Friluftslivets stigespill

”Hvor skal dere bo mens dere fikser på seilbåten i sommer” spurte en venn meg. ”Vi sover nok bare i bilen,” svarte jeg. ”Din lassaron ass”, fikk jeg tilbake. ”Men du har valgt det selv!”. Og det har jeg jo, skjønt jeg av og til lurer på hvorfor jeg alltid tar avgjørelser som medfører at jeg ender opp som nomade.

Én ting er jo å leve livet som tørr nomade. Noe helt annet er det når hunden er våt, du er våt og alle klærne dine er våte. Da jeg skulle på kajakkurs i Oslofjorden og kom hjem til bilen med en hel pakkpose med saltvannsvåte ullklær, våtdrakt og våtsko hver dag, må jeg innrømme at jeg ønsket meg et tørt og varmt badeværelse bare bitte litte grann. Midt oppi dette skulle Aurora i barnehagen på dagtid hos en venninne og hennes hunder, som ubeleilig nok skulle flytte akkurat den helgen. Hundene hadde det helt fint og klarte seg selv i alt flyttekaoset, men hennes naboer så unektelig litt rart på meg da jeg satt og kokte varmt vann (og senere middag) på primusen ute på gårdsplassen fordi kjøkkenutstyret alt var flyttet. Men kajakkurs ble det, selv om jeg brukte et par dager på å tørke opp i etterkant.

Sertifisering og erfaring

Jeg er breinstruktør, klatreleder inne og aktivitetsleder kano. Jeg har båtførerprøven, VHF sertifikat, Day skipper coastal waters og fritidsskipper sikkerhetskurs, skred metodekurs, jegerprøven, advanced open water diver og swift water rescue technician i tillegg til en rekke andre kurs innen ulykkeshåndtering, redning og førstehjelp. Og dette er bare begynnelsen på en livslang rekke av kompetanseområder med ulike stiger hvor du klatrer nivåer, og som må holdes ved like og oppdateres. Jeg er langt fra ferdig…

Og ett av mine ”hull” var havkajakk. Ikke sånn å forstå at jeg aldri har sittet i en havkajakk før (det hadde jeg riktignok knapt nok første gang jeg ble bedt om å holde et introkurs for ungdom), men jeg hadde ingenting formelt på det området, det vil si, ingenting på papiret. I veldig mange tilfeller blir jeg kastet ut i situasjoner, bedt om å undervise i noe som ikke er mitt fagfelt. Det går som regel bra, men for en gang skyld bestemte jeg meg for at jeg ville ha lov til å være nybegynner og gå stigen fra starten. Det er dessuten alltid nyttig å se hvordan andre holder grunnkurs, og plukke opp tips både pedagogisk og ferdighetsmessig.

Til alt hell var jeg overmåte heldig mer kursholderen. Pål Trygve er en erfaren kajakkpadler og evnet å tilpasse kurset etter gruppas nivå fremfor å slavisk følge en grunnkurs manual. Det krever stor trygghet på egne ferdigheter, og en god porsjon pedagogisk innsikt å improvisere ut fra et kursopplegg slik at man møter deltagerne der de er. Visse elementer skulle vi jo gjennomføre, men innenfor gitte rammer er det store muligheter for å variere hvordan og i hvilke omgivelser en legger opp et kurs.

”Ja, jeg har jo ingen pedagogisk friluftslivsutdannelse”, påpekte instruktøren. Og det gikk opp for meg (igjen) at det er jo faktisk sånn det fungerer. Du trenger ikke lese pedagogikk for å bli kajakkinstruktør, men jeg er så vant til at de jeg omgås som holder kurs også jobber med en eller annen form for friluftslivsundervisning. Dessuten jobbet Pål Trygve med oss på en problemløsende måte hvor vi fikk prøve først selv før han kom med forslag til løsninger. Ofte er det heller ikke én fasit på hvordan en skal gjøre noe. Du må velge selv ut fra hva som fungerer for akkurat deg. Men enkelte instruktører har mer enn nok med å gjennomføre det som står på sjekklisten, og veldig mange er tryggere på å vise selv enn å la deltagerne prøve først på egen hånd.

Min gruppe denne helgen var en forholdsvis sterk gruppe med en del erfaring allerede. Det kom godt med for det blåste opp i frisk bris, kanskje mer i kastene. Ikke akkurat grunnkurs vær, men etter at Pål Trygve hadde sett oss an en stund fikk vi prøve oss i bølgene. Det var også på ønskelisten til flere av kursdeltagerne å avansere fra godværspadler til å beherske litt bølger og vind. Vi ble ekstremt gode på å lage flåter! Jeg forsøkte å overføre så mye jeg kunne fra elvekajakk- og kanoverdenen, og da jeg fikk en lynsinstruksjon i rulle på slutten av kurset (og ikke minst fikk det til) var min dag komplett!

