mandag 26. mai 2014

Vårens båteventyr

Seilbåtlivets gleder innebærer en endeløs rekke av prosjekter! Hovedprosjektet denne våren har vært å bytte rekkestøtteføtter på Anastasia, men som alltid oppstår det tusen nye prosjekter underveis når man først begynner å pirke litt til tingene. At ting skal gå enkelt og som planlagt er visst også en utopi!

Påske”ferie”
Vi visste at det ville bli Son all over. Tidlige morgener og sene kvelder. Et pluss var jo sånn sett at butikkene er lukket mye av tiden når det er påske, noe som satte en naturlig begrensning på hvor mye tid vi kunne bruke på diverse handlerunder etter ting vi fant ut at vi manglet underveis.

Første prosjekt var sånn sett å få opp en presenning over vårt innkjøpte vinterstativ. Ikke bare bare med kastevinder ned skaret fra Øyfjellet. Deretter skulle de gamle rekkeføttene av. Det gikk fint helt til vi kom til pushpit og pullpit… de satt så godt i spenn at vi ble nødt til å sage de over for å få de av. Vi var ikke sikre på om det hadde samlet seg noe fuktighet i dekk, så vannstøvsugeren ble koble til for å sjekke. Deretter ble de gamle hullene fylt igjen, slipet og malt. I mellomtiden fikk vi kappet opp planker til å utlaste de nye føttene med. De fleste båter er ikke godt nok utlastet under innfestninger i dekk, noe som over tid kan føre til krakeleringer. For å motvirke dette ble de nye rekkestøtteføttene montert med en plankebit under dekk som dekker et vesentlig større areal enn det en vanlig skive gjør. Det ble askeonsdag kveld og vi syntes at vi stod på stedet hvil. Det regnet inn til tross for forsøk på lappe presenningen flere steder. Ingenting tørket, og vinden rusket i hele båtkrybba og Anastasia. Det var da vi bestemte oss for å la båt være båt noen dager og evakuerte til Lofoten for å klatre (riktignok måtte vi krysse vestfjorden i sørvestlig liten storm først…).

Rigging for første gang!
Den 8. Mai skulle det skje. Jeg sov nesten ikke natta før damen skulle sjøsettes og vi skulle sette opp riggen for første gang. At det var nest siste dag med elevene før de reiste hjem for godt gjorde vel ikke følelsene mindre kaotiske. Men på vannet kom vi, og opp kom masten. Det er ikke mange seilbåter i Mosjøen, så da er det ekstra hyggelig at vi som deler en felles nervøsitet ved sjøsetting kan hjelpe hverandre med mast og vant og stag og alt annet som hører med.

Og så lå hun der. Fortsatt bemerkelsesverdig uferdig i forhold til resten av båtene i havna. I innspurten før sjøsetting ble vi nødt til å konsentrere oss om sånt som måtte gjøres på land. Vask, bunnstoffing, maling polering, skifte av girolje, feste av sinkanode, mest mulig utvendig arbeid. Vi hadde tapet opp rulleforstaget til genoaen (skjønner ikke hva vi tenkte på?) mens den lå på land og måtte bruke litt tid på å vaske masta ren for taperester… vi kom i mål i år også og endelig var vi på vannet. Jubelen var stor da motoren startet på første forsøk!

I midten av mai fikk vi besøk av skipsmekaniker Pedersen (Martins pappa) igjen. Mens jeg var på jobb tilbrakte far og sønn lange dager i motorrommet. En del slitedeler visste vi om. En del slitedeler var det helt greit at ble oppdaget i god (nok) tid. Etter at skipsmekanikeren fløy hjem til Danmark har vi fortsatt på vår evigvarende liste. Her kommer en liten oppsummering av vårens eventyr:

-       Vårvedlikehold av motor med skifte av olje, oljefilter, fint- og grovt drivstoffilter og som sagt en hel masse annet av pakninger og pakkbokser.
-       Malt under mastefot og byttet ledningboks ved masta
-       Trykkteste gassikring, lekasjeteste gassystem og borret nytt hull til gasslangen
-       Tettet hull under ankerrullen i baugen
-       Byttet og satt fast bolter på badeplattform og stige
-       Fått reparert glassluka i salongen etter høstens orkaner
-       Ny blokk til feste av storseilfall
-       Fikset ledningen til lanterna i baugen og til akterlanternen
-       Fikset ledning til lampa i salongen à ble til montere ny lampe
-       Fikset ledning til autopilot
-       Kappet boltene til festepunktene til vantene
-       Fikset minusledningen til instrumentene over lukaàble til rydde opp i strømkaos
-       Byttet pære i akterkahytten
-       Sikaflexet over luka på do
-       Nye isolasjonsmatter i motorrommet
-       Fjernet gammel autopilot, gjøre pent med treplate
-       Festet rekkestøttene i føttene, trukket nye liner og festet rekkenettingen
-       Og til slutt: en skikkelig innvendig vask

Vi er snart i mål og gleder oss til seilene fylles!
  


Presenningen på plass og vi er klar til jobbing i påsken! 


De gamle rekkestøtteføttene skal av!

Og hullene skal fylles igjen og det skal lages nye.

Ikke alt var like lett å få løs

Fuktsuger på plass

Dagene ble lange...

Sliping på gang!

Og tørking!

Kapping av utlastningsplater

Båtkaos!

Nye føtter på plass!

Vi har kommet på vannet!

Og Martin måtte en tur i masta for å hjelpe et fall på plass...

Dagene blir lange for en liten husky også

Med lua på snei... strømfiksing i akterluka

Mototrommet skal få nye isoleringsmatter.

New and shiny!

Kalesjen blir gått over med tante Bornys symaskin

Rekkenetting på gang!

So far so good!

søndag 11. mai 2014

Vi har sola og snart er det sommer!

Den vanskeligste dagen i folkehøgskoleåret er kommet. Den siste tiden har gått så altfor fort. Vi har alle visst hva som skulle skje, men skjøvet det foran oss. Til dagen plutselig er der. Så mange tårer, så mange ord som skal sies, så mange klemmer som skal gis, uten at det likevel kan romme alt det året sammen har gitt oss. I fjor var jeg totalt uforberedt på hele følelsesbergogdalbanen. I år visste jeg hva jeg hadde i vente, men jeg skjønte også kjapt at ett år mer på baken som lærer på Toppen ikke ville utgjøre noen forskjell. Det blir ikke bedre, forteller de som har mer erfaring meg. Det er en del av gamet. Så vi lar det stå til. Det er som om vi befinner oss litt i et vakum, uten at noen av oss helt klarer å ta innover oss rekkevidden av det som skjer. At vi faktisk ikke skal leve sammen her på Toppen mer. At det er på tide å reise videre. Forhåpentligvis litt bedre rustet enn da vi møttes første gang i august. Forhåpentligvis mange minner, erfaringer og venner rikere.

Det er den vanskeligste dagen, men kanskje også en av de fineste. Så utrolig utmattende, men så fint å se hva fellesskapet har betydd. Så fint å oppsummere året, trekke frem høydepunkter, gjenoppleve gode minner. Det har vært et privilegium å få jobbe med så mange fine unge mennesker. Som gir så mye, som vil så mye, som er nysgjerrige og engasjerte. Som leter, som finner, som jubler. Som kommer for å få trøst, men også for å dele høydepunkter.

De siste ukene glemmer vi hvor mye vi har jobbet gjennom året. Hvor mye som ligger bak. Å være folkehøgskolelærer er ikke bare en jobb. For det handler om mennesker, det handler om elevene våre. Og på Toppen jobber det mennesker som er oppriktig glad i elevene sine. Jeg vet at det går over, at vi tilpasser oss ”en ny tilværelse” uten elever. I hvert fall for noen måneder. Men akkurat på en dag som denne virker alt annet langt vekk. Vi lar takknemlighet, vemod, glede og stolthet blande seg i klemmer og tårer. Kjære Toppenelever 13/14: Takk for at vi har fått lov til å være noen for dere dette året!

Personalbandet åpner avslutningen fredagskvelden med "Blurred lines"! 
Idrettsklassen oppsummerer La Santa!

Work@music rocker til siste slutt med egenkomponerte sanger.


Et noe mer preget personale synger "Har du visor min venn" på avslutningsdagen.
Lyd Lys Scene takker for året! 
Teater takker for året!

Work@music takker for året!

Idrett takker for året!

Friluftsliv into the North takker for seg!

"Venner" synges som det aller siste, skjønt det var vanskelig for mange å få frem teksten...

Mange klemmer skal gis!
Friluftslivsgjengen samlet på trappa til gamlebygget! 

Vi sier ikke hadet, vi sier bare vi ses!