Finnskogleden - helt på grensen

Høsttur med min spreke mamma, to ryggsekker og et par vandrestaver.

Lengst mot øst, men fortsatt i den sørlige delen av landet, omtrent der Norge er på sitt bredeste, der ligger det skogkledde åsrygger så langt øyet kan se. Finnskogen (eller Finnbygden som det heter i Sverige) strekker seg på begge sider av grensa gjennom Hedmark, og Finnskogleden blir da også kalt for ”en vandring i grenseland”. For vår del representerte turen først og fremst et grenseland mellom senhøst og tidlig vinter. Opprinnelig hadde vi sett oss ut en langhelg i sommer, men ting kom i veien. Vi tok likevel sjansen på å legge av sted midt i elgjakta (så slapp vi i det minste myggen og hjorteflua, som en husbonde vi møtte påpekte). Da den første snøen hadde lagt seg ble det til en av de magiske høsthelgene hvor luften er kald og klar, men hvor sola fortsatt varmer bare en liten smule.

Selve leden er 240 km lang og ble etablert som rute i 1992. Fra Morokulien i Sør til Søre Osen i Trysil i nord kan vi følge villdyrenes og finnenes gamle stier og ferdselsruter gjennom skogene, langs vannene, over toppene og forbi finnetorpene. Våre tre dager ble tilbrakt mellom Øiermoen og Løvhaugen. Med i sekken var soveposer, liggeunderlag, kokeapparat og både øks og sag og presenning, men jeg skjønte fort at min kjære mor hadde mest lyst til å sove inne på denne tiden av året. Jeg gjorde mitt beste for å etterkomme det ønsket, selv om fraflyttingen i distrikts Norge iherdig forsøkte å motarbeide meg. 

Dag 1: Øiermoen – Askosberget (16 km)

På slutten av 1500 tallet foregikk det en betydelig utvandring fra Savolaks i Finland til Wärmland i Sverige. Finnene som kom var halvnomader og drev svedjebruk. De flyttet stadig vestover, og på 1600-tallet kom flere over grensa til Norge. Mange av de gamle finnetorpene er nå fraflyttet, men noen bygninger har blitt bevart. Finnene tok med seg skikken med røykestuer da de flyttet vestover, og dette var den dominerende boligtypen på Finnskogen frem til 1800-tallet. Røykestua har en karakteristisk ovn uten pipe slik at røyken utnyttes for å gi ekstra varme i huset før den siver ut gjennom taket. Vi startet turen ved en badstue med dobbel røykeovn på Nedre Øiermoen.

Første dag var tåkete og vi tråklet oss langs de blåmerka stiene lenger og lenger øst uten noe særlig sikt. Over en spennende hengebru som flommen hadde fått til å hoppe av festene sine i den ene enden, forbi Vålet (Finnskogen turistforening sin hytte) som fortsatt er under restaurering og uten annet enn tak og vegger, til Linna. Linna betyr grense, og nå var vi kommet til grensegata. De neste kilometerne gikk i myr og skog frem og tilbake over grensa. Vi så masse ulvemøkk, men ingen dyr (selv om vi fikk høre dagen etter at seks ulver hadde tatt en hund like ved for bare noen dager siden). Etter å ha fulgt den gamle postruta over Metsigaberget til Askosberget var vi fremme ved dagens mål. Her skulle det etter sigende være muligheter for å få overnatte i en koie tilhørende en av gårdene. Jeg banka på det vi mente var rette gård og hørte inne fra stua: ”Kari, nå kjem det turister!” (med trykk på første stavelse).

Ekteparet på Askosberget er verdens hyggeligste og låner ut en koie til veifarende. Vi fikk til og med oss en flaske lampeolje, men ovnen hadde sprekt så de var redd vi ikke ville få fyr i den. Det var utsikt til noen nye minusgrader om natta og vi var ikke så fryktelig lystne på å overnatte i en hytte uten varme. Heldigvis er er min mor av den praktiske sorten og før jeg hadde rukket å hente vann hadde hun fått gang i ovnen. Det ble riktig så hyggelig utover kvelden.

Dag 2: Askosberget – Røgden (17 km) - Mattila

Finnskogen handler, som navnet tilsier, om skog. Masse skog. Dette er ikke Lomsdal-Visten eller Børgefjell. Her er stiene så godt merka at du kan gå fullstendig i dine egne tanker, og hele Finnskogen er gjennomskåret av hogstflater og skogsbilveier. Det finnes riktignok noen mindre urskogpartier langs myrer og i bratte skråninger, såkalte ”restbiotoper”, men mye av landskapet bærer spor av mennesker mer enn av ulv, bjørn og gaupe, selv om de også holder til i skogene. Det er en annerledes naturopplevelse. Kanskje er det først og fremst tur- og kulturopplevelse? Likevel vil jeg hevde at like viktig som en forståelse for naturens egenverdi er en innsikt i samspillet mellom menneske og natur. Noen har levd her, i og med naturen, lenge før vår tid.

Finnskogleden har blitt til ved at man har valgt ut gamle stier og ferdselsårer og knyttet disse sammen gjennom merking mellom nord og sør. Skjønt, det meste av ferdselen i eldre tider gikk på tvers i området, fra Finnskogen og ned til Glomma eller til Klarälven og Fryken. Utover selve leden oppgis det at det finnes ytterligere 700 km med sti. Vi skulle riktignok få erfare at selv om det er tegnet en sti på kartet er det ikke nødvendigvis slik at det finnes en sti i virkeligheten.

Om kvelden i Askosberget begynte det å snø og da jeg gikk ut for å hente vann morgenen etter var bakken dekket av et fint lag med nysnø. Minusgradene hadde gjort sitt så brønnlokket var fryst til, og jeg måtte pent krype til korset og spørre nede på gården om vi kunne få litt vann. Imens vekket mamma ovnen til liv igjen.

Det ble en solrik dag selv om frosten lå lenge på bakken. Vi krysset grensa til Sverige enda en gang og beveget oss nordover mot Røgden. Området rundt den store sjøen regnes for å ha omfattet kjernekonsentrasjonen av den finske bosetningen. Vi passerte også en rekke finnetorp på veien i dag, de fleste godt skiltet. Noen hadde bare tuftene igjen, mens andre var mer eller mindre falleferdige løer.

Opprinnelig hadde jeg tenkt at vi skulle gå til vi var litt nord for Røgden denne dagen, men jeg innså ganske snart at det ble i lengste laget. Heldigvis opplyste vår finnskogguide at det var hele fire overnattingsmuligheter å velge mellom omkring Röjdafors. Jeg hadde riktignok ikke klart å få tak i noen av disse på forhånd, så jeg satset på at det ville løse seg underveis. Det gjorde det jo også, men litt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Da vi igjen hadde prøvd alle telefonnumrene uten å lyktes fikk vi til slutt tak i noen fra bygdegården. Gården var riktignok solgt og fraflyttet, og han kunne også berette at de andre tre overnattingsmulighetene var nedlagt. Imidlertid er ikke hjelpsomheten nedlagt, og vi ble hentet og kjørt de syv kilometerne det var til Mattila, nærmeste overnattingsmulighet som inkluderte fire vegger og en vedovn.

Dag 3: Mattila – Løvhaugen (12km)

Mattila, eller Mattisgården på norsk, er en fantastisk godt bevart finnegård fra 1800 tallet. I tillegg har de hentet inn og istandsatt en rekke andre koier fra skogen. Vi fikk overnatte i Meggdobba, en liten stabburslignende koie fra området.

Turen til Mattila medførte jo at vi befant oss et godt stykke øst for leden, men i følge kartet skulle det gå en sti tvers over til Abbortjernsberg, der vi ville komme inn på leden igjen. Heldigvis har jeg for vane å forhøre meg hos lokale nesten uansett hvor i verden jeg kommer, så jeg spurte inn til denne stien som angivelig skulle være der. ”Er dere vant til å lese kart og kompass?”, var svaret vi fikk. Det viste seg at det ikke finnes noen sti, men en gammel fiskerute som var merket med gule bånd. Sånn sett var det verken en merket sti eller en umerket sti, men merker i trærne uten sti. Av og til kom vi over en hogstflate hvor skogen var stykket opp i fillebiter og både merking og skog var borte. Vi visste jo hvor vi skulle, og med skogsbilveier over alt er det nok av fanglinjer.

Litt over halvveis kom vi til Abbortjernberg, en finnegård som faktisk var bebodd frem til 1937. Bygningene er godt bevart og ligger i en nydelig åpen skråning. Igjen lot vi oss imponere over den jobben som har blitt nedlagt for å rydde områdene slik at man faktisk kunne leve her. Etter en rast i solveggen tok vi fatt på den siste etappen frem til Løvhaugen. Det var ikke jakt i det området vi beveget oss i på svensk side, men vi var mer usikre på den norske siden. For sikkerhets skyld endte vi opp med å gå de siste kilometerne på grusvei. Én kan mene hva en vil om de som skyter på alt som rører seg, men vi var lite lystne på å bli forvekslet med elg likevel.

Litt slitne i beina, et par såre hofter, men ellers ved godt mot ble vi hentet i Løvhaugen, og jeg må bare si som alle andre vi har møtt underveis: Hvis bare jeg er like sprek som mamma når jeg har passert 60!

Klare for avmarsj fra Øiermoen.

Lunsjpause ved Vålet.

En noe ustabil bru...

Linna! Første grensekryssing! 

Koia ved Askogberget

Om natta kom det første snøfallet! 

Vi krysser grensa igjen! 

De er hjelpsomme i Sverige...

Finnegården Mattila! 

Lunsjpause på ved til Løvhaugen.

Det er mye skog på Finnskogen! 

Finnegården Abbortjernsberg

Leden er godt merket med blått i Norge og orange i Sverige! 

Planlegge tur på Finnskogen:

1: 50 000 kartene over Finnskogen er delt i tre; sør, midt og nord. Disse er gode planleggingsverktøy, men ikke stol på at alle steder det er merket en hytte på kartet faktisk innebærer en overnattingsmulighet innendørs. Selve leden er godt merket, men bortsett fra denne er det altså varierende hvor tydelig de andre stiene er.

Det finnes en egen guide til Finnskogleden (fås kjøpt blant annet av DNT), men den ble sist revidert i 2002 og mye har skjedd de siste ti årene. Hvis telefonnumrene ikke er i bruk betyr det kanskje at overnattingsmuligheten ikke eksisterer lenger…

Det er likevel gode muligheter utendørs, en rekke flotte gapahuker og mengder av gode teltplasser. Ellers har Finnskogen turistforening en del hytter, men mange av de ligger lenger nord enn vi var.