Så er det jo sånn med alle praktiske ferdigheter at de må holdes ved like. At du er sertifisert betyr ikke at du er ferdig utlært, i tillegg kommer erfaringen. Det er nødvendig å bruke det du har lært, repetere, såkalt ”hands on training” (for å låne et begrep fra SAS igjen). (Innenfor enkelte miljø er riktignok nettopp striden mellom mange, mange års erfaring og monopol på sertifisering én av de bitreste kampene). Det er så altfor mange ting som er morsomt å holde på med, og som det er givende å videreføre til sine elever. Det sier seg selv at det blir lite tid til å sitte stille når en skal være multikunstner innenfor friluftsverdenens stigespill.  

Kajakker på vent. 

Pakking til en dag på sjøen.

Lykken er å finne gressløk i lunsjpausen...

...og å putte det på matpakka! 

Egenredning

Snackpause i vindsekken

Redningsøvelse i litt bølger

Padletur i Bunnefjorden 

Sosialt og gøy med flere på tur!

Tilbake til utgangspunktet!

”Hvem av dere har mest breerfaring?” spurte en av studentene. Vi var kommet til tredje dag på brekurset og skulle begynne med veivalg og lesing av breens bevegelser. Jeg nikket mot han jeg var instruktør sammen med. Mens jeg fortsatt satt i sandkassa bodde han oppe ved breen hver sommer. Det er litt av et forsprang å ta igjen. Skjønt, det begynner å ligne noe. Jeg var 14 år første gang jeg var på bre med stegjern på føttene, hvilket vil si at jeg har levd halve livet (til nå) med breopplevelser. Dessuten var det her på Smørstabsbreen det hele startet, i 1999.

Mye har riktignok forandret seg siden den gang. Deprimerende nok kan jeg faktisk lese min alder i breens bevegelse. Deprimerende i den forstand at breen blir mindre, ikke nødvendigvis fordi det er så ille å bli eldre. Bøverbreen, som er den brearmen av Smørstabsbreen hvor vi ferdes mest, strakte seg betraktelig lenger ned i dalen og opp i sidene da jeg kom hit første gang. Mens breene på vestlandet har fått rikelig med nedbør slik at de klarer seg bra i forhold til sommersmeltingen, ser det ikke like lyst ut for breene lenger øst. Det er bare å benytte sjansen til å jobbe på breisen mens vi fortsatt har den.

Derfor grep jeg også anledningen til å være med å holde grunnkurs bre for årsstudium friluftsliv ved Høgskolen i Hedmark da den bød seg. Å holde kurs på denne måten er kanskje noe av det kjekkeste som fins (i hvert fall når ens egne elever har reist for sommeren). Du får jobbe med studentene over flere dager og se de utvikle ferdigheter og breforståelse i raskt tempo. Vi terper redningsøvelser, gjør oss trygge på stegjern, diskuterer veivalg, mellomforankringer og løsninger på utfordringer som oppstår underveis. Og når vi snakker starten av juni erfarer de ofte av seg selv hvorfor vi som regel alltid går i taulag på snødekt bre.

Som vanlig ble det også en del snakk om utstyr og bekledning (det virker ikke helt som om det er mulig å unngå det innenfor friluftslivsverdenen, så da får man heller prøve å være bevisst sine egne verdier i den saken…), og jeg sendte nok en gang en tanke tilbake til min barndom (og ungdomstid) hvor pakkposer, skallbekledning og dunjakke var ukjente fenomener.

Under min friluftslivsutdannelse i Bø tenkte jeg mang en gang tilbake på da en venninne og jeg skulle padle fra Koppang til Rena i vår store blå familiekano. Vi hadde nok én mobil med oss, i tillegg til søppelsekker, telt og et litt eldre stormkjøkken. Padleteknikk kunne vi ikke så mye om, men vi visste at det lønte seg å holde kanoen så rett som mulig ned strykene. At det var lettere å styre med lav fart tenkte vi ikke så mye over. ”Detta går bra aldri i væla” ble mottoet, men én gang hadde vi vett nok til å gå på land for å kikke fordi vi hørte det bruste sånn rundt svingen. Synfaring var en ikke-innarbeidet del av elvepadlingen den gang.

Da vi reiste opp til Smørstabsbreen for snart 14 år siden la vi inn en dag i Dumdalsgrottene på veien. Og selv om jeg stilte i en gammel regnbukse og hvit (?) bomullsgenser (den ble faktisk hvit igjen etterpå) kan jeg med hånden på hjertet si at det var uten tvil min venninne og jeg som krabbet flest metere under jorden. Klærne den gangen påvirket verken entusiasmen eller opplevelsen. Jeg tror ikke jeg reflekterte så mye over det, og ikke visste jeg om alternativene heller.

Men på et eller annet tidspunkt i ungdomstiden husker jeg at jeg begynte å irritere meg over at regntøyet var like vått på innsiden som på utsiden når jeg var på tur. Da var jeg også blitt gammel nok til å investere i mitt første ordentlige sett skallbekledning. Jeg har det faktisk fortsatt, selv om jakka er degradert til båljakke og ikke holder vann lenger. Det er jo ikke til å komme bort fra at når man jobber med friluftsliv til daglig så gir noe komfort noe overskudd tilbake. Det viktigste er kanskje at man har en sunn holdning til utstyret og finner de løsningene som fungerer for en selv.

Etter hvert har jeg fått æren av å besøke og jobbe på flere forskjellige breer, både i sør og i nord. Til tross for at jeg tilbrakte store deler av sommeren i fjor på Folgefonna er det nok Smørstabsbreen jeg kjenner best. Det er en pedagogisk bre hvor man stort sett finner det man trenger til et brekurs, selv om formasjonene forandrer seg fra år til år. Og siden jeg har besøkt Smørstabsbreen med jevne mellomrom helt siden første gang kan jeg også lese et stykke av min historie i breen. Tidligere (livs)epoker representert i breens bevegelser. Det er ikke så dårlig det! 

Første turen på bre som 14. åring. (Høsten 1999)

Klar for bretur. F.v Petter, Jo, Kaja og Lise i 9a. (Høsten 1999)

På én dag besøkte vi Veslbreatinden (2092), Storbreatinden (2018) og Store Smørstabstind (2206). Litt sultne rakk vi å bli på vei ned igjen til Krossbu. (Høsten 1999)

Tilbake til nåtid gikk vi på ski til brekanten hver dag. 

Redning på snø.

Så mange hadde vi... topptur til Storebjørn (2222).

Vi hadde alle årstider i løpet av dagen. 

Mikael setter mellomforankringene siste høydemeterne opp mot toppen. 

Så mange fikk vi igjen! 

For andre gang hadde jeg med studenter opp i fullstendig tåke...heldigvis letta det litt på vei ned igjen. Her er Mikael på toppen! 

Mali danser på varden. 

Og leder oss trygt ned igjen!

Noen gjennomslag blir det på forsommeren... (Foto: Morten Gylver)

Så da er det greit at vi har trent på redning! (Foto: Morten Gylver).

Stine venter på hjelp! 

Aktivitet på brekanten. (Foto: Morten Gylver).

Tilvenning til stegjernene. (foto: Mroten Gylver).

Seks sommere som Sommerfugl

For litt over et år siden hadde jeg med meg en gjeng høgskolestudenter på en fem dagers skitur gjennom Rondane. Underveis ble ulike gnagsårpreventiver diskutert, og det ble også bemerket at enkelte produkter egner seg godt for jenter når de går på høye hæler. ”Men du ser ikke ut som en jente som går på høye hæler akkurat”, sa en av studentene til meg. Jeg veide for og imot, var det nå jeg skulle fortelle at jeg har jobbet som flyvertinne i SAS de siste seks årene ved siden av friluftslivsstudiene? Jeg lot det være. Selv om vi var kommet til nest siste dag hadde jeg tross alt et ”image” å opprettholde.

Normalt på denne tiden av året har jeg nemlig pleid å befinne meg langt oppe i skyene (bokstavelig talt), i 30 000 fots høyde. Som sommerfugl, som vi ble kalt i SAS, selv om vi også jobbet deltid resten av året. For det var jo nettopp det det var, en deltidsjobb, først ved siden av utviklingsstudiene og deretter mens jeg studerte friluftsliv i Bø. Og det er kanskje aller mest i forhold til det siste at kommentarene har kommet. Mange i Bø har stusset over at jeg jobbet som flyvertinne, og mange i SAS har sett spørrende på meg når jeg har fortalt at jeg til vanlig studerer friluftsliv. Enkelte vil nok hevde at de to verdenene kolliderer ikke så rent lite, ikke bare i forhold til uniform, men kanskje like mye miljømessig. Glamouren er det riktignok så som så med, selv om enkelte henger fast i charterturismens glansdager (og ikke minst hierarkiet internt i besetningen om bord). Og kanskje har de noe rett, disse kritiske røstene? At kontrastene har vært store er det i hvert fall ingen tvil om. 

Da jeg studerte friluftsliv i Bø hadde vi en rekke natur- og kulturdager, ofte med innslag av bål og bær. Én dag hadde vi i tillegg laget kullstifter, og selv om jeg løp igjennom dusjen før jeg tok toget til Gardermoen følte jeg at jeg kom på jobb med blåbær på tenna, bålrøyk i håret og sot under neglene. Man kan vel si at jeg har vært en noe utradisjonell flyvertinne. Kombinasjonen av å bo i seilbåt, med utgang via badeplattform til islagt brygge vinterstid, og å skulle på jobb med trillekoffert, trangt skjørt og høye hæler er nok et syn for de fleste. Det er vel heller ikke så mange flyvertinner som deretter stropper fast trillekofferten på bagasjebrettet på sykkelen, henger veska på styret og sykler 20 minutter til nærmeste flytogstasjon. Eller for den saks skyld som dusjer utendørs i cockpit i begynnelsen av oktober.

Så kan man jo argumentere for at det å være kabinpersonale (som det heter på likestillingsspråket) ikke var så utdanningsrelevant for min del. Jeg er allikevel av den oppfatning at ingenting er bortkastet (og hadde i tillegg en hel del friluftslivsjobber ved siden av). Dessuten fant jeg ut at hvis man bare vil så finner man nok av overførbare erfaringer og tema mellom flybransjen og friluftslivsveiledningen. Jeg er vel kanskje også den eneste som har levert inn eksamen på høgskolen i Telemark med kildehenvisning til SAS manualen for crew.

Begreper som ”closed loop” og ”shared situatuation awareness”, ”treath error management” og ”crew resource management” er for meg like relevante i forhold til sikkerhet, ulykkeshåndtering og det å jobbe sammen som et team enten man er et crew om bord i en 737 eller en gruppe ute i naturen. 

Det er mange som har jobbet om bord i SAS lenger enn jeg har levd. Flere skulle bare fly ett år før de skulle videre med studier og karriere. Du ville blitt overrasket hvis du visste hvor mange som sitter på diverse lange utdannelser, men som trives for godt ute på linjene til å ville gi opp flyverdenen. Tiden flyr når dagene deles inn i slinger, fridager og hviletimer. 30 år senere er en del av de samme menneskene her fortsatt. I likhet med de var jeg også fast bestemt på at jeg ikke skulle være flyvertinne på heltid, men det var en helt genial deltidsjobb.

Jeg har tilbrakt mange lange dager og timer innestengt i en hermetikkboks hver sommer de siste seks årene. Sånn sett henger ikke dette helt sammen for en som helst vil være ute så mye som mulig. Men jobben i SAS ga meg også muligheten til å se mye av Norge. Jeg ble god på å finne egne turer i/utenfor byen jeg skulle på stopp til. Så fort vi hadde landet dro jeg ut til Blindleia i Kristiansand, Breiavatnet og Mosvatnet i Stavanger, Vidden i Bergen, Eivindsvatnet i Haugesund, Sukkertoppen og byfjellet i Ålesund, mang en gang opp i Moldeheia, ut til Klubba i Kristiansund, Prestvatnet i Tromsø og Komsa i Alta. På mitt aller siste stopp fikk jeg til og med endelig besøkt Tromsdalstinden (1238 moh) før jeg fløy ned til Gardermoen for siste gang.

Det er noen fordeler med å være yngst og nederst på rangstigen. Blant annet tror pilotene fortsatt at du etter nesten seks år aldri har sittet i cockpit under landing. Hvis det går opp med crewet i kabinen er det derfor store muligheter for å få litt bedre utsikt under innflygningen. Derfor fikk jeg sitte med pilotene da vi landet i Tromsø på den siste slingen min. Vi hadde utsikt over Tromsdalen og toppene, og jeg fikk høre at det var altfor mye snø til å prøve seg på Tromsdalstinden… Jeg måtte selvfølgelig undersøke det på nært hold. Det går jo an å gå til man ikke kommer lenger, eller? 

Da vi fløy siste tur ned til Gardermoen ropte pilotene plutselig på meg: ”Lise, du må komme og se. Der er Svartisen, der er Okstindene og der, der er Mosjøen, dit skal du!” Det var nesten så tårene tok meg da jeg gikk ut fra flyet. For siste gang i uniform. Og fortsatt er det sånn at jeg kjenner det litt i magen hver gang jeg går om bord i SAS fly. For en som er vant til å bo i en bag/sekk/trillekoffert er det litt som å komme hjem. Jeg lurer på hvor lenge det skal være sånn?

Som regel jobbet jeg med nye mennesker hver gang jeg var på jobb i SAS. Da kan man ikke bruke lang tid på å bli kjent. Tusen takk til de fine kollegaene ombord som gjorde min siste tur så fin. 

Ikke bare båten, men også "La boheme" i Nordmarka var base innimellom flyvningene.

Servering på "La boheme"! Coffee, tea or me som man sier...

Utsikt fra Moldeheia.

Stopp på Svalbard var alltid en hit! Her skulle vi på topptur til Trollstein.

Fordelen med Svalbard om sommeren er at man kan utnytte hele 25 timers stoppet med hjelp fra midnattsola.

På Rib-tur ut fra Longyearbyen.

Utsikt fra Sukkertoppen mot Ålesund by. 

Utsikt fra kuøyet!