved det minste vaeromslag. Tilgangen paa vaermeldinger er ikke den samme som i Norge, det er ingen mobildekning dit vi skulle (bare satelittelefon enkelte steder), og redningsapparatet er dermed vanskelig aa faa tak i (i tide). Vi maatte bare stole paa at naturen er naturen og at vi ville tolke den riktig, forhaapentligvis med hjelp fra en guide og lokale kjentfolk.

Paa reisen vaar moette vi paa et tidspunkt et spansk par som tidligere hadde vaert paa ferie i Norge, og som lurte paa hvorfor menneskene ute paa bygdene i Norge bor saa langt fra hverandre. En skulle jo tro at naar kulda og moerket setter inn, saa oensker man aa vaere tett paa naboene sine? Jeg forsoekte aa forklare den norske einstoeingen og nordmenns soeken etter stillhet og ro. Til slutt kunne jeg ogsaa konkludere med at vi hadde jo ogsaa valgt en vandretur i et omraade av Himalaya som har svaert faa turister (foreloepig). Kanchenjunga Conservation Area ligger helt, het oest i Nepal, paa grensen til India/Sikkim. I motsetning til Annapurna og Everest som har 70 000 turister paa besoek i sine omraader hvert aar, var det i fjor bare 300 turister som fant veien til Kanchenjunga. Bare helt nylig har man kunnet gjennomfoere turen som et saakalt "teahouse-trek", noe som i virkeligheten betyr at mange steder er det familier som aapner hjemmene sine for fotturistene og tilbyr de en brisk og litt mat. Det dukker opp flere og flere gjestehus, men fortsatt er regionen lite utbygd, og prisene er ofte hoeyere enn de andre mer etablerte stedene.

I 14 dager mellom seiltur og Nepal levde vi i pakkekaos i kjelleren til mamma. Vi hadde en ide om hva vi ville ha med, men var ikke helt sikre paa hva vi egentlig pakket til. Selve trekkingturen ville vi vente med aa bestille til vi kom til Kathmandu. Vi var faktisk ikke helt sikre paa om Kanchenjunga lot seg gjennomfoere eller om vi maatte finne paa noe annet, noe som gjorde pakkingen enda vanskeligere.

Kanchenjunga er et "restricted area", noe som betyr at man maa ha med seg en registrert guide for aa faa lov til aa gaa der. Da vi kom til Kathmandu tok vi kontakt med et firma vi hadde lest noen anbefalinger av paa nettet. Etter hvert ble vi enige om turen til Kanchenjunga, og mens de ordnet med byraakratiet, varmet vi opp i hovedstaden. Vi besokte Kathmandus gamleby, Durbar Square, vi saa paa templene i Pashupatinath (som behendig nok representerer Shiva for hinduistene og Lord Buddha for Budhhistene). Her sender hinduistene sine avdoede ut paa en reise ned elven Bagmati etter at de har blitt kremert paa elvebredden. Vi besokte Asias stoerste stupa, Boudhnath. Og naar vi ikke orket mer soekte vi tilfukt fra trafikkaoset og luftforurensningen i Garden of Dreams. Og saa plutselig var det klart for avreise.

Det gaar nattbuss fra Kathmandu oestover, men vi hadde bestemt oss for aa fly et stykke paa veien denne gangen. I Basanthapur var det slutt paa morroa, og naa var veien eneste ferdselsaare videre (flyplassen i Suketar er under "konstruksjon" etter aa ha vaert aapen en sesong tidligere, og ser ut som at den kommer til aa vaere det i mange aar fremover). Nepaleserne deler landskapet sitt i tre: de flate, fuktige og varme rismarkomraadene i lavlandet er "terai" (plain), deretter kommer "hilly" og til slutt "mountain". Vaar kjoeretur fra Basanthapur til Suketar foregikk definitivt i "hilly". I en lokal jeep kjoerte vi foerst litt over tre timer til Ilam og deretter aatte timer til Suketar, noe som best kan beskrives som aa kjoere Trollstigen opp og ned i 11 timer. Paa det meste var vi 17 personer i jeepen, og paa det meste vil ogsaa si mesteparten av tiden. Alle lastebiler og busser i Nepal er fargerikt dekorert og baerer skilt hvor det staar "Road King", "Careful drive - long life" og ironisk nok "Obey trafic rules", for i Nepal gjelder de samme reglene som i India. Det du trenger i trafikken er "good horn, good brakes and good luck!". Der vi i Norge har bygd tunneller gjennom fjellet, er dette fortsatt Flaaklypa paa sitt beste. Tilgjengjeld faar vi sett saa mye mer paa turene opp og ned aasryggene, og det ligger jo ogsaa hus og klamrerseg fast i skraaningene hele veien.

Jeg pleier aa taale hoyeden ganske godt, men ting kan jo ha endret seg. Martin hadde ikke vaert noe saerlig over 3000 meter, saa for han var hoyden et usikkerhetsmoment. I tillegg hadde vi satt oss fore aa baere all bagasjen vaar selv de 21 dagene turen ville ta. Hvordan ville det gaa naar vi skulle bevege oss rundt i 5000 meters hoyde